Blog Image

Akvanauten

Siste reis med FLY DESIREE 2011

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:17:46

Siste reis med FLY DESIREE Karibia 2011.

Sist vi reiste med FLY DESIREE endte vi opp i Rodney Bay på St. Lucia. Vi kom dit tidlig, og hadde i grunnen sett alt som var å se da vi forlot båten der for ett år siden. Når jeg nå kom tilbake var planen å få båten raskt seilklar, for så å seile sørover til Grenada der Dawn og barna skulle komme en uke senere. En god løsning syntes vi, for da slapp kone og barn å være med på både vårpuss og kryssing av åpne havstrekk, men så vel skulle det ikke bli. Det skulle vise seg at vi skulle bli enda bedre kjent med Rodney Bay.

Det tar sin tid å reise fra Sandefjord til Rodney Bay. Turen går via flere øyer, og over flere dager. Jeg måtte innom øyene Storbritannia, Grenada og Barbados før jeg etter den tredje dagen endelig kom frem til båten. Da hadde hun stått der alene i ett år siden jeg selv satte henne fra meg. Etter å ha reist så langt og lenge var jeg topp motivert og full av iver etter å komme i gang med jobbingen. Jeg hadde en uke på meg til å få båten sjøklar og deretter seile ned til Grenada for å møte resten av familien. Alt var som vanlig planlagt til minste detalj, og nå var det bare å gjennomføre.

Båten stod der akkurat slik jeg hadde forlatt henne. Riktignok hadde noen klippet av låsen på jolla som lå over cockpit, og de hadde også forsøkt seg på låsen til nedgangen til båten, men heldigvis uten å klare det. Det er fortsatt noen timer lys, og jeg rekker å sette i gang med jobbingen. Solen steker og det er stor kontrast til snømåkingen jeg kommer fra hjemme i Norge. De første to nettene har jeg hotellrom, det er hyggeligere enn å sove i en båt på land, full av pikk og pakk som egentlig har sin plass på dekk.

Dagene går fort. Båten settes i stand. Det er stort sett rydding og montering av utstyr. Alt har blitt demontert og oppbevart inne i båten. Båter i opplag hjemme må beskyttes mot frost og snø. Her må det beskyttes mot sol og sand. Man må heller ikke glemme formalitetene. Da jeg forlot båten hadde jeg midlertidig importert båten til St. Lucia. I motsetning til en etter hvert kjent sak med svensk båt oppbevart i Norge hadde jeg rådført meg med de lokale tollmyndigheter. Nå var det imidlertid gått mer enn ett år siden jeg var her sist, og tillatelsen hadde gått ut på dato. Det ble derfor noen turer til tollkontoret, men med ydmykhet og dølaengelsk får man forståelse, så jeg fikk muntlig aksept fra to tollbetjenter om at dette nok skulle gå bra. Jeg måtte bare si ifra når det var mindre enn 72 timer til avreise, så skulle de hjelpe meg gjennom papirmølla. Å sjekke ut nå kunne jeg ikke gjøre, siden jeg ikke visste når jeg kom på vannet, og dermed heller ikke hvilken dag jeg skulle seile.

Jeg likte ikke å være for lenge borte fra båten av gangen. Selv om alt var planlagt til minste detalj hadde jeg oversett en ting. Det var travelt på verftet, og de kunne ikke sjøsette meg på sparket. Jeg var klar for sjøsetting fredag kveld, men de var fullbooket lørdag. Søndag jobbet de ikke. Jeg kunne derfor tidligst komme ut mandag. Da var det ikke lenge til jeg skulle være på Grenada. Jeg ville gjerne teste både seil og motor før jeg reiste nedover, men det ville det ikke bli tid til. Men jeg har da seilt før, så det skulle vel gå selv uten “sea trial”.

Edwin som driver verftet er en hyggelig kar. Han er også en travelt opptatt mann som gjør sitt beste for å holde ting i gang. Jeg forklarte ham saken, og hver gang jeg så ham paset jeg på å kommentere at jeg var klar for sjøsetting. Traff jeg ham igjen fortalte jeg at jeg kunne være klar på kort tid. Når han parkerte bilen utenfor FLY DESIREE informerte jeg ham diskret om at jeg ville bli veldig glad om gutta hans klarte å presse meg inn mellom to andre jobber. “I understand that” svarte han og hastet inn på sitt svale og nedkjølte kontor. Av den grunn forlot jeg aldri båten lenge av gangen, selv om jeg stadig måtte hente mat eller ting og tang nødvendig for båtpussen.

Tidlig lørdag morgen kom det en gjeng arbeidere og begynte å pusle rundt båten vår. Jeg forstod at Edwin hadde hørt mine bønner. Noen timer senere lå båten og duppet i vannet.

Med startkabler og lånt batteri fra verftet startet maskinen overraskende greit. Jeg kastet loss og kjørte bort til Dieselbrygga for å fylle alle reservoarer med Diesel og ferskvann. Alt fungerte tilsynelatende perfekt etter å ha stått ett år på land, men å fylle ble litt mer utfordrende enn jeg trodde. For å fylle avgiftsfritt måtte jeg ha sjekket ut. Det hadde jeg ikke gjort enda siden jeg ikke visste når jeg kom på vannet, og jeg kunne ikke gjøre det før tidligst 72 timer før avreise. Litt kontroll må man jo ha på alle disse seilbåtene som reiser rundt her.. Vi ble enige om at jeg skulle returnere når papirene var i orden.

I det jeg starter opp for å komme meg ut på ankringsplassen piper det. Oljetrykkslampa lyser mot meg. Plutselig ble jeg i tvil. Sjekket jeg ikke olje? Jeg gjør da alltid det! Men nei, peilepinnen var tørr. Jeg undersøker det ene og det andre, og finner ut at jeg har en liten oljelekkasje. Hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke seile alene i to dager uten en motor som fungerer. Jeg må fikse det her, på St. Lucia, hvor det tross alt er litt sivilisert og i alle fall noen muligheter for å få hjelp. Jeg topper opp oljen og klarer å få flyttet båten over til marinaen, hvor oljelampen igjen tennes idet jeg entrer båsen. Jeg er glad for å ha kommet på vannet, men frustrert over å ikke ha kommet lenger enn til andre siden av havna. Jeg undersøker grundigere, og det viser seg at det har rustet et lite hull i et oljerør. Røret krøker seg rundt hele motoren og er festet på fire punkter. Aldri i verden om jeg klarer å bøye til et rør med den riktige fasingen. Her må jeg finne på noe smart. Røret er jo allerede ødelagt, så jeg kapper det med en baugfil og får demontert det fra motoren. Mon tro om det går an å få skjøtet det med en slange? Mon tro om det finnes en dyktig smed i nærheten som kan lodde det sammen? Mon tro om det går an å få tak i et nytt her ute i ødemarka? Det er helg, og alt er stengt, så jeg må rolig vente til mandag. Jeg begynner å forstå at jeg ikke rekker ned til Grenada til tiden, og varsler Dawn om situasjonen. Også marinakontoret og tollmyndighetene varsles om at jeg nok blir litt lenger enn først antatt, men når jeg kommer av gårde, det er ikke lett å si. Langtur er mekking i eksotiske havner.

Så der satt jeg, strandet i en marina, uten utsikt til verken strand eller horisont. Det er for så vidt OK å være i Karibia, men å ligge til en brygge i en marine er ikke det mest spennende som finnes.. Jeg tar jolla ut på ankringsplassen og ser hvor nydelig det er der ute i forhold til det hølet jeg ligger i. Med Bequia, Mayreau og Tobago Cays i blikket slår jeg tiden i hjel ved å vandre langs bryggene i marinaen for å se på båter. Det synes jeg alltid er spennende. Finner jeg en båt med spennende løsninger, eller med norsk flagg i hekken stopper jeg og slår av en prat. Slik ble jeg kjent med et par norske båter på langtur. Fornøyd konstaterte jeg at flere på brygga hadde barn om bord, og jeg visste mine egne barn ville bli glade for det. Treffer man landsmenn på langtur blir man som regel invitert på øl, og en kveld ble jeg også invitert på vafler. Det var en hyggelig opplevelse.

Dagene går. Butikkene åpner. Jeg tråler rundt for å se hva jeg kan finne av slanger, rørbiter, mekanikere og sveisere. Jeg får telefonnummeret til byens beste Yanmarmekaniker. Jeg forklarer ham problemet og han lover meg at han skal “pop by” når han får tid. Jeg forstod det som om det var samme dag, men jeg burde jo visst bedre..

Ian hos Island Waterworld er også en hyggelig kar. Han er opprinnelig skotte, men har bodd på øya i 41 år “and knows his ways around”. Også han er en travelt opptatt mann, men til slutt får jeg audiens og forklarer problemet. Han lytter interessert, hamrer litt på sin utdaterte computer og noen dager senere ligger det et nytt oljerør og venter på meg i butikken hans. Da er røret fraktet fra ett eller annet sted i verden til denne øya, og fortollet inn gjennom et noe gammeldags og byråkratisk tollsystem på under en uke. Til sammenligning brukte Yanmar i Norge over en måned på å skaffe til veie noe så enkelt som en sjøvannspumpe til den samme motoren da jeg i vinter forberedte noen av de utbedringene jeg skulle foreta mens jeg var her.

Dawn og ungene kommer.

I løpet av tiden da jeg ventet på oljerøret kom Dawn og barna. Jubelen var stor da familien endelig var samlet igjen. Barna storkoste seg i bassenget på marinaen. De fant raskt tonen med de andre norske barna i de andre båtene rundt oss. De besøkte hverandre og lekte og hadde det gøy. Vi tok jolla ut til stranden og badet der. Vi kjøpte is på iscafeen, og vi fant igjen veien til lekeplassen vi kjente så godt fra i fjor. En dag ble Vilde med våre nye venner på ekspedisjon i jolla til Pigeon Island. Vi storkoste oss og da oljerøret endelig kom hadde jeg liten lyst til å bruke en dag til i maskinrommet. Jobben måtte dog gjøres og siden mekanikeren som skulle “pop by” fortsatt ikke hadde kommet, selv etter flere purringer så gjorde jeg jobben selv. Det var med stor tilfredshet jeg kunne starte opp motoren igjen og konstatere at den nå var potte tett. Endelig var vi frie, og vi dro sporenstreks ut av marinaen og la oss på ankeret ute i bukten. Livet var herlig igjen!

Motoren var i gang igjen. Alt fungerte som det skulle. Vi var klare til å reise videre, men det hadde tatt tid. Det var bare en drøy uke igjen til vi skulle reise hjem fra Grenada. Vi hadde gledet oss veldig til å komme til Mayreau, Tobago Cays og Tyrrel Bay, men for å komme dit var det en god del seiling, hvorav mye gikk i åpent farvann. Dawn og ungene blir sjøsyke. De liker å være i båt, men båten skal helst ha ankeret ute. Selv liker jeg å seile, men er ikke kravstor. Det viktigste er tross alt å være å båt, og jeg føler meg privilegert som har en kone som blir med på slike tokt. Derfor ville jeg ikke strekke strikken for langt. Vi hadde lite lyst til å seile sammen nedover. Derfor tenkte vi på tanken på at jeg seilte alene nedover, og at hun og barna tok fly nedover. Da måtte Dawn i tilfelle nok en gang bruke en hel dag på fly og flyplasser alene med barna, og bo alene med dem en natt mens de ventet på meg. Jeg måtte seilt hele veien i ett strekk, ca et døgns tid. Det var fristende å bli, men vi var også litt lei av Rodney Bay. Vi hadde vært her snart en uke, og vi var her også lenge i fjor. De vi har båten sammen med skulle etter planen overta båten på Grenada, og vi følte oss forpliktet til å levere henne der. På den annen side hadde vi jo brukt mye tid på å reparere motoren, og hadde således noe bedre samvittighet idet vi kunne overlate en fungerende og feilfri båt. Hva skulle vi gjøre? Vi fikk sove på det, det var mange hensyn å ta.

Verden utvikler seg stadig. Første gang vi var her jublet vi om vi fant en nettkafé så vi kunne sende melding hjem. På senere turer hørte vi om noe som het WiFi, men forstod ikke helt hva det var. Nå er vi på nett når som helst, med både PC og telefon. iPhone har blitt det nye verktøyet. Med den kan vi sende mail, vi kan sende bilder av ting i båten, og få hjelp hjemmefra til å løse problemer. Opplever vi noe spennende kan det sporenstreks formidles på Facebook, med både tekst og bilde. Det er en fantastisk oppfinnelse, et nyttig verktøy, og den kan også brukes som en god gammeldags telefon. Det er bare en ulempe med den. Den er ganske følsom for fuktighet. I båt er det ofte fuktig, og derfor ble den som regel oppbevart i en vanntett beholder.

En dag solen skinte og vi alle var glade om bord skulle jeg sjekke noe på nettet og fisket frem min telefon fra lomma. Den var død. Det var merkelig. Den hadde ligget i sidelomma på shortsen min hele dagen, og da Haakon og jeg hadde tatt jolla til stranda for å bade hadde jeg hoppet uti med den shortsen på meg. Telefonen som ikke tåler en dråpe vann ble badet i saltvann, og således ble den også dråpen som fikk oss til å ta en avgjørelse. Skulle jeg seile alene nedover for så å treffe dem ville vi ikke kunne få kontakt med hverandre dersom noe skulle skje med en av oss. Ute på tur i den store verden kan ting skje, og vi ville helst være samlet som familie. Vi bestemte oss for å forlate båten på St. Lucia og la henne ligge på ankeret en drøy uke til våre venner skulle overta. Så fikk de heller ta seg en ekstra flytur.

Etter at den avgjørelsen var tatt bestilte vi fly sørover og måtte bare gjøre det beste ut av det. I følge Dawn var “det beste ut av det” å ta inn på en stor resort, og bestille “all inclusive”. Ikke helt etter planen, men likevel en fin tur.

Hotel på Grenada

På Grenadian Resort på Grenada bodde vi i en uke. Barna bodde i bassenget hele dagen mens vi lå på solsenger og leste. Vi spiste og drakk så mye vi orket. Tuva ble ordentlig dreven i baren, og bestilte stadig drikke til alle barna. For oss som hadde forberedt oss for en seilas i grisgrendte strøk i en gammel båt fikk vi oss en god latter da vi så det var egen “dress code” for middagen på resorten. Selv tar jeg alltid med slitte klær på en slik tur, så kan jeg kaste dem etter hvert og slippe å ta med meg skittentøy hjem. Heldigvis hadde jeg tilfeldigvis kjøp meg en ny bukse på Grenada, og jeg fant en fin skjorte i en av butikkene på hotellet. Da var jeg fin nok til å få spise middag. Men ett sted måtte jeg også sette en strek, så jeg beholdt sandalene på.

Hele oppholdet her fortonet seg som et eneste langt cocktailparty, der vi gikk og hentet oss nye drinker hele dagen. Overgangen ble derfor ikke stor da vi en dag ble invitert til et skikkelig cocktailparty. Vi dresset oss opp med våre vante middagsklær og minglet med de andre gjestene. Alle gjestene fikk et lodd i det store vinlotteriet, og det hele toppet seg med at vi vant dagens store premie som var en stor flaske sprudlende vin.

Fra vin den ene dagen gikk det til sprit den neste. Dette er ikke spesielt barnevennlig tenker du kanskje nå, men det var det faktisk. Med alle de voksne som tilskuere fikk barna lov til å overta baren og blande drinker til sine foreldre. De kunne bruke akkurat hva de ville, men de fant fort ut hvilke ingredienser som gav de kuleste fargene. Det ble mange grønne, rosa og blåe drinker, og smaken var ofte akkurat som fargen, altså helt forferdelig. Det meste gikk i vasken, men det var stor stas for barna å lage dette.

Det hadde ikke blitt mye seiling på denne turen. På FLY DESIREE hadde jeg ikke fått opp seilene i det hele tatt. Her på Grenada fikk jeg en dag låne en Hobie Cat så jeg fikk meg en times seilas. Det var utrolig moro. Det er mange år siden jeg seilte en slik båt, og jeg jublet av skrekkblandet fryd da jeg i korte øyeblikk seilte på ett skrog. Dagen etter var det mindre vind, og Tuva fikk være med. Hun syntes det var veldig stas, og da vinden døde helt hjalp hun til med å sparke oss fremover og inn til land. Mer seiling enn dette ble det ikke, og jeg har aldri reist så langt for å seile så lite!

Det er en lang reise hjem til Norge, og på flyet tenkte jeg mye på om jeg hadde vært for lite ambisiøs. Jeg er kjent for å velge komfort og sikkerhet fremfor fart og spenning, spesielt når jeg har kone og barn med. Likevel følte jeg at jeg denne gangen kanskje hadde valgt en litt for defensiv og kjedelig løsning. Med dette i tankene gikk jeg av flyet på Rygge flyplass og så alle landets aviser rope mot meg. Det var ikke bare vi som hadde vært på ekspedisjon nå. Vår kjente seiler, eventyrer og inspirator Jarle Andhøy hadde vært på ekspedisjon i Antarktis med sin BERSERK. Nyheten om at han hadde mistet både båt og tre fra mannskapet fylte alle avisers forsider. Jeg fikk satt turen i perspektiv. Alle vet at havet gir og at havet tar. Heldigvis var det ikke oss det tok denne gangen.

Vår båt FLY DESIREE eies av tre par. Den har lenge vært i norsk eie, og vi har vært med de siste tre årene. Før vi reiste hadde vi satt båten til salgs, og mens vi var borte hadde Stein Olav solgt henne. Stein Olav og Line overtok båten da vi forlot henne, og da de tre uker senere var ferdig skulle hun overdras til sin nye eier. Slik ble dette vår siste reise med FLY DESIREE, en reise som ikke ble lenger enn en halv nautisk mil.

Vi ønsker FLY DESIREE og ny besetning hell og lykke på de syv hav!

Minner fra Karibia 2011:



FLY DESIREE på familietur i Karibia 2010

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:16:40

FLY DESIREE på familietur i Karibia 2010

Akvanauten.no skriver ofte om gutteturer i båt. Denne gangen synes jeg vi fikk til et godt opplegg. Denne gangen fikk vi kombinert guttetur og familietur på samme reise, i et av verdens beste områder for seilbåter. Så mens snøen laver ned, og hver dag startes med å skrape is av bilrutene, så tar vi årets ferie i Karibia.

Gutteturen i Karibia er over. Jeg har nettopp hatt en fantastisk tur med gjengen fra Norge, og har nå kjørt dem til land og fått dem inn i en taxi til hotellet deres. Havna i Vieux Fort var såpass ugjestmild at jeg unnlot å bli med dem på et siste måltid med gjengen. Det var noe med stemningen i havnen og de lange blikkene etter jolla mi. Jeg har vært i en del havner rundt om i verden nå. Kall meg gjerne en pyse, men jeg har nå kommet meg rundt på mange plasser uten å ha blitt ranet og uten å ha mistet jolle, kamera eller andre verdifulle ting. Vieux Fort er sikkert bedre i dagslys, tenker jeg, og går og legger meg. Det er stille og tomt i båten. Båten ligger på en ankringsplass et stykke unna havnen. Det var så mye svell rett på utsiden. Vi har kastet ankeret veldig nærme land, og når vinden løyer utpå kvelden dreier båten. Jeg har lyst til å flytte meg lenger ut, men har lest at det er mange vrak her som ankeret kan sette seg fast i, så det er ikke lurt å ankre her når man ikke har dagslys til å se bunnen. Jeg har lyst til å hive ut et hekkanker, og gjør det klart på dekk. Nå står det i alle fall klart dersom vinden skulle dreie enda mer i løpet av natten. Jeg legger meg.

Dagen etter reiser jeg til byen for å handle før familien kommer. Havnen er litt livligere og virker noe tryggere nå i dagslys, men jeg har fortsatt ingen god følelse, og som alltid låser jeg jolla godt. Jeg blir tilbudt taxi til butikken mange ganger, men jeg vil helst gå. Det er ikke det at jeg absolutt skal spare 20EC-dollar, men jeg vil nå gjerne se litt av denne byen også. I Viuex Fort er det lite turister, og det lyster hvit mann av meg når jeg går gatelangs. Jeg har snakket med folk på ankringsplassen, og vet omtrent hvor supermarkedet er, men det er første gang jeg er her og går nå mest på måfå. Det er mange som tilbyr seg å hjelpe meg, og til slutt lar jeg en av dem få vise meg veien til supermarkedet. Han prater og forteller, veiver med armene og viser vei. Jeg forstår ikke så mye av hva han sier, det høres ut som en blanding av broken english og fransk. Han tar meg med inn i noen bakgater. Det bor broren min, sier han og haster videre. Gatene blir trangere, nå er det mer smug. Jeg blir skeptisk. Vi tråkker nærmest gjennom kjøkkenet til folk der vi åler oss frem. Det er lenge siden jeg har sett et annet hvitt menneske, og jeg vil helst tilbake til hovedgaten igjen, men klarer nok ikke å finne tilbake alene. I et forsøk på å slippe unna forteller jeg ham at jeg egentlig bare lurte på hvor butikken var, og at jeg ikke skal handle før senere på dagen. – Men nå er vi der, sier han, og peker ut mellom to hus. Der ligger en stor åpen plass, og bak den et senter med butikker, bank og kontorer.

Inne i butikken er det kaldt. De har aircondition på for full musikk, og jeg nyter tilværelsen. Det er godt utvalg og lave priser, så jeg fyller mer og mer i handlevognen. Kjeks og søtsaker må også med, det er greit med litt bestikkelser til ungene på båten. Jeg forsøker å gjøre et overslag på hvor mye jeg klarer å bære med meg tilbake til jolla, og må til slutt besinne meg. Jeg betaler, fyller sekken og fire store handleposer og går ut i den trykkende heten igjen. På 5 sekunder er jeg igjen våt av svette.

– Give me ten dollars! Mannen som står foran meg er rundt 25 år, veltrent og med vesentlig bedre klær enn det som er vanlig her. – Give me ten dollers, sier han igjen. Jeg har ikke kommet mer enn 200 meter unna butikken, og der jeg står med sekken full av varer og to handleposer i hver hånd er jeg den eneste hvite mann å se. Den første tanke som slår meg er om han mener 10 EC-dollar eller 10 US-dollar, men forstår jo fort at han gjerne tar 100 US-dollar om jeg skulle finne på å ta frem lommeboken. – I’m sorry, svarer jeg. Han ser rart på meg. Jeg har alltid noen småpenger i lomma for slike situasjoner, men vil nødig slippe posene mine for å ta dem frem. Han ber nok en gang om penger og begynner tydelig å bli rastløs. – I’m sorry, svarer jeg igjen, denne gang med litt mer norsk tonefall. Det er midt på dagen og på åpen gate, han kan da umulig slå meg ned her? Jeg vil helst fortelle ham at han må finne seg et annet sted å rane folk, men jeg holder kjeft, holder handleposene mine og ser bare uforståelig rett inn i øynene hans. Han blir sint, spør meg rasende om jeg ikke snakker engelsk og begynner å virke litt usikker. – I’m sorry, svarer jeg, og begynner sakte å gå. Han lar meg slippe unna, og står igjen uten resultat. – I’m sorry about that, har jeg lyst til å rope til ham, men haster istedenfor videre med stivt blikk.Resten av tiden i Viuex Fort tok jeg alltid taxi.

Etter å ha fått varene trygt om bord i båten går jeg for andre gang over til tollkontoret, for også denne gang å konstatere at døren er låst. Deretter tar jeg taxi til ”The Reef” der gutta bor. Det er et hipt og trendy sted for surfere, kitere og andre coole backpackere. Mot slutten av dagen tar jeg Per Ulrik med meg og reiser over til flyplassen, fortsatt med taxi.

Flyet er forsinket. Jeg har fått melding fra Dawn om at det er en time forsinket fra London, men håper de har klart å fly inn litt i løpet av den lange reisen over Atlanteren. Vi venter, og vi venter mer. Jeg forsøker å ordne papirene på båten hos tollen på flyplassen, og får skrevet gutta ut av båten, man kan ikke få alle ting på plass før jeg har passene til Dawn og barna. Informasjonstavlen forteller oss at flyet har landet, og vi venter spent. Ingen kommer. Langt om lenge spør vi betjeningen hos Virgin Atlantic om når de kan forventes, flyet har jo landet. – Det er lenge til flyet lander, sier han. Når vi forteller han at informasjonstavlen hevder at flyet har kommet, så smiler han lurt, blunker med det ene øyet og sier, – You know, it’s the Caribbean.

Til slutt lander flyet, og helt til sist kommer Dawn og ungene. De må jobbe seg gjennom mølla med byråkrater og er slitne men glade når de endelig kommer ut. Ungene er henrykte over å se igjen sin far, men lurer litt når jeg må gå hele veien tilbake hos byråkratiet for å få orden på papirene. Denne gang med deres pass. Jeg blir sendt fra den ene byråkraten til den neste. Jeg får et stempel her, må fylle ut et skjema der og forklare situasjonen hos den neste. Jeg skal ha ett mannskap av båten, jeg skal ha et annet mannskap om bord, og jeg skal forlate båten for ett år når jeg kommer til Rodney Bay. Kan det være så vanskelig å forstå? Til slutt mangler jeg bare ett stempel, og tolleren ber meg gå tilbake til immigrasjonen og få en signatur i et felt de har latt stå åpent der. Hos immigrasjonen rister de på hodet. Det skal ikke stå noe i det feltet. – Men tolleren sier…., hevder jeg. – Tolleren vet ikke hva hun snakker om, sier han. Jeg er sliten, forvirret og mangler det siste stempelet. Jeg gidder ikke mer, og går ut til de andre. Endelig er familien samlet, men det har blitt for sent til å dra på stranden.

I det vi kommer ut i båten sier Dawn. – Jeg forstår hva du mener, Jarle, dette var ikke noe fint sted. Byen er skummel, ankringsplassen dårlig og stranden innenfor båten kommer aldri på noe postkort. Jeg har ikke sett noen båter som har ligget mer enn en natt her. Vi vurderer å gå til Marigot Bay tidlig neste morgen, men gir stedet en sjanse til. Der gutta bor er det jo fint. Vi tar taxi dit neste dag, og mens ungene fryder seg med å hoppe i de evige atlanterhavsbølgene som ruller inn på den østvendte stranden, sitter vi voksne og føler oss som coole backpackere blant kitere og surfere. Hans Christian og Per Ulrik har leid seg surfbrett, Lars Kyrre er på ekspedisjon for å se på lokal arkitektur. Kay har begynt innledende samtaler med representanter for den russiske mafiaen, ja selv de er på ferie, må vite.

Store og små strandløver på stranden.

Etter en flott dag på stranden sier vi et siste farvel til gutta, og reiser tilbake til FLY DESIREE. Vi stuper i seng, og gleder oss til å seile videre i morgen. Vi må være eneste båt som noen gang har ligget tre netter på ankeret utenfor Viuex Fort.Jeg sovner til lyden av en mild bris, småbølger mot skroget og stemmer utenfor båten.. .. Jeg farer opp! Det skal ikke være stemmer utenfor båten nå! Det er natt og vi ligger et godt stykke unna nærmeste båt. Jeg sniker meg opp i cockpiten. 20 meter foran FLY DESIREE ser jeg to lys som beveger seg under vann. De kommer opp, roper noe til hverandre og går ned igjen. Hva gjør disse menneskene under vann rett ved mitt anker om natten? En fiskebåt kommer i full fart og passerer mellom oss og nabobåten. Den forsvinner, og det blir stille igjen. Lysene fortsetter videre og gjør et nytt opphold litt lenger bort. Det er omtrent der våre engelske naboer har sitt anker. Jeg sitter i cockpiten og følger med på dem. Det er skummelt. Skal de ta våre ankere om natten? Jeg har hørt om slike tilfeller før, og som sagt, jeg likte ikke stemningen her. Kommer de tilbake for å rane oss? Lysene forsvinner videre bortover, og til slutt går jeg og legger meg. Det går vel helst bra.

Og det gikk bra. Da vi dagen etter heiste ankeret vårt, så jeg at det lå en umerket teine like ved ankeret. Det er nok den de har undersøkt.

Vi heiser seil og setter av gårde. Vind og sjø kommer på skrått inn bakfra. Båten ruller på seg. Genuaen fylles og tømmes for hver bølge. Det er ubehagelig, og ingen av de nyankomne har vært i båt siden i sommer. Sjøsyken kommer som et skudd. Dawn ser rett frem, Tuva ligger under et håndkle og okker seg, Vilde er sjøsyk og vil hjem, Haakon sitter på fanget til pappa og kaster opp i en kopp. Jeg forsøker å nyte synet av de mektige fjellene, Pietonene, i det vi passerer dem, men tenker mest på hvorfor jeg tar med familien min på dette. Heldigvis skal vi ikke langt, og etter noen timer er vi fremme i Marigot Bay. Her har vi vært før, den gang vi i 2003 seilte her på heltid.

Marigot Bay er et nydelig sted, og gjør seg godt som postkortmotiv. Vi takker nei til alle som vil selge oss en moring for 60 EC, og går inn for å ankre i den indre lagunen. Det var her vi lå i 2003. Her er det fylt. Leiebåtbasen har tatt halve havnen, og den andre halvdelen er fylt opp med moringer. Her har vi verdens beste anker i verdens beste hurrycanehole og så skal vi leie en moring? Det er noe som ikke stemmer. Vi finner oss en plass og kaster ankeret helt inne i mangroveskogen. Det er lunchtid, og vi finner frem maten. Like etter kommer det en kar bort til oss. Han venter en stor katamaran inn, og den skal ligge på moringen nærmest oss. Vi må flytte oss, det er ikke plass til oss begge. Vi kan selvfølgelig betale for en moring, og han vil legge katta et annet sted. Det koster ikke mer enn 80 EC. – Yeah, right, tenker jeg, og flytter båten ut i den yttre lagunen. Her er den beste ankringsplassen full av moringer, mens det ved revene fortsatt er litt plass til å ankre. Vi plukker opp en moring, og er 80 EC fattigere.

Glade dager i Marigot Bay.

Vi tar jolla til stranden. Vi bader og koser oss. Vi kjøper bananer og annen frukt av folk som kommer padlende forbi. Ungene fryder seg over å få besøk. En komme ri en knøttliten båt og selger kokosnøtter, en annen kommer padlende på en surfbrett og selger bananer. Han har nisselue på og presenterer seg som St. Claus from Finland. Vi lar oss ikke lure, men kjøper bananene likevel..

Som sist, går vi opp den lange bakken og får utsikt over den lille bukten. Vi handler i den samme butikken, og snur omtrent like langt borti vegen som i 2003. Vi tok bilde av bukten, og det ble vel omtrent det samme som sist det også. Forandringen her var den store utvidelsen av charterhavnen og superyachtene de nå hadde fått plass til, samt det store antallet moringer de hadde lagt ut.

Flere glade dager i Marigot Bay.

Da vi gikk ned bakken igjen for å komme oss tilbake til båten hører vi noen som roper og skriker bak oss. Bakken er bratt, og vi snur oss for å se oppover. Der kommer julenissen! Han kommer i full fart på sykkel, med en kasse bananer på hodet. – Hey, Skip! Any more bananas today? Innen vi rekker å tenke på å svare har han sust forbi oss og er allerede i bunnen av bakken. Ungene måper. – Det var julenissen fra i går! roper Tuva. – Han hadde en kasse bananer på hodet, kommenterte Vilde.

Ferden går videre til Rodney Bay. Rodney Bay er stor. Vi finner oss en plass helt ute i den nordre delen av bukta, og kaster ankeret like ved Pigeon Island. Det var her den britiske marine hadde bases sin i de skikkelige piratdager, og fra Pigeon Island kan man se opp til Martinique der den franske marine satt og kikket sørover på den britiske marine. Det var spennende å se de gamle festningsruinene som Kaptein Sabeltann hadde brukt, og det var ekstra stas to ganger om dagen. Da kom båten UNICORN forbi med sine turister. UNICORN er en gammel sjørøverskute som har vært med i filmen ”Pirates of the Carribean” Hver gang de passerte Pigeon Island, og dermed også oss, så fyrte de av et skudd med kanonen. Fortet på Pigeon Island svarte med sitt skudd. Haakon var henrykt. Der kommer Kaptein Sabeltann ropte han, og det var like spennende hver gang.

Rodney Bay sett fra Pigeon Island, FLY DESIREE nede til høyre (ved siden av katta).

Sandals er de røde takene til venstre.

En dag leide vi bil, og ble kjørt rundt på hele øya. Vi besøkte fossefallet, som er en av øyas stoltheter. Kommer man fra Norge og har sett Vøringfossen så skal det noe til å bli imponert av bekken på St. Lucia. Vi fikk kikket i regnskogen, og Jarle var henrykt over å ha funnet sin favorittplante, the Fishtail palm. Størst av alt var nok vulkanen. Den hadde ikke hatt et skikkelig utbrudd på 200 år, men den lå bare og sov. Vi kunne kjøre helt inn i krateret, og vulkanen slapp fortsatt ut illeluktende gasser. Bekkene som rant igjennom området kokte idet de passerte vulkanen. Det var fortsatt tegn til aktivitet, og da Montserrat hadde sitt utbrudd som vi så fra flyet, så hadde vulkanen på St. Lucia rumlet litt ekstra. Dette var spennende for liten og stor, og lukten satte spor i oss resten av den dagen. – Det lukter bærsj her, sa Haakon.

Hele familien på ekspedisjon til vulkanen.

Jarle har funnet sin favoritt. (Se www.fishtail.no)

Heeelt på den andre siden av bukta lå Andreas i sin AFRICAN INNOVATION. Vi hadde møtt ham i Bequia, og skulle møte ham igjen her. Som sagt er Rodney Bay stor, og selv om vi så etter ham hver gang vi kjørte til byen, så traff vi ham ikke før vi en dag bestemte oss for å tråle igjennom hele ankringsplassen for å se om vi kunne finne ham. Og det gjorde vi, som sagt så langt unna som det var mulig å ankre opp. Der var det fullt liv av amerikansk og engelsk besøk, men Andreas han var borte. Han var ute for å lete etter en norsk båt han skulle treffe.. Da er det ikke annet å gjøre enn å takke ja til en øl, og sette seg ned for å vente. Vi visste jo at det ikke var noen hjemme dit han hadde reist på besøk.

AFRICAN INNOVATION er bygget i Sør-Afrika, derav navnet. De lokale karibere kommer jo på sett og vis også fra Afrika, og han får naturlig nok honnør for sitt båtnavn. Da kan det typisk utarte seg slik:

– Hey, AFRICAN INNOVATION, are you from Africa?

– I’m from Norway.

– OK, is that in Africa?

– No, it’s….. well, it’s close by.

Haakon og Pietonene.

Rodney Bay har mange strender, og vi prøvde dem alle. Hver dag hadde vi en ny strand, og vi fant etter hvert våre favorittplasser. En behøver ikke seile langt for at ting skal være nytt og spennende, og Rodney Bay er stor nok til å utforskes med jolle i flere dager, spesielt om man er 3, 5 og 9 år. En dag var vi på stranden til Sandals. Det er en stor resort av ypperste klasse, og Sandals har flere resorter på St. Lucia og resten av verden. Vi tok jolla inn og tuslet bortover stranden. Her var kun hvite gjester og svart betjening. Det oste penger, og vi forsøkte å holde en lav profil der vi kom slentrende i vår langturseilerstil. Men en øl måtte vi ha, og jeg tuslet bort til strandbaren og bestilte noen øl og noen cola til ungene. Jeg fikk det jeg bad om og ville betale, men de så bare dumt på meg. – This is an all inclusive resort, sa han og forstod straks hva som hadde skjedd. Deretter lurte han på om vi ikke var gjester her, og jeg måtte fortelle som sant var. Deretter ble vi enige om at dette var min ”lucky day”, og jeg tuslet fornøyd tilbake til resten av familien. Vi følte oss litt brydd der vi satt, men det smakte da godt. Solen stekte og ungene frydet seg i vannkanten. Så kommer en av resortens gjester bort, og lurer på hvordan vi fikk ungene våre inn her. Vi blir svar skyldig, hvorpå hun opplyser oss om at det var en spesiell resort kun for voksne. Nuvel, glassene var likevel tomme, så vi pakket sakene våre og tuslet stille bort til jolla. Deretter kjørte vi tilbake til den nesten like fine kommunale stranden.

Alle gode ting må en dag ta slutt, så da båten skulle på land ble Dawn og ungene innkvartert på en billigresort, men vesentlig lavere standard enn Sandals, men likevel med flere bassenger og dertil hørende paraplydrinker.

Båten heises på land, og alle forberedelsene begynner. Mens de kjører båten på plass med travelliften går jeg for å ordne papirarbeidet. Jentene på verftet er både hyggelige og imøtekommende og stempler og registrerer. Jeg har alle papirer i orden helt til de ber om papiret for ”Customs temporary import” . Det hadde jeg aldri hørt om, men jeg skulle visst ha ordnet med det for flere dager siden. Det er en lang prosess å få ordnet det. Taxi til flyplassen var bestilt til dagen etter kl 12.00, og jeg hadde ikke tid til noen lange prosesser for å få papirene i orden. Jeg forbannet tollerene på flyplassen i Vieux Fort, dette hadde de ikke fortalt meg da jeg løp fra skranke til skranke der nede for to uker siden. Nå var rådyra gode. – Hva gjør jeg nå da? spurte jeg, og fikk noen navn jeg kunne kontakte. Deretter gikk turen til et annet kontor på verftet, til et kontor på marinaen, til en annen og enda viktigere person i marinaen, over til tollkontoret med superpapirer som skulle hjelpe meg der. Der stemplet de og undersøkte, og så ville de se båten og alt utstyret. Den står på land sier jeg, og fortalte at jeg skulle fly til Europa om under ett døgn. – Problems, sa tolleren, – I know, svarte jeg. Så var det videre til neste toller og til slutt inn til en stor og myndig mann med mørke solbriller. Han tok med seg alle stemplene sine i en stor veske og ble med meg ut. Det er noen hundre meter å gå til båten, så jeg måtte spandere taxi på vedkommende, det hadde jeg hørt. I det jeg foreslår å ta en taxi tar han opp telefonen og ringer. En annen toller kommer og henter oss i sin privatbil, og han kjører oss bort. – Der sparte jeg de penga, tenkte jeg.

I trykkende hete og like før tollerens arbeidstid var slutt kom vi frem til FLY DESIREE. Hun stod på land, og var nettopp kommet ut av vannet. Båten bar tydelig preg av å være midt i en prosess for å pakkes bort. – It must be really hot in there, sa han da han så båten. Antagelsen hans kunne jeg ikke si imot. Han stilte seg i skyggen av en større båt, og fant frem papirene sine. – Er alt på denne listen om bord, spurte han, og deretter stemplet han alle papirer han fant to ganger.

Da kompisen hans kjørte oss tilbake var det en voldsom pris for kjøreturen, men jeg betalte uten å klage. Han hadde tross alt hjulpet meg ut av en vanskelig knipe. Jeg stusset heller ikke på at det visstnok var veldig viktig å foreta pengetransaksjonen før vi kom inn på tollområdet. Jeg var glad for å ha det riktige stempelet.

Dagen var gått til papirarbeid, og nå ble det en stressende jobb å få skuta klar til et års opplag. Påhenger og dieselmotor skulle kjøres i ferskvann. Jolla skulle på dekk, wincher skulle pakkes inn, sjøvannspumpe skulle demonteres og tas med hjem til Norge for overhaling. Jeg manglet riktig verktøy, og måtte ut på vift for å låne av en nabo. Jeg jobbet og slet mens mørket kom snikende på. Da jeg gikk ut porten, med olje på hendene og en kroppslukt selv hester ville blitt skremt av lurte jeg på hvorfor jeg interesserte meg for slikt. Kunne jeg ikke interessert meg i noe annet? I fotball for eksempel. Da kunne jeg sittet i sofaen hjemme i Norge, med potetgull i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre. Akkurat nå virket det som en fristende situasjon.

Dagen etter kom taxien som vi hadde bestilt. Flyet fraktet oss trygt over til England, bussen videre til Stansted Airport, og neste fly tok oss raskt hjem til Norge. Hele turen tar omtrent halvannet døgns tid, og vi var glade da vi endelig landet på Torp. Da vi kom ut av flyet forstod vi raskt at vi hadde kommet hjem alt for tidlig. Snøen lå i store hauger rundt rullebanen, og Haakon som fortsatt hadde grønne palmer og hvit sand i tankene utbrøt: – Pappa, her var det mye sand!

Minner fra Karibia 2010:

Takk for i år. Vi sees i 2011.



FLY DESIREE på guttetur i Karibia 2010

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:15:56

FLY DESIREE på guttetur i Karibia 2010

Akvanauten.no skriver ofte om gutteturer i båt. Denne gangen synes jeg vi fikk til et godt opplegg. Denne gangen fikk vi kombinert guttetur og familietur på samme reise, i et av verdens beste områder for seilbåter. Så mens snøen laver ned, og hver dag startes med å skrape is av bilrutene, så tar vi årets ferie i Karibia.

Det har vært en lang, kald og snørik vinter. Men midt i denne vinteren forbereder vi oss på sommer og sol. Sekken fylles med solkrem, badebukse og US-dollar. Stort mer trenger man ikke på en tur med FLY DESIREE. Mine US-dollar hadde jeg bestilt i banken, i god tid på forhånd. Jeg liker ikke å be om å bli ranet, så jeg hadde bedt banken om å gi meg valutaen i små sedler. Jeg vet ikke hvilke tanker banken har om meg, men konvolutten som ventet meg inneholt bare 100-dollarsedler. Det siste jeg gjorde før jeg reiste var å måke taket, så vi skulle ha et hjem å komme tilbake til.

Årets tur begynte i London. Kay og Jarle fløy sammen dit fra Sandefjord. Kay og Jarle jobber sammen, og mens Jarle tegner, beregner og prosjekterer maritime gearkasser, sørger Kay for at kassene blir skikkelig bygget. Kay skulle derfor mønstre på som maskinist, med gearkasser som spesialfelt. Det skulle vise seg å komme godt med.

I London møtte vi Lars Kyrre og Hans Christian, to beryktede regattaseilere, som også har vært med på tokt med THULE hjemme i Norge. fra Danmark fikk vi selskap av Per Ulrik, som ikke har vært med på tokt siden vi seilte ANNABELLA i Middelhavet sent på 90-tallet. Det var den gang vi brukte Statens tjenestebevis som dokumentasjon på vår nautiske kompetanse. (Se ”Verden er liten… s. 135)

Når så hele gjengen er samlet i London, sjekker vi inn på flyet. Per Ulrik har oppblåsbar redningsvest med seg, og er bekymret for lovligheten av å ta med seg gasspatronene på flyet. Han forklarer saken for betjeningen, og får et beroligende svar tilbake. Det er ingen grunn til å bekymre seg, det er redningsvester til alle om bord på flyet. Når jeg etterpå skal sjekke inn har jeg lyst til å si jeg har fallskjerm med, men lar det være.

Flyturen er like udramatisk og kjedelig som flyturer skal være, men tilslutt dukker det opp noen øyer i det tilsynelatende uendelig store havet under oss. Øyene er som grønne flekker som bader i solskinn og blått hav, med hvite sommerskyer hengende over de høyeste toppene. Kapteinen kommer på lufta, og ber oss legge merke til øya Montserrat. Der har vulkanen våknet til live og spyr ut svart røyk som stiger opp og står i sterk kontrast til de ellers så hvite skyene. Like etterpå lander vi trygt på flyplassen på St. Lucia, og heten slår i mot oss i det vi komme rut av flyet.

Etter å ha fått stemplet våre papirer kommer vi oss ut i gaten og blir møtt av en nordmann som smilte om kapp med sola. Kays kamerat Jørn Petter hadde fått nyss i at vi skulle komme, og stod klar med taxi og en iskasse full av øl. Det kom godt med på den lange bilturen opp til Rodney Bay hvor vi skulle overnatte før vi dagen etterpå skulle fly lokalfly fra St. Lucia til Grenada, inkludert et raskt flybytte på Barbados.

Per Ulrik har relevant kvalitetslitteratur med seg på flyet.

Hele gjengen, endelig fremme på Grenada. Velkomsten var upåklagelig.

Til slutt er vi fremme på i St. Georges på Grenada og finner FLY DESIREE liggende til kai. Det er et ukjent syn, her ligger man stort sett bare på ankeret. Men denne gangen hadde vi, for sikkerhets skyld, tatt med egen Kay.

The blue lagoon, eller the brown lagoon som vi omdøpte den til da vi var her første gangen, er intet vakkert sted. Det gikk an å ankre her tidligere, og vi gjorde det da vi var her i fjor. Nå var det bygget en stor marina her, og hele lagunen var full av flytebrygger og moringen. Det var ikke en eneste båt på ankeret. Jeg pratet litt om dette med betjeningen på marinaen. Da gliste han og sa: ”No anchoring in the lagoon anymore!” Så for å vise gutta en skikkelig karibisk strand tok vi jolla ut av lagunen, tvers gjennom den ytre ankringsplassen, og bort til Grand Anse. Her er det varmt rent vann, og kaldt rent øl.

Dagen etter lar vi nasjonaldag være nasjonaldag, og setter seil. I le av Grenada er det nesten ikke nok vind til å seile i, men vi kommer oss nordover og ut i kanalen mellom Grenada og Carriacou. Her puster det litt mer, og vi får en fin seilas hele den dagen. Det er ikke så mye å bryne seg på for erfarne seilere, så vi sitter stort sett i skyggen og smører oss med solkrem mens vi nyter tilværelsen. Mens vi ligger der i halvørska og koser oss merker vi lukten av stekt bacon. Det er i utgangspunktet ingen oppsiktsvekkende lukt, men når man er ute og seiler og ikke en båt er å se så er det litt uvanlig. Årsaken er nærmere enn vi tror. FLY DESIREE er utstyrt med Karibias største bimini, men på dekk ligger Kay til bruning i solen, og synes solkremen er for klissete. Dette forklarer den uventede lukten.

Guttas første seilas med FLY DESIREE

Fra Carriacou går ferden like udramatisk videre nordover til Union Island. Dette er et nytt land, og vi må innom på flyplassen for å få stemplet våre papirer. Med kun halvannen uke til rådighet kan vi ikke dvele for lenge og må prioritere hvilke severdigheter vi vil ha med oss. Vi spiser en lunch på Union, og fortsetter videre nordover til Mayreau, og kaster ankeret i Salt Whistle Bay. Når ankeret er ute er det på med badebukse og dykkermaske for å dykke ned og sjekke at ankeret har lagt seg skikkelig. Som regel så har det jo det, og vi svømmer videre og kikker på båter og koser oss i vannet. Så kommer vi forbi den norske båten LANGT AVSTED. Som alltid når man møter landsmenn på tur så slår vi av en prat. Og som alltid når man slår av en prat, så blir man invitert om bord på en øl. Det er svært få som kler falsk beskjedenhet, så Kay og jeg takker ja og klatrer om bord. Mens praten går kommer en etter en svømmende forbi, og ikke lenge etterpå er hele mannskapet fra FLY DESIREE samlet på akterdekket hos LANGT AVSTED. Dette er en stor stålbåt som har seilt de fleste steder det er vann her i verden, og vi får høre historier og mastehavarier og kollisjoner. Vi er høyt og lavt og inspiserer båt og utstyr. Drømmen om større båt vekkes til live, og når vi i tillegg får høre at båten er til salgs for en overkommelig sum penger, så begynner tankene å løpe løpsk. Heldigvis rakk vi å svømme tilbake til vår egen lille båt før vi hadde lagt inn bud.

Salt Whistle Bay

Dagen etter er vi klare for turens høydepunkt, the Tobago Cays. Vi heiser seil og anker og jobber oss sakte utover mot Jarles favorittplass. Vi kom inn den veien vi i fjor kalte approach for dummies, gikk gjennom sundet blant øyene og ankret opp like utenfor skilpaddeøya. Blåfargene i sjøen er fantastiske, solen varmer og passaten blåser en mild vind gjennom håret. Vi hopper i vannet, og svømmer inn til skilpaddeøya. Her varer det ikke lenge før havskilpaddene kommer oss i møte. Det er store dovne skapninger som ikke bryr seg så mye om vårt besøk. Det nyinnkjøpte vanntette kameraet kommer til sin rett. Vi er nok mer entusiastiske over å se dem, enn de er for å se oss. Vi svømmer videre og kommer over en flokk rokker som leker på sandbunnen under oss. Slike har vi ikke sett før, og nok en gang må kamera frem. Gutta fryder seg over det de ser, og Jarle vil vise frem mer. Vi hopper i jolla og freser ut til revet, hvor vi plasker rundt blant korallene. Her er fisker i alle farger og fasonger. Her ligger en lobster under korallene og titter frem. Vi fanger den ikke, men får vann i munnen av synet. Så svømmer vi helt ut mot kanten av revet for å titte ned i dypet på utsiden. Øynene fryder seg over synes av den vakre undervannsnaturen, mens resten av kroppen forsøker å unngå å skjære seg på de skarpe korallene. Vi svømmer lenger og lenger unna jolla i vår jakt på spektakulære syn. Vi hadde glemt kamera denne gangen, men det gjør ikke så mye, vi skal jo tilbake i morgen, og håper på å finne igjen lobsteren da. I det revkanten ligger der rett foran oss ser noe som svømmer like på utsiden. Med kjappe svinger ser jeg en hai som svømmer frem og tilbake langs revkanten. Jeg griper etter kamera, men innser at det ligger igjen i båten. Hjertet banker raskere. Jeg har svømt mye rundt i Karibia, men hai har jeg aldri sett. Jeg finner fort ut at jeg heller ikke har noe behov for å se den på nærmere hold. Jeg stikker hodet opp av vannet, speider rundt og får heldigvis se at både Per Ulrik og Hans Christian er oppe samtidig. ”HAI!” roper jeg, og legger på svøm det raskeste jeg kan. Jeg svømmer i retning jolla, og kan ikke skjønne at den er så langt unna. Jeg svømmer så fort jeg kan, mens jeg samtidig forsøker å holde meg rolig. Hvordan var nå dette med hai og oppspilte mennesker med raske ukontrollerte bevegelser? Det er nå jeg angrer på at jeg ikke har brukt mer av mitt liv foran TV-skjermen og serien om ”Shark attack”. En gang i blant snur jeg meg tilbake og ser at Per Ulrik er like bak meg, mens Hans Christian strever med å holde tempoet. Tilsynelatende i alle fall. For når vi kommer frem til jolla viser det seg at Per Ulrik fulgte meg på kloss hold fordi han trodde jeg svømte mot haien, og ikke fra den. Og Hans Christian, ja han tar alltid alt i sitt eget tempo, en sulten hai er ikke nok for å stresse opp ham.

Skilpadder og rokker på Tobago Cays.

Kvelden avsluttes med grilling på stranda. Her får vi fersk lobster, som tas levende fra teina, deles i to med en stor kniv og legges rett på grillen. Den pensles med det nydeligste krydder, og i solnedgangen nytes det beste måltid vi noen gang har smakt. Vi sitter under palmene på en perfekt strand, og ser at solen går ned i havet. Det er en perfekt setting for å pleie kjærligheten, men vi er på guttetur og må nøye oss med å ha jentene i tankene.

Hele mannskapet samlet til Lobstermiddag.

Dagene går, og vi må videre. Vi heiser seil og må dessverre si takk for nå for denne gang. Jeg vinker til den siste skilpadden jeg ser, og lover den at det ikke skal være lenge til jeg kommer tilbake. Kursen går videre nordover, og mens vi seiler er det ikke annet å gjøre enn å slå i hjel tid. Vel, det er mye man kunne gjort, men i varmen blir man sløv. Vi koser oss i sola med hver vår bok, mens våre to regattaseilere drar i tau og ser etter lus i seilene. Slikt har vi ikke på FLY DESIREE. Langturbåter har gjerne kakerlakker og jordslag, men lus, det er ofte fraværende.

Neste øy er Bequia. Der fanger de fortsatt hval, og idet vi runder sørspissen av øya og entrer Admirality Bay har vi lest oss opp på historien. Her kan de fange to hval i året, eller fire, om vi heller stoler på en annen bok. Det gjøres fra små åpne båter, som kun drives frem av seil. Det er den tradisjonelle fangstmetoden som gjør at de fortsatt har tillatelse til å fange hval her. For oss som er fra Sandefjord og er flasket opp med historier om hvalfangst er det et interessant sted å komme til. Så, mens jeg er nede for å ordne med et eller annet hører jeg entusiastiske rop fra cockpiten. ”Hval. HVAL! Se, det er en hval!” Jeg griper kameraet, løper opp, og reker akkurat å høre lyden av vann som lukker seg etter at det store dyret forsvinner ned i vannet. Jeg knipser, og får det foreviget, mens jeg håper at det går an å se hvalen på bildet.

Knølhval utenfor Bequia

”Den kommer opp igjen!” hører jeg de roper. Alle snur seg og jubler. Kameraet knipser og knipser. Enda 3 ganger kommer hvalen opp for å puste før den setter halen til vært og forsvinner i dypet.Så ble det stille. Skilpaddene på Tobago Cays hadde blitt slått. Nå var det hvalen i Admirality Bay som var turens høydepunkt.

På Bequia var vi tilbake i sivilisasjonen, og fant både butikker, restauranter og internett. Jarle hadde ambisjoner om å rapportere live fra turen, via den nylig oppstartede fishtailbloggen, men fant etter hvert ut at det egentlig var litt masete å løpe rundt for å finne tilgang til nettet. I båten var det for varmt til å få skrevet noe, og på nettcafe var nettet for tregt til å laste opp bilder og filmer. Det tok omtrent like lang tid å laste opp et bilde som det tar å drikke to øl.

To dager på Bequia går fort, og da vi dro var vi var alle enige om at dette var et flott sted. Det er vi ikke alene om, her feirer norske langturseilere jul hvert år. Her har de hvalfangsttradisjoner som hjemme i Sandefjord, og her holder de gamle utrangerte vestlandsferger gående. Både HARAM og RENNESØY lå inn ei byen, fortsatt med de norske trafikkskiltene påmontert.

Før det blir lyst neste dag heiser vi ankeret og seiler ut av bukten. Ferden må fortsette. Vi passerer St. Vincent uten å stanse, og like før det blir mørkt kaster vi ankeret i Viuex Fort på sørspissen av St. Lucia. Dette var ikke noe spesielt pent sted, men det er her den internasjonale flyplassen ligger, og her kone og barn kommer i morgen. Gutta pakker sakene, og vi tar jolla til land. Her blir vi møtt av en kar som kun er iført en alt for sliten badebukse og fiskeslo oppover armene. Han har helt tydelig røyket noe som er sterkere enn Petterøes blanding nr 3, men han ønsker oss entusiastisk velkommen og informerer oss om at vi var heldige som hadde truffet havnemesteren på første forsøk. Per Ulrik er førstemann i land, og blir omfavnet av den fiskesloluktende mannen, uten å sette spesielt stor pris på det. Vi låser jolla og tusler innover i havnen. Det begynner å mørkne, og nysgjerrige blikk titter mot jolla. I det taxien kommer for å kjøre gutta til hotellet bestemmer jeg meg. Jeg blir ikke med for å ta en siste middag, jeg føler meg ikke trygg her. Uten jolle er man invalid i Karibia, så jeg lar gutta reise og kjører heller tilbake til båten. Jeg likte ikke stemningen i Vieux Fort.

Ute i båten er det tomt og stille. Jeg er alene om bord, og gutteturen er over. Jeg vasker og steller litt, mens jeg gleder meg til at Dawn og ungene skal komme dagen etter.

Minner fra Karibia 2010:

Takk for i år. Vi sees i 2011.



Med SOL i storm 2009

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:15:02

Med SOL i storm 2009



Med THULE til Skagen igjen 2009

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:14:24

Med THULE

til Skagen igjen i 2009

Som faste lesere av Akvanauten.no vet så reiser vi til Skagen samtidig med Hovdan-Skagen Race på våren, slik vi også gjorde i år. Når sommeren er slutt reiser vi til Orust for å se på båtmessen der. Derfor skulle dette reisebrev, etter tradisjonen, kalles for ”Med Thule til Orust 2009”. Slik er det ikke. Da vi var i Skagen denne våren fikk vi vite at det er sesongavslutning der omtrent på samme tid som våre Orustekspedisjoner, så i år bestemte vi oss for å være skikkelig ville og gale: Vi ville seile to ganger til Skagen, så fikk heller Orustmessen klare seg uten oss et år. Derfor leser du nå om THULE til Skagen 2009, igjen.

Mange har lurt på om THULE kun brukes på disse to turene i året. Slik er det selvfølgelig ikke. Hun er på tur både støtt og stadig, men som regel består mannskapet av både kvinne og mange barn, så vi kommer oss sjeldent lenger ut fjorden enn til Buerøya. Der har vi til gjengjeld blitt lokalkjente. Noen ganger drister vi oss til å ta en langtur, og under slike forhold vil langtur si at vi kommer oss helt ut til Håkavika. Det er nesten en times gange fra Fjellvik, men fortsatt innenfor den trygge Sandefjordsfjorden. Da Fishtail.no liker å skrive om seilaser som er litt lengre enn dette, forblir disse småturene ureferert.

Årets ferie derimot gikk litt lenger. I år kom vi oss helt til Sverige. Da kvinner og barn er av en slik natur at de blir sjøsyke så fort skipperen begynner å rasle med ankerkjettingen så må man være litt kreativ hva transportetapper angår. Turen fra Sandefjord til Strømstad foregikk derfor med ferge for kone og barn, men Jarle seilte med innhyret mannskap. Etter noen dager i Strømstad havn, der vi lå og lot en kuling blåse fra seg kom vi oss endelig ut til Koster. Haakon som er liten, men likevel ikke førstereis, hadde ekspedisjonen med FLY DESIREE friskt i minne, så da vi kom frem til Koster kom han entusiastisk med gullkornet: ”Pappa, er det skilpadder her?” Skuffet ble han av svaret, og skuffet ble han kanskje også av badetemperaturen, men han hoppet likevel uti og koste seg.

Dette var sommeren da boken om den store reisen med den første THULE kom ut. Jarle ble verdenskjendis i lille Sandefjord, og i løpet av to ukers agurkhøytid i Sandefjords Blad ble Jarle og boken hans omtalt hele tre ganger. Haakon som fort venner seg til ting kom deretter med sommerens andre gullkorn. Dawn leser avisen og Haakon spør: Mamma, hvor står det om pappa?”

Etter en vellykket ferie på Koster sendes kone og barn hjem med fergen, og Roar mønstrer igjen på som transportmannskap. Det er strålende sol, flatt vann og lite vind. Motoren summer trofast og kursen settes mot Norge. Vi aner fred og ingen fare, helt til Tollvesenets båt kommer i full fart opp på siden av os. Farten var som om de var redde for at vi skulle seile fra dem. Tolleren spør og graver. Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Hvor mange er vi om bord?

Med det svenske gjesteflagget fortsatt hengende under det ene hornet var det vanskelig å prate seg ut av en slik situasjon, og tolleren hoppet om bord. Om vi hadde mye alkohol med oss? Nei, ikke mer enn en båt bør ha, svarer Jarle diplomatisk. Tolleren begynner å lete, og drar frem den ene vinflaska etter den andre. Til slutt drar han fram foreleggsblokka.

Det var selvfølgelig mer enn kvota om bord, men hvem har ikke det? Dessuten, mye av dette var jo kjøpt i Norge, og mye av det var kjøpt i Skagen under den store ekspedisjonen dit i våres. Vi hadde bare glemt å tømme båten for smuglergods før vi igjen dro i utenriksfart. Det vår alkoholbeholdning hadde økt med siden siste besøk i Norge tilsvarte omtrent en kvote for to mann. Selv syntes jeg dette var temmelig logisk, og sant å si følte jeg meg ikke som en kjeltring, men tolleren mente det fortsatt ikke var helt etter boka. Han hadde likevel forståelse for situasjonen, så han pakket bort foreleggsblokka og gikk tilbake i tollerbåten.

Lettet og glade dundret vi videre vestover, men fikk ikke være lenge i fred. Nok en gang kom en båt i stor fart opp på siden av oss, også disse rette for at vi skulle seile fra dem. Denne gang var det kystvakten. KV NORNEN var på tokt, og hadde sendt en av sine lettbåter etter oss. Kystvakten spør og graver. Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Hvor mange er vi om bord?

Jeg svarer igjen etter beste evne, og har respekt for myndighetspersoner i uniform. Når så disse gutta også vil om bord for å sjekke synes jeg det er nok. Vi må komme oss videre her i livet, og kan ikke drive rundt i Oslofjorden med kontroller fra den ene etaten etter den andre. Nei! Jeg vil ikke ha dere om bord, sier jeg. Nå har Tollvesenet nettopp vært her, og lurer dere på noe mer kan dere spørre dem. De er der borte, sier jeg og peker. Tollerbåten er ikke lenger unna enn at vi kan se den. Vi setter båten i gir, og kursen mot vest. Noe slukørede står kystvakten igjen, men uttykker dog sympati for vårt manglende ønske om ytterligere kontroll.

Nok får være nok tenker Jarle, som er vant til å passere grenser til sjøs. Neste gang skal jeg jammen klarere båten ut av landet når jeg reiser, så skal de i alle fall få noen dokumenter å undersøke i tillegg. Slike tollere er nemlig ikke ute etter annet enn vin. Om båten er tollet inn, om båten er norsk eller om jeg har rett til å føre den er det ingen som bryr seg om, men har jeg en kartong vin for mye, ja da sendes tjenestemenn ut i hytt og pine.

Sandefjord – Skagen

Så kom tiden for årets andre Skagentokt. Tollvesenet oppsøkes, med forespørsel om å få klarere båten ut av landet. Du har ingen plikt til å klarere ut et lystfartøy, svarer de på Tollbua, og ønsker oss en god tur. Men jeg har vel en rett til det? Svarer jeg, og henviser til sommerens dobbeltkontroll. Tolleren blir svar skyldig, og etter utallige telefoner til tollbod, distriktstollkontor, tollogavgiftsdirektorot samt kystvakt er det ingen som kan gi meg gode svar. Det hele koker sammen til en artikkel om tollregler til sjøs, som du senere kan lese om i bladet ”Båtliv”.

Manglende utklarering til tross, vi seiler av gårde mot Skagen. Årets mannskap består av Roar, som etter hvert kjenner båten godt, og av Larsen som mønstrer på som førstereisgutt. I tillegg til dette hadde vi også en rekke andre gaster på lista, som i siste liten i tur og orden måtte melde avbud.

Idet mørket faller på heiser vi seil og kommer oss ut fjorden. Idet vi passerer Holskjær og finner stabil vind merker vi oss at det er perfekte forhold for en seilas til Strömstad. Vi stamper oss videre sørover, med sjø og vind rett imot, og vurderer faktisk om vi skal falle av og dundre mot Strömstad. Dette er jo som vi vet en tid på året da vi pleier å reise til Sverige. Men nei, vi lar det stå til og fortsetter mot Danmark.

Seilet er heist, og motoren går. Vi går så høyt opp mot vinden som over hodet mulig, mens bølger, vind og regn gjør sitt beste for å gjøre livet surt. Jarle må bruke seilstrikk rundt halsen for å redusere effekten av kalddusjene med sjøvann som skyller over båten og treffer rormannen rett i ansiktet, for så å renne ned langs halsen og nedover ryggen. Det er rart å tenke på, at selv om alle havets elementer kommer imot, så føler man seg fortsatt motløs. Mens de der hjemme sitter i de varme og tørre stuene sine og hører på Vassendgutane, står vi her og føler oss mer som vasstrukkengutane.

Bildene viser våte, kalde og glade gutter på vei til Skagen.

Vel klar av land blir det plutselig liv i VHF’en. En nødmelding er sendt ut, og Tjøme Radio melder om en forsvunnet snekke. Vi sjekker posisjoner og finner ut at vi er for langt unna til å være til hjelp, og konstaterer samtidig at dette ikke er tid eller sted å bli borte i en 24 fots tresnekke. Det er stor sjø, det blåser og det er mørkt. Hvordan i all verden skulle vi klart å finne og berge noen under slike forhold? Vi sender dem en tanke, og håper på at de gutta i redningstjenesten har hellet med seg i natt.

All Ships Urgency: Tresnekke på 24 fot savnet.

Timene går. Vaktene går. Til slutt må også natten pakke sammen og gå sin vei. Med gutta liggende i køyene under dekk står jeg alene på vakt. Jeg fryser. Jeg er våt og kald. Vi har seilt lenge, men det er fortsatt langt igjen. Så ser jeg lyset komme. Først svakt og nesten umerkelig i øst. Deretter sterkere og sterkere. Det er snart lyst nok til å kunne skimte skyer på himmelen. En følelse av glede kommer frem inne i kroppen. Vi kommer til å klare å komme oss gjennom natten. De første solstråler bryter med ett igjennom skydekket og titter opp bak horisonten i øst. Der Sverige fortsatt ligger under horisonten dukker solen nå opp over den. Det er vakkert, og i hildringstimen er det godt å seile.

Gutta blir purret. De kommer seg ut av soveposene og inn i regntøyet, klare til å overta skuta. Våt og kald, men likevel lykkelig kler jeg av meg, finner frem en noenlunde tørr dyne og krøller meg sammen under den. Båten stamper i motsjø, men jeg vet jeg har en god båt med gode folk på vakt. Jeg sovner mens jeg drømmer om varmere farvann, eller i det minste en Nauticat 33 med styrhus, godt varmeapparat og autopilot. Det skal jeg kjøpe meg når jeg blir stor.

Timene går, og jeg må etter hvert opp og ta min tørn i blåsten. Det er nå høylys dag, men fortsatt intet land å se. Roar som har vært med på tokt før, og som også har lest historien om MIDNIGHT SAGA på tokt til Skagen har vært snartenkt nok til å ta med seg sin egen GPS. Den ligger nå i cockpit og gir oss tallene for vår videre seilas mot Danmark. De er kjekke disse små apparatene. De gjør all navigasjon overflødig. GPS’en viser en kurs du skal seile, og gjør du det så kommer du frem. Vi går fortsatt for motor, rett mot alt som er, og utpå ettermiddagen kan vi skimte land. Danmark er jo som kjent ikke så ruvende. Vi nærmer oss, og holder oss trofaste til kursen vi får oppgitt av GPS’en. Nå skal vi bare finne moloåpningen og klappe til kai, så skal vi kjøpe oss den største biffen de har på Jensen Bøfhus. Men vi finner ikke noe moloåpning. Vi speider lang kysten, med både kikkert og det blotte øye men ser ikke annet enn sand. Vi kan se master, skorsteiner og høye hus, men ingen moloåpning. Dybden blir faretruende liten, og når den måles med ett siffer forstår vi hva som har skjedd. Vi har kommet ned på feil side av Grenen, den lange sandbanken som utgjør enden av Danmark. GPS’en gjør som den skal, den viser korteste vei mot Skagen, men den bryr seg dessverre ikke om at det ligger land i mellom. Det ville en god navigatør gjort, men siden vi har så flott utstyr om bord så er ingen utnevnt som navigatør. Det ble nesten vår bane.

Så akkurat da vi trodde vi skulle gjøre oss klare til biffen på Jensens Bøfhus måtte vi vende skuta om og gå nordover igjen. Vi måtte gå en time opp igjen, kvittere på det nordmerket vi gikk vest for, for så å gå en ny time sørover igjen og komme tilbake til nesten det samme stedet, men denne gang på riktig side av Grenen. Det er noen sure og bortkastede timer!

Men der, ganske riktig, på den rette side av Grenen lå moloåpningen og 21,5 timer etter at vi forlot brygga på Fjellvik klappet vi til kai i Skagen og var lykkelige over å endelig ha kommet frem. Telefonen startes opp, og den ene bekymringsmeldingen etter den andre tikker inn. Jeg har sagt at de der hjemme ikke skal bekymre seg før det har gått et døgn, men vil de høre på det da?

Skagen

I Skagen er det som det skal være. Biffen er mør, ølet er kaldt og trengselen på Buddy Holly er stor. Været er sånn passe godt, og vi blir forbløffet over hvor mange ganger det slutter å regne. Det er godt å være i havn, men vi vet vi ikke skal være her lenge. Værmeldingen varsler en sterk kuling fra vest, og vi venter i det lengste med å dra hjem. Vi vil helst at den skal blåse fra seg før vi igjen gir oss i kast mot elementene. Værmelderen oppgraderer meldingen til sterk kuling 15 m/s, og vi vurderer å forlate båten og ta fergen hjem. Men stakkars THULE. Vi kan da ikke forlate henne her, helt alene i utlandet. Vi skifter fra genua til fokk, og mens nabobåtene gjør seg klare til nok en kveld på byen tar vi på oss seiltøy og starter maskinen. Skal dere ut i dette været, spør de, og ser skeptiske på oss mens kulingen uler i riggene. Denne båten trenger en kuling for å seile skikkelig, sier jeg, tenner lanternene og setter kursen ut mot moloåpningen.

Glade gutter i Skagen.

I Skagen har det vært andre glade gutter før oss.

Veien hjem

Skal du ikke heise storseilet også, spør Roar idet jeg ruller ut fokka og båten legger deg over. Nei, vi venter til vi kommer rundt nordmerket og vet hvilken kurs vi skal seile, så slipper vi å baute i dette været. Det hørtes lurt ut da syntes jeg, men måtte bite det i meg etter hvert. Da vi kom opp dit og fant kursen mot Sandefjord sjøet det så ille at det ikke var noen som turde gå på dekk for å heise seil. Vi fikk gå på fokka alene. Kulingen traff oss rett i siden, og sjøene likeså. De hadde bygget seg opp i Nordsjøen og hadde nå stor kraft idet de rullet seg innover mot Sverige. Siden vi ikke hadde regnet med å slå oss nordover satte vi ikke fokka på selvslåeren, slik vi burde ha gjort. Vi skjøtet den på genoaskinna, noe som medførte at den stod dårlig. Men å gå på dekk under slike forhold for å rette på det er ikke tilrådelig, så vi lot det stå til.

Under slike forhold som vi nå hadde var det viktig å repetere reglene for havseilas. Det er egentlig bare tre ting en skal passe på. En skal holde mannskapet om bord. Som kjent er det forbudt å falle utti, og det straffes med døden. Så skal en holde båten flytende, og man skal holde båten unna land. Som jeg alltid har sagt: Det er ikke havet som er farlig, det er kanten rundt.

Om ikke havet var farlig denne natten, så var det i alle fall ubehagelig. Med kun ett seil oppe, som i tillegg var skjøtet feil, og med en kuling og sterk sjø rett i siden måtte det full konsentrasjon til for å holde skuta på rett kurs. Helst ville hun bli med kulingen, men vi hadde Sverige i le, og jeg ville ikke til land før det ble lyst, og jeg ville helst i land i Norge.

God bør nordover.

Lyngby Radio, Lyngby Radio. Dette er THULE.

Akkurat idet den ene bølgen setter oss fra seg etter å ha kastet oss høyt opp, kommer den neste og smeller inn i siden så det rister i hele skuta og cockpiten skylles med sjøvann. Luka er skalket, og rormannen surret til pidestallen. Det er overhodet ikke kritisk, i alle fall ikke offisielt.. likevel finner vi det best å varsle Lyngby Radio om vår eksistens, og minne dem på at ikke alle ligger trygt i Skagen havn og drikker øl. Lyngby Radio svarer, noterer kallesignal og posisjon og ønsker oss god tur videre. Det er et ønske vi kan trenge idet vi kjemper oss videre nordover med alle sanser i full beredskap. Om noe skulle hende oss så hjelper det nok ikke så mye, men tanken på at noen visste hvor vi er kan være en trøstende tanke å klamre seg til når en ser sjøene komme rullende mot oss. Etter hvert som vi kommer oss lenger nord får vi kontakt med Tjøme Radio og gjør oss til kjenne også der. Beredskapen hos Lyngby avsluttes.

Etter å ha kost meg noen timer i den gode varme og trygge køya blir det atter min tur til å gå på vakt. Jeg får på meg utstyret og rigger meg til bak rattet. Det sjøer godt og jeg må konsentrere meg for å klare å holde båten på rett kurs. Roar som nettopp har gått av vakt sitter i le og speider ut over havet. Han gleder seg til å krype til køys. Praten går om vær og vind. Med ett blir Roar stille. Han sier ingen ting, men bare peker ut mot lo. Jeg snur meg og ser to enorme bølger komme rullende mot oss. Jeg rekker å tenke. Skal vi gå med eller mot disse bølgene? Jeg rekker dog ikke å gjøre noe, rekker ikke å snu skuta. Den første bølgen smeller rett i siden så det rister i riggen. Noe fortumlet retter THULE seg opp men det tar ikke lang tid før den neste monsterbølgen treffer oss. Den er enda større. Den treffer oss i siden så det smeller. Båten løftes opp og kastes ned i bølgedalen. Vi klamrer oss fast, og når disse to bølgene har passert er det igjen rolig. I alle fall så rolig en kan forvente når en seiler med en sterk kuling rett i siden. Uten land i sikte har jeg ikke så mange referanser, og det er nå jeg legger merke til at bølgene kastet oss 90 grader ut av kurs. Jeg presser båten opp mot vinden igjen, og vi dundrer videre. Det går som på skinner med solslyng.

Om det er tøffe forhold på sjøen er i alle fall farten upåklagelig. Med 8 knops fart bærer det av sted gjennom natten, med jevnlige meldinger til Tjøme om vår progresjon. Trøtt og sliten stuper jeg i køya, med sikkerhetsselen på og sovner tross urolige bevegelser. Timene går, og igjen er det aktivitet på radioen. Denne gang er det Tjøme Radio som kaller opp THULE. Da jeg sovnet sluttet meldingene fra oss å komme, og de hadde blitt bekymret. Det er jo betryggende å vite at de følger med oss.

I det vi nærmer oss land og kan skimte Svenner Fyr langt der oppe har vi en av de siste samtaler med Tjøme. De har fått meldinger om at det er tøffe forhold ute på sjøen nå, og de lurer på hvordan vi har det om bord. Vi svarer som sant er: ”Der vi er i kartet nå står det en advarsel om at dette er et område med ”Dangerous waves”. Det kan vi bekrefte!” Tjøme Radio tar det med et smil, men vet med seg selv at det er sant.

Så, etter 15 timers hard seilas nordover er vi atter på plass på Fjellvik. Alle universets Guder takkes stille for hjelpen, og vi går på land og føler på tryggheten det gir å ha fast grunn under føttene. Tilsynelatende uberørt av været går livet sin vante gang på land. Vi derimot har nettopp vunnet kampen mot elementene og vet med oss selv at det er kontrastene i livet som gir livet mening. Aldri har det vært så godt med en varm dusj som nå!



Med THULE til Skagen 2009

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:13:53

Med THULE til Skagen 2009

Finanskrise og nytt mannskap

Årets Skagenekspedisjon har vært planlagt lenge. Den pågående finanskrisen som verden nå ser gjør at det er mange usikre momenter i verden for tiden. Mannskapslisten har derfor vært revidert utallige ganger, men pågangen har likevel vært stor, og to dager før avreise bestod mannskapet av 6 personer. Det er mye for en så liten båt som THULE, men med struktur, disiplin, kreativitet og godt humør skulle vi nok likevel klare det. Trofaste lesere vil huske at vi i på fjorårets tur til Orust hadde skipslege om bord. Han skulle i år komme til Skagen i egen nyinnkjøpt båt, og kunne dessverre ikke seile med oss. På grunn av den pågående finanskrisen fant vi ut at det nok var andre problemer som kunne oppstå i år, og hyret derfor inn en skipspsykolog. Hans spesialitet er samtaleterapi, med særskilt fokus på de sarte sjeler i de små timer.

Det øvrige mannskap var også nøye utvalgt for å oppnå en god og trygg tur. Rune hadde vært i Skagen tidligere, på tokt med MIDNIGHT SAGA. Han gjorde en utmerket jobb som kokk, og fikk i år samme stilling, dog også utvidet til kjentmann, siden han hadde vært der før. Jarle mønstret som seg hør og god bør på som skipper og referent. Siden vi så nytten i å ha maskineriet i orden mønstret Jon på som maskinist. Til slutt fant vi ut at det kanskje kunne være lurt å få med seg noen som kunne seile også, i tilfelle det skulle bli aktuelt. Vi var derfor heldige som fikk med oss Roar. Han fikk oppgaven som styrmann. For å planlegge det hele hadde vi fått tak i en organisasjons- og planleggingsansvarlig.

Like før avreise viste det seg at planleggingsansvarlig hadde planlagt noe feil, og måtte selv melde avbud på grunn av en dobbeltbooking. Skipspsykologen fikk dagen før avreise en mengde kunder med akutte problemer som var mye større enn de vi kunne forventes å få, så han måtte ta seg av dem mens vi fikk seile vår egen sjø.

Så ble vi tilslutt fire mann som satte til havs, og det ble flere ganger underveis kommentert at det var nok for en så liten skute. For Jarle som er vant til å seile shorthanded eller endog singlehanded ble dette faktisk ganske crowdedhanded.

Avreise og seilas

Skagenekspedisjonen er årets første tur, og i år som i fjor hadde det vært jobb nok å få båten klar til tokt. Mye av båtens faste skipsbeholdning stod derfor fortsatt på land etter vinterens opplag. Dog var båten på forhånd bunkret og pakket, så da mannskapet kom satte vi av gårde.

”Har du med deg nok Diesel da, Jarle?” spurte Jon entusiastisk ved avreisen. Han tok sin oppgave som maskinist alvorlig. Jarle forklarte om Malöens egenskaper som langturbåt og den store tanken på 220 liter. Nåla viser at det er over ¾ tank, og det burde rekke til Skagen og tilbake. Fylle kunne vi gjøre i Danmark. Lite visste vi da om at dette skulle bli en av turens store samtaleemner.

Verre var det med ferskvann. Ferskvannstanken var tom, men for å spare tid gikk vi ikke tilbake til Fjellvik, men stakk snuta innom Framnes for å fylle. Vi var jo tross alt på en måte med i en regatta, og kunne ikke la tiden løpe fra oss.

Vel ute i åpen sjø hadde mannskapet fått sosialisert seg noe, det var jo ingen som kjente alle fra før. Nå var det på tide å sette vakter, vi kunne jo ikke være våkne alle mann over til Skagen. De mest seilkyndige måtte fordeles først, så Roar og Jarle kom på hver sin vakt. Kokken Rune ble håndlanger, for som han sier: ”Alt jeg kan om seiling har jeg lært av Jarle, men han er en dårlig pedagog.” Kanskje det er på tide med et lite seilkurs, men vi får ta det en dag det er litt roligere vær. Nå var det nemlig alt fra rolig, og foran i forpiggen der jeg forsøkte å sove var det en huskestue uten like. Det ene øyeblikket lå jeg på madrassen, det neste øyeblikket lå jeg godt opp på skutesida, klemt innunder kleshylla, for så å bli kastet ut i luften igjen uten å vite hvor jeg så ville lande. Slik lå jeg noen timer og rakk akkurat å slumre unna da Jon kom og erklærte vaktskifte.

Jeg overtok rattet fra Roar og Jon overtok køya mi. På disse halsene og denne sjøen var det bare to brukelige køyer, og med gru tenkte vi på hvor folk skulle oppholdt seg om vi skulle vært to mann til.

Med seiltøy og Cola rigget jeg meg til bak rattet, mens Rune satte seg godt til rette tørt og godt under sprayhooden. Sist vi seilte til Skagen hadde vi ikke kompass. Denne gangen var kompasset på plass, men uten lys. Lars Kyrre hadde behørig kommentert dette på fjorårets Orustekspedisjon, men dessverre var det alltid såpass langt nede på ”to-do-lista” at det ikke var blitt fikset. Så ble det å holde vinkelen mot sjø og vind igjen, og heller korrigere ved å starte opp den lille GPS’en i ny og ne. Mon tro om vi får kompasslys til neste år..

Om bord i THULE gjelder en lov: Det er forbudt å falle over bord, og det straffes med døden. Av den grunn er Jarle flink til å bruke sele og livline, og heller litt sløvere med redningsvesten. Linen skal hindre meg å falle i vannet, vesten vil bare gjøre det lettere å finne liket om jeg skulle gå over bord. Denne natten brukte jeg begge deler. Med seilerdress, sele og stor redningsvest stod jeg til rors som Michelinmannen ville gjort det, og tok i mot den ene sjøen etter den andre. Redningsvestens store krage hadde en bieffekt. Den fungerte som trakt og førte frådende sjø inn mot meg og ned i nakken. Det ble en våt og kald natt, og etter to og en halv time måtte vi virkelig motivere oss for å sitte en halvtime ekstra. Rune og jeg var blitt enige om at en vakt umulig kunne vare under tre timer. Det var jo lett for ham å bli enig i det, han som satt der under sprayhooden, på tørre puter, og koste seg mens båten hoppet og vred på seg i sjøen.

Det fortsatte å sjøe, og Jon hadde også blitt kastet rundt der nede. Da han kom opp til neste vaktbytte hadde han flotte mahogniplater med seg. Hyllene i forpiggen hadde gitt etter.

Sleping i Skagen, del I

Været på havet skifter fort, og neste morgen lå vi i rolig sjø og uten vind utenfor Skagen. Vi fikk et flott skue der alle regattaseilerene krysset over fra Sverige til Skagen. Vi ble lei av å vente på vind, vi kunne jo nesten høre tappekranene på land, så vi startet maskinen. Vel, vi forsøkte i alle fall å starte maskinen. Den hostet litt, surret på 1000 tørn og kom ikke skikkelig i gang. Det var tydelig at den ikke fikk Diesel. Med ¾ tank kunne det ikke være annet enn tette filtre, kanskje ikke så rart etter den huskestua vi hadde vært med på. Filteret ble byttet, men det hjalp ikke. Det var ikke mulig å få liv i den. Med to maskinister og en skipper i motorrommet ble forslagene mer og mer kreative, men det hjalp lite. Lite hjalp det også at reservekanna stod i Sandefjord. Vi hadde ikke rukket å ta med den etter vinteropplaget. Det eneste vi fikk liv i nå var min kommentar fra avreisen om at vi hadde så mye Diesel at vi kunne gå til Skagen og tilbake uten å fylle..

Så lå vi der da, trøtte og øltørste, uten vind til å seile i og uten Diesel til å kjøre med. Strømmen tok oss lenger og lenger unna Skagen. Det var mange seilere som seilte forbi, og vi kunne jo ropt på hjelp, men der er jo dårlig gjort å få noen til å avbryte regattaen så nærme mål. Kanskje fikk de ekstrapoeng for å redde en båt i nød, men vi kviet oss litt for å påberope oss en nødsituasjon der vi satt og koste oss i sola. En dag ville det jo begynne å blåse igjen, men jeg gruet meg til å komme seilende inn i en stappfull Skagen havn uten maskin, med slitne, stressa, trøtte og fulle seilere der til å ta meg imot. Nei, det var best å få hjelp.

Mens vi satt der og ventet og tenkte pustet og peste det bak oss. Var det Joshua Slocum som var kommet på besøk der bak? Var det Roar som hadde satt morgenpilsen i halsen? Men nei, rett bak båten svømte to niser, som fant ut de skulle snappe etter luft like bak oss. Det var et fantastisk syn, men niser forsvinner fortere enn fotoapparater dukker opp.

Så, etter en stund kom det en diger motorbåt opp bak oss. Det var en sånn en som brant mer Diesel på en time enn andre gjør på ett år. Vi vinket og gjorde tegn på at vi ønsket kontakt. Han kunne umulig være med på seilasen, og kunne sikkert taue oss inn. Men nei, han så oss ikke. Han hadde vel mer enn nok med å se på sine skjermer for radar, kartplotter, trådløst nettverk og streaming av musikk. Han dundret forbi, og vi ble liggende å rulle i hekkbølgene hans.

Vi led fortsatt ingen nød, og kviet oss fortsatt for å gå på lufta med vårt problem. Men da det litt senere kom en liten fiskebåt mot oss gjorde vi tegn igjen. Vi vinket og vinket, og holdt liv i det gamle signal for hjelp til sjøs. Fiskere måtte vel forstå slike gamle tegn, selv om de ikke kringkastes på verken kanal 16 eller 70. Akkurat idet vi skulle gi opp skiftet de brått kursen og satte baugen rett imot oss.

De hadde ingen reservekanner de heller, og de kviet seg for å suge opp noe fra tanken. Men de skulle faktisk til Skagen, og de tok oss på slep. Ombord var det fem svenske gutter som skulle til Skagen på fest, og da vi senere traff dem på en lystig bytur i Skagen viste det seg at skipperen om bord jobbet i den svenske Sjöreddningen. Vi hadde altså vært i de beste hender, der vi i god fart ble slept gjennom oppløpet av regattaen og hadde orkesterplass til målpasseringen. Innseilingen gikk greit, og THULES rormann fikk en enkel oppgave: Bare følg den svenske fiskebåten der du.

Vel inne i Skagen havn hadde seilerne ankommet, og kaoset begynt å gjøre seg gjeldende. Med god bør på Dieselbreneren dro svenskene oss inn, men kviet seg for å dra oss helt inn til Dieselpumpa, av forståelige grunner. Men der, rett foran regattakontoret var det en brygge uten båter, men med skilter om at det var reservert. Så flott tenkte vi, her har de reservert plass for en norsk seiler med problemer og klappet elegant til kai for fremmed maskin, mens svenskene gikk videre inn i havna, en flaske sprit rikere.

Vi fylte 4 liter Diesel på en gammel oljekanne og fikk maskinen i gang på et blunk. Altså ikke tette filtre. Vi brukte dette til å komme oss til Dieselkaia, tok det for gitt at nivåmåleren ikke virket, og regnet med å fylle 220 liter. Pumpa stoppet etter 70 liter. Da var det stapp fullt. Målløse kikket vi på hverandre, men fikk ikke gjort noe mer med saken der og da.

Skagen havn

Vel fremme i Skagen kom kokken til sin rett. Han disket opp med det ene måltidet etter det andre gjennom hele helgen. Det var kjøttkaker, speilegg, indisk gryte, suppe, salat og rekecocktail ispedd kreps. Når vi i ettertid ser på bildene ser det ut som vi ikke gjorde annet enn å spise. Så hadde vi da også tre varme måltider hver dag.

Sent på kvelden, etter at vi hadde fått seilasen ut av kroppen, kom det gamle mannskapet fra fjorårets Orustekspedisjon. Skipslegen Hans Christian hadde kjøpt ny båt, og hentet den i Kristiansand denne helgen. Veien fra Kristiansand til Moss ble lagt via Skagen, og vi syntes det var sporty gjort. Lars Kyrre var med som mannskap, og de klappet til kai sent på kvelden. Tidlig neste morgen heiste de atter seil. Vi rakk en middag og en øl, men båten får vi beskue ved neste anledning. Som seg hør og bør, og som vi pleier å ha tradisjon for på turene ble det også denne gang rotet bort en lommebok. Vi fikk oss derfor en god latter da vi neste dag fikk dette meddelt. Enkelte bør ikke utstyres med lommebok på båttur..

De påfølgende dager ble godt utnyttet. Selvfølgelig pratet vi en del med andre seilere, men fikk også med oss annet. Jarle følte seg som eier forpliktet til å holde skuta i orden, og siden det hadde vært en våt fornøyelse å seile hit benyttet han dagen til å finne og tette lekkasjer. Dessuten er ”to-do-lista” relativt lang. Har man tid i båten må den utnyttes, og den ene oppgaven etter den andre ble strøket av lista. Det var festing av septiktank i et trangt stuerom det ene øyeblikket, og festing av tricolorlanterne i mastetoppen den neste. Enkelte ganger føles det som et ork å restaurere en gammel båt.

Sleping i Skagen, del II

Så ble det etter en stund tid for avreise. Vi hadde vært så heldig å få plass helt inne ved kaien, og hadde båter i tjukke lag utenfor oss. Nå gikk de en etter en, og da vi til slutt lå der nesten alene tok vi hintet og gjorde sjøklart. Da vi var nesten klare til å kaste linene ble vi spurt om vi kunne utføre et slep. En norsk båt hadde ødelagt startmotoren sin og måtte ligge en uke og vente på ny. Problemet var at de lå i fiskerhavnen, som skulle benyttes når helgen var over. Vi så en mulighet for å gjengjelde slepet vi hadde fått, om enn til en annen båt, så vi slepte den dobbelt så store båten fra fiskerhavnen og inn til lystbåthavnen. Det ble en stri tørn for motoren i den etter hvert så sterke motvinden, men vi fikk til slutt lagt henne trygt på plass ved kaia og satte av gårde nordover, noe forsinket.

Kvelden kom, og deretter natten. Vi seilte med revede seil og hadde svært varierende vind. Det ene øyeblikket lå vi og drev i tre knops fart, for det neste øyeblikket å fosse av gårde i 7 knop med relinga i vannet. Mens vi på vei sørover hadde hatt sjøen inn forfra fikk vi den nå inn bakfra. Det er ganske fascinerende å sitte der helt bakerst i båten og se bølgene nærme seg. Hver gang ser det ut som de skal bryte i cockpiten, men hver gang smetter skuta unna i siste øyeblikk. Selv stod jeg med selen festet i akterstaget, mens Rune satt under cockpiten med lommelykt. Instrumentene var uten lys, så en gang i blant tente han lommelykta så kursen kunne korrigeres. Og det måtte den ofte under disse svært så varierende forholdene.

På min frivakt sov jeg faktisk. På veien ned hadde jeg bare ligget og hørt på lydene, men nå var jeg mer vant til sjøen og sovnet godt. Men det var litt av et syn som møtte meg da jeg igjen ble purret. Det hadde gått såpass hardt for seg at komfyren hadde hoppet ut av festene sine og ødelagt flotte mahognyplater på sin vei. Jon hadde surret det fast igjen etter beste evne, og ”to-do-lista” hadde fått et punkt til. Man blir aldri arbeidsledig som båteier!

Så kom vi oss til slutt til Norge, og klappet til kai på Fjellvik. Vi var trygt i havn, og nok et vellykket tokt var over.

Etter litt mat og en dusj var det så tid for skipperens privilegie, de 3 R’ene: Rydde, Rengjøre og Reparere. Etter det var det to dager med feilsøking, der vi blant annet fikk pumpet ut 200 liter Diesel for å lokalisere årsaken til våre problemer utenfor Skagen. Det var et lite hull i sugerøret inne i tanken, så nå suger vi i returrøret, og returnerer i sugerøret. Litt ålreit var det da også å få sett tanken innvendig, for å få bekreftet at det der var gullende rent.



FLY DESIREE i Karibia 2009

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:13:14

FLY DESIREE

i Karibia 2009

Som trofaste lesere av Akvanauten.no vet så kjøpte vi i vinter en andel av båten FLY DESIREE. Vi hadde bare sett båten på bilder, og var spente på å få reise og se båten i virkeligheten. Våre medeiere hadde brukt båten i vinter og var nå ferdige med sin periode, og nå var det vår tur. I siste øyeblikk hadde vi blitt enige om at de skulle forlate båten på øya Carriacou istedenfor på Grenada som opprinnelig avtalt. Egentlig en ypperlig løsning, så slipper vi en dags seiling fra Grenada til Carriacou.

Reisen fra Sandefjord til Tyrrel Bay

Vi hadde alle gledet oss lenge til turen og spesielt var Haakon veldig ivrig. Lørdagen før vi skulle reise fant han ut at han ikke orket å vente lenger, og tok saken i sine egne hender. Han gikk seg en tur, fant seg en båt og begynte å prate med han som stod der og tok vårpussen. Da vi til slutt fant ham var Politiet allerede på vei for å hente ham. Men Haakon var lykkelig, han hadde fått jobbe med båt og han hadde fått boller og saft.

Det er en lang flytur fra Sandefjord til Grenada. Først må vi ta RyanAir til London. Der må vi ta en tre timers busstur fra Stansted til Gatwick. Så er det en hotellovernatting der før vi dagen etter kan sette oss på flyet til Grenada. Dette flyet tar 9 timer, og enkelte mener dette er lenge å sitte på flyet. Men man skal tross alt krysse Atlanteren, og for meg som har krysset Atlanteren med båt før så er dette kort tid. Sist jeg reiste til Karibia brukte jeg 26 døgn fra Kanariøyene til Barbados. Man kan altså reise med fly fra Sandefjord til Karibia, seile i to uker der borte og så fly den lange veien hjem igjen på kortere tid enn det tar å seile Kanari-Barbados. Ikke rart man sier at ”Nothing goes windward as an Airbus A330”.

Vel fremme på Grenada fikk vi til slutt lov til å lande. De hadde gått litt surr i dagene der, og forventet ikke å få en stor Airbusmaskin inn den dagen. Dette er ikke et ordinært rutefly, men et charterfly som går en gang i uken, og noen hadde tydeligvis glemt at vi skulle komme. Da vi endelig var på bakken slo heten imot oss og de første papirer hos immigrasjonsmyndighetene skulle fylles ut. Vi havnet etter hvert bakerst i køen siden vi skulle sjekke ut av flyet og inn på en båt som lå på neste øy (men som er samme nasjon). Da vi som de siste kom inn til rullebåndet med bagasjen stod de andre fortsatt og ventet. Det er nemlig slik at flyet går videre til Tobago før det snur og flyr tilbake til London. I ankomsthallen stod alle passasjerene som skulle til Grenada, og på rullebåndet lå all bagasjen som skulle til Tobago. Vår bagasje lå fortsatt om bord i flyet, men ting løste seg etter hvert i Karibisk tempo.

Utenfor flyplassen ble vi møtt av Kim, som er venn av de andre båteierne. Her fikk vi førsteklasses service og ble kjørt til butikken der vi kunne handle og videre til fergekaien der vi skulle reise videre til neste øy der båten ligger. Vi hadde lovet barna en is i varmen siden de hadde vært så flinke på flyet, men i varmen på Grenada smeltet isen mye raskere enn noe barn kan spise, så det ble lagt ned 2 ukers isforbud med lovnad om mye is når vi kom hjem til Norge.

Så stod vi der på Grenada, krydderøya i Karibia, og ventet på båten. Vi følte på varmen, luktet på luktene og så på livet. Alt var nytt og spennende, men likevel kjent fra sist. Endelig var vi tilbake. Det hadde tatt oss 6 år.

Etter Haakons påfunn like før vi reiste hadde bestemor kjøpt sele og line til ham, og mens vi ventet på fergen måtte Haakon fine seg i å stå fastbundet. Tvers over den meget trafikkerte veien lå nemlig brannstasjonen, og Haakon var veldig interessert i de store røde brannbilene.

Så kom fergen. Det er både lavsesong og finanskrise samtidig på Grenada så de kom med den lille båten. Vi smøg oss ut av havnen og køla på nordover langs Grenadas vestside. Bak Grenada er det le og noenlunde rolige forhold, men da vi kom ut av vindskyggen bak øya fikk vi vind og sjø rett imot og den lille fergen hoppet og vred på seg i den krappe sjøen. Det var blitt mørkt, alle referanser var borte, vi var slitne etter en lang reise og sjøsyken kom snikende. Dawn hadde mer enn nok med å holde seg i live, og passe på Haakon. Tuva gryntet men sovnet etter hvert på fanget mitt. Vilde kastet opp gang på gang, og angret bittert på at hun hadde blitt med. Dette var definitivt en ”Bumpy Ride”. Selv om vi trodde det aldri skulle ta slutt kom vi frem til Carriacou og båten klappet til kai. Bagasje og barn ble båret i land, noen sovende, noen slitne etter sjøsyken. Nå hadde vi reist langt, men var i alle fall på riktig øy. Nå gjenstod det å finne bussen til Tyrrel Bay, noe vi ikke orket å gjøre så vi tok første og beste taxi som kjente til restauranten LambiQueen der nøklene til båten lå.

Restauranten Lambi Queen var kurant å finne, men Sherwin som skulle passe båt og nøkler var ikke der. De trodde vi skulle komme dagen etter, så han hadde reist bort.

Så da stod vi der, trøtte og slitne etter to døgns reising. Det regnet, det var mørkt, vi var på et ukjent sted ute i bushen og vi hadde ikke nøkler til båten. Nå var rådyra gode, men heldigvis fant vi Sherwins kamerat, som tilfeldigvis hadde sett nøklene i baren tidligere samme dag. Vi kom oss ned på stranda og fylte jolla med unger og ryggsekker, for så å finne ut at bensinslangen var borte, antageligvis stjålet. Jeg kviet meg for å ro rundt i mørket i Tyrrel Bay med jolla fullastet for å lete etter båten, og var glad da Sherwins kamerat tilbød seg å slepe oss. Men ingen visste hvor båten lå, og Tyrrel Bay er stor, spesielt i mørket. Det ble noen runder i regnet før vi endelig fant en båt som lignet på den vi hadde sett på bildene, og vi hoppet om bord. Glade og trøtte stupte vi til køys alle fem, og var lykkelige over å endelig ha kommet frem. I morgen skal vi bare bade og leke på stranda, sa vi til ungene, som ikke ante hvor vi var eller hvordan det så ut her.

Tyrrel Bay og Lambi Queen

Neste dag var det, som det alltid er her, strålende sol, varmt og nydelig. Bukta var stor og med mange båter. Vi lå på en moring midt i klynga.Badetemperaturen var upåklagelig og lufta behagelig varm, men dette var bare begynnelsen. Voksne og barn fikk blek vinterhud smørt med faktor 30, fra topp til tå, og så begynte det. Solen steg høyere på himmelen og fikk mer kraft. FLY DESIREE har en stor bimini, og den er gull verdt. Vi krøp sammen i skyggen og om vi prøvde å stikke hånden utenfor biminien freste det i huden. Vi var glade vi hadde nok solfaktor med oss.

Jolla, eller dingen som det heter her, hadde heldigvis årer, og litt utpå dagen rodde vi inn til land og fikk badet på stranda. Ungene frydet seg med varmt badevann, mens de voksne frydet seg med kald Carib. Etter hvert kom også Sherwin tuslende, og det viste seg at det var han som hadde tatt bensinslangen, så ingen skulle stjele den.

Sherwin har en liten strandbar som heter Lambi Queen, og en liten brygge der man kan fortøye dingen. Dette ble derfor vår naturlige base for vårt opphold i Tyrrel Bay. Vi koste oss på stranda og i vannet. Både barn og voksne fant etter hvert noen å leke med og alt var bare velstand. Dagene gikk. Bestefar hadde sendt med oss noen penger som skulle brukes på kos og hygge, og fredagen skulle Sherwin ha fest med grilling og steelbandmusikk. Både vi og våre nye amerikanske venner tok på finskjorte og brakte barna inn på strandbaren for en karibisk opplevelse. Nå skulle vi kose oss og mens Jarle skeiet ut med å bestille en Lobster (Karibisk hummer), valgte Dawn den trygge veien og bestilte lam. Lambi Curry på restauranten Lambi Queen måtte jo bare bli bra. Trommene ble funnet frem, og ungene måpte av den overveldende musikken de spilte. Jarle mimret seg tilbake til sin første Steelbandopplevelse på Barbados, og maten kom endelig på bordet. Lobsteren smakte upåklagelig, men Dawn var skuffet over lammekjøttet. Det var skjært i små biter og konsistensen var seig og gummiaktig.

Småbarna sluknet en etter en, og til rytmene av fengene trommer ble de kjørt sovende ut i båten. Her satt vi en stund i mørket og hørte på trommene som fylte bukta, før Vilde og Jarle kjørte inn igjen for å få med seg mer av konserten og stemningen. Det var stas for Vilde å få bli med pappa på tur i mørket.

Senere lærte vi mer om Lambi. Det er slettes ikke lammekjøtt som vi trodde, det er kjøtt fra de store konkyliene som lever her.

Videre

Geografien i Karibia er enkel å forholde seg til. Øyene ligger på en rekke og det er bare å seile nordover eller sørover fra øy til øy når man skal videre. Vi skulle også videre, og vårt mål for turen var the Tobago Cays. For å komme dit måtte vi først sjekke ut av landet Grenada, for så å seile nordover til neste øy. Da kom vi til Union Island, som er sydligste øy i landet St. Vincent and the Grenadines. Enkelte ganger kan man få inntrykk av at Union Island ligger der kun for å gi seilerne et sted å sjekke inn. Vi tuslet bort på flyplassen, som vi denne gang visste hvor lå, i motsetning til sist vi var her for 6 år siden.

Da vi var på Union for 6 år siden var det så mange båter at det var vanskelig å finne ankringsplass. Nå var det så lite båter at vi kunne legge oss hvor vi ville. Havnen her er egentlig ingen havn, men en bukt åpen mot passaten kun skjermet av et rev i vannflaten, samt et nesten like stort rev midt i havnen. Vi la oss mellom revene, og håpet på godt ankerfeste der vi hadde passaten rett i baugen og kort vei til land og rev i le bak båten.

Vi fikk bunkret båten med mat og vann, samt frukt, grønnsaker og kokosnøtter fra torget. Endelig fikk barna smake kokosnøttene de lenge hadde gledet seg til. Det var både kokosnøtter til å spise og til å drikke fra. En kokosnøtt er nemlig ikke en kokosnøtt, på samme måte som en banan ikke er en banan. Det finnes stekebananer, kokebananer og spise-i-hånda-som-vi-gjør-hjemme-bananer. Nøttene var dessverre ikke handelsvare på torget, så vi måtte skaffe dem via omveier (det vil si, betale en mann for å klatre opp og hente dem.) Prisen ble dessverre ikke avtalt på forhånd, så da vi senere fikk høre den skjønte vi at vi ble lurt, og vår torghandler som vi hadde fått god kontakt med ble sint og skrek til ham: ”You are killing it!”, hvor ”it” refererte til turismen de alle lever av.

På Union Island ligger Anchorage Yacht Club. Utenfor deres restaurant har de et basseng med haier. Haiene hadde klart å rømme under siste orkan, men de hadde fått tak i noen nye, og barna stod lenge og beskuet de fryktinngytende skapningene som svømte tett ved dem. Haakon ville klappe dem, men Vilde frarådet ham dette på det sterkeste.

Fra Union bar det videre til Mayreu, en øy vi ikke var innom sist. Vi la oss i Saline Bay, og også her var det lite båt. Og i de båtene som lå der, satt folka kun om bord. Vi var alene på stranda, og hadde på den måten vår egne øde øy, en drømmesituasjon for mange, men litt frustrerende for oss. Vi, og spesielt barna, liker å treffe andre mennesker å prate med og leke med. En strand for seg selv er kun eksklusivt den første gangen og på bildene etterpå.

Vi gikk oss en tur til ”byen”, og kom oss helt til toppen av øya. Her var det en fantastisk utsikt til Union i sør, Canouan i nord og vårt mål for reisen, the Tobago Cays i øst. Vi betraktet revene og de små øyene der ute, mens vi både gledet og gruet oss til turen dit i morgen. Man skal ikke bomme for mye blant de revene før man er på ville veier.

Utsikt mot Tobago Cays

The Tobago Cays

The Tobago Cays er en liten øygruppe som ligger åpent og ubeskyttet ute i havet, like øst for øya Mayreau. Området er en nasjonalpark, og det eneste som skiller de små øyene fra Atlanterens vrede er et hesteskoformet rev som stikker akkurat opp i vannflaten. På alle kanter er det rev og grunt farvann. Fargerike fisker svømmer rundt korallene og store skilpadder beiter på sjøgresset. Strendene er kritt hvite og palmene høye og grønne. Dette er det perfekte sted for postkortbilder.

For å komme hit må man finne en vei inn mellom revene, og den enkleste (og nesten eneste) måten er å gå bak øya Mayreau for derfra å gå rett øst ut i havet. Av den grunn alene hadde vi overnattet på Mayreau istedenfor å gå rett fra Union Island. Tidlig om morgenen, og før solen hadde kommet skikkelig opp startet vi motoren og tøffet sakte av gårde. Med solen litt imot og med godt lys seg vi innover mens en diger katamaran fulgte i vårt kjølvann. Katta hadde god fart og vi håpet de skulle gå forbi oss så vi hadde noen å følge etter på den spennende ferden, men de la seg rett bak oss og brukte tydeligvis den taktikken selv. Da vi kom frem til øyene vi hadde ankret ved sist, fortsatte vi og gikk helt frem til ankringsplassen bak revkanten. Vi har en liten båt med stort anker, og har vært ute på tur før, så dette går nok bra. Båten runder det siste neset og postkortmotivet åpenbarer seg. Perfekte strender, Azurblått hav i flotte fargenyanser, god vind med stille sjø bak revet. Det ligger en del båter her, men vi får oss likevel en fantastisk plass. Finnes det noe vakrere enn The Tobago Cays?

”Se! En skilpadde!”

Store skilpadder lever her, og vi ankret opp like utenfor deres mest populære beiteområde. Det var stor stas og jubel da de dukket opp for å puste. Det var ikke lenge de var oppe av gangen, og skuffelsen til barna var stor da de ikke rakk å se dem. Etter hvert forstod vi at det var nok skilpadder å se på, og entusiasmen gav seg for hver skilpadde vi så. Terminologien gikk fra å skråle ”Se! En skilpadde!” den første dagen, til noen dager senere tørt å konstatere at der kom det en skilpadde til. De var over alt. Når man er nede for å sjekke ankeret kommer de svømmende forbi. Når man er på stranden og snorkler med barna er de like utenfor ”barnedybden”. En dag Dawn snorklet ved båten kom hun plaskende tilbake til båten og for opp på badeplattformen i et tempo som var hun jaget av sultne haier. ”Hjelp, jeg så noe stort!” utbrøt hun, mens en doven skilpadde snappet etter luft bak henne.

Det ble late dager, snorkling, bading og fotografering på Tobago Cays. Solen stekte som aldri før, og jammen gikk vi tom for solfaktor raskere enn forventet. Vi var nå kommet ned i faktor 25, og da også den flasken nærmet seg slutten måtte vi bestille ny fra de lokale Boat Boys. Butikken er flere timers seilas unna, mens Boat Boysa kun bruker 10 minutter til Union Island i sine små båter med alt for store motorer, der de freser av gårde mellom revene.

”Any fish, Sir? Any lobster?”

Boat Boys er kanskje et ukjent begrep for enkelte av våre lesere. Det er folk som i fargerike og overmotoriserte åpne båter reiser rundt blant seilerne for å tilby sine varer og tjenester. Enkelte ser på dem som en pest og en plage der de driver sin oppsøkende virksomhet. Ja, de omtales nesten like ille som papirarbeidet hos Customs, Immigration og Harbour Authorities. Andre igjen ser på dem som en kilde til eksklusive varer, lokalkunnskap og hyggelige bekjentskaper.

Vi merket en stor forskjell på Boat Boys fra turen med THULE for 6 år siden og turen med FLY DESIREE nå. THULE var ingen charterbåt, men en flott liten langturseiler. FLY DESIREE har et utseende som bærer enda mer preg av langtur, og en finish som er…. La oss si ”barnevennlig”, altså en finish som gjør at man ikke må løpe rundt og være bekymret for at barna uforvarende skal lage en ripe et sted. Denne gangen fikk vi ikke så mye besøk av Boat Boys, og de som kom tok et nei for et nei og hastet videre til neste seiler. Det var nok den bengalakkmalte skutesiden og lurvete finishen som tydelig fortalte at det ikke var allverdens av penger å hente her.

Som sagt begynte vi å gå tomme for solkrem, og ville bestille dette hos en av gutta for levering neste dag. Da ble situasjonen snudd på hodet. Mens vi satt der og ville kjøpe noe måtte vi konstatere at de ikke lenger kom til oss, men bare til våre naboers blankpolerte skrog. Det hele toppet seg da en stor engelsk luksusyacht kom inn og kastet ankeret et stykke bak oss. Samtlige Boats Boys i hele Grenadinene sirklet rundt dem i ærbødig respekt frem til ankeret lå trygt, deretter kastet de seg over dem en etter en.

Da solen nærmet seg horisonten, og gutta satte kursen for Union Island endte det med at jeg måtte hoppe i jolla og oppsøke en av dem. Solfaktor måtte vi jo ha!

The experienced skipper

Tiden i paradis tar slutt, og på en 14 dagers seilas kan man ikke ligge lenge på hvert sted. Vi må heise ankeret og komme oss videre. Det å heise anker er lett. Denne båten har jo ankerwinch. Forrige gang vi var her dro vi ankeret for hånd, og det i vinder av kuling styrke. Eneste hjelp den gang var arbeidshansker, men nå stod jeg bare og trykket på knappen. Det sies at en mann ikke er bedre enn utstyret, og her var i alle fall utstyret på plass. Men å komme seg videre, det var en annen sak.

Egentlig skal vi nå sette kursen tilbake dit vi kom fra og gå rett vest til vi kommer i le av Mayreau, for så å sette kursen mot Union Island. Men fra Tobago Cays kan man jo se til Union, og strake veien er jo halve distansen. Vår kjære venn Chris Doyle rådføres, og det viser seg at det er en annen måte å komme seg ut gjennom revene på. Det finnes en Southern Exit, men den anbefales bare for the experienced skipper. Vel, vi har vært her før, solen står høyt, lyset er godt, sikten er god, og vi må vel snart være experienced skippers nå? Vi setter kurs for Union og tar snarveien dit. Sjøen bryter på hver side av båten mens Jarle står i baugen og holder utkikk, barna leker fint nede og Dawn står til rors. Vel ute synker pulsen og kjepphøye omdøper vi veien vi kom inn til ”Approach for Dummies”.

Så var det Union igjen

Som sagt er Union Island et sted man reiser innom for å klarere med myndighetene. Vi skulle nå forlate St. Vincent and the Grenadines for å reise tilbake til Grenada. Men først måtte vi innom flyplassen på Union for å få de nødvendige stempler og tillatelser, samt å betale de nødvendige dollars. Havna var fortsatt like tom, og plassen vår bak revet fortsatt ledig. Fra strandlivet på Tobago Cays ble det byliv og restaurantbesøk på Union. Vi sjekket at haiene fortsatt var der, og vi spiste middag med utsikt til vår egen båt i solnedgangen, på en restaurant så å si tom for folk. Barna løp

lykkelige mellom bordene og var flinke til å passe seg for å falle i vannet. Akkurat som Ronja Røverdatter er flink til å passe seg for å falle i Helvetesgapet..

Før vi reiste hjemmefra hadde vi kjøpt en god del US Dollar. De bruker egentlig den lokale valutaen EC Dollar (Eastern Caribbean Dollar), men vår lokale bank klarte ikke å skaffe dette. Det er tydeligvis for få Karibiafarere i Sandefjord. Nåvel, US Dollar er gangbar valuta, og man kan fint veksle lokalt. 1 USD = 2,67 ECD. Betaler man med USD får man gjerne en noe lavere kurs, men som regel ikke verre enn 2,65. Avtaler man en pris, men glemmer å spesifisere valutaen kan man fort ende opp med å måtte betale prisen i USD selv om det var ment i ECD. Da blir det altså 2,67 ganger dyrere. Dette skjer noen ganger med hvite mennesker, og er grunnen til at jeg alltid repeterer beløpet vi har blitt enige om, med trykk på EC Dollar. Nåvel, da jeg stod på butikken (som de kaller Supermarked) og skulle betale for mine varer hadde jeg gått tom for EC Dollar. Jeg kom rett fra innsjekking og hadde båtmappen med meg. Der lå konvolutten med splitter nye US Dollar hjemmefra, i små sedler. Jeg talte opp 10-Dollarsedler og betalte. Damen i kassen ble paff. Hun kjente på sedlene, smilte, ropte og fikk de andre i butikken til å komme og se. Så mange helt nye sedler hadde de aldri sett før, og de lurte på hvor jeg hadde fått de fra. Jeg fortalte som det var, at jeg hadde en liten maskin i båten der jeg laget disse, og bad dem legge merke til at sedlene lå i nummerrekkefølge. De studerte numrene og ble helt målløse. Da jeg gikk stod det fire mennesker og beundret de nye sedlene.

Carriacou og fest hos politiet

Dagen etter bar det videre til Carriacou, og vi la oss like utenfor fergekaien der vi hadde kommet for en drøy uke siden. Deretter var det nok en gang kontorer som skulle oppsøkes og papirer som skulle klareres. I går klarerte vi ut av Union, og i dag skulle vi klarere inn på Carriacou. Det er ikke lett å forklare barna hvorfor vi må på kontorer igjen i dag, når stranden ligger der og lokker. De uniformerte menn hos immigrasjonsmyndighetene ser skeptiske på våre papirer. De sjekker og undersøker og, får vi håpe, gjør en viktig jobb. Mens passene er til kontroll klatrer Haakon opp og vil se hva som foregår. Hans lille runde hode med den hvite huden og den lyse luggen sjarmerer de fleste her borte som selv er kull svarte. Før passene var ferdig sjekket hadde immigrasjonsoffiseren lært Haakon å hilse med knyttet neve. Haakon ble fasinert og resten av turen gikk han derfor med knyttet neve og sa ”Nice, nice!”

Da alt var i orden ble vi invitert på fest. Immigrasjon, politi og andre myndigheter som lå i samme bygg skulle ha en veldedighetsfest for unge lovende studenter som skulle utdanne seg for arbeid i offentlig sektor. Det passet med litt grillmat og øl på disse tider, og snart stod vi i bakgården med grillet kylling og kald Carib. Med norske øyne så det litt rart ut når en politimann i uniform selger deg øl og reklamerer med at det koster 5 EC Dollar for en øl, men at du får 3 øl for 10 EC.

Senere på dagen går solen ned, som den ofte gjør her borte. Veldedighetsfesten på land er godt i gang nå, og musikken dundrer utover Hillsborough og ankringsplassen. Ingen vits i å ringe politiet på grunn av høyt støynivå i dag!

Vi tar dingen inn og blir med på festen. Haakon finner igjen sin immigrasjonsoffiser og hilser med knyttet neve. ”Nice, nice!” Det blir fest, dans og moro til langt på natt. Haakon får sett enda flere store brannbiler, og Tuva blir en ivrig danseløve frem til batteriene er tomme og barna sovner i armene våre.

Hvem var det som sa at papirer og offentlige tjenestemenn var en pest og en plage?

Carriacou – Grenada.

Carriacou og Grenada er samme land, så da festen var over var vi ferdig med mølla for denne gang. Det er en dags seiling fra Carriacou til Grenada, delvis i åpen sjø. Det var derfor våre medeiere hadde forlatt båten her, så de skulle slippe å seile den ned og vi skulle slippe å seile den opp. I grisotta den annen mai gikk Dawn og barna om bord i fergen. Sjøen hadde lagt seg, og denne gangen var sjøen med og ikke imot så de fikk en fin tur ned til Grenada. Jarle heiste jolla på dekk, og fikk opp både anker og seil. Autopiloten fungerte upåklagelig og Jarle fikk en fin dag alene på vannet under transportetappen fra Carriacou til Grenada. Farten var fin, og drøyt seks timer senere ble ankeret kastet utenfor Grand Anse ved St. Georges på Grenada. De andre hadde da vært på stranden lenge.

Det var ikke bare FLY DESIREE som hadde kommet til Grenada den dagen. Det hadde også er stort cruiseskip. Den lange og nær perfekte stranden Grand Anse var full av turister. Det var strandstoler, solhatter, paraplydrinker og Hoola Bandoola. Folk lå med sine bleke og røde kropper og stekte seg i sola, mens de lokale gikk rundt med dollar i blikket og solgte ting de visstnok hadde laget selv. Vi satt i skyggen under en palme og beskuet det hele. Så med ett var et tidspunkt passert, og alle reiste seg og dro tilbake til skipet. Skipet gav tre støt, bakket akterover og så var de alle på vei til Barbados.

Neste dag var både cruiseskipskaien og stranden tom.

Grenada

Etter å ha ligget på Grand Anse flyttet vi båten inn i lagunen. The Blue Lagoon heter den, men vi omdøpte den allerede i 2003 til The Brown Lagoon, og vannet hadde samme fargen fortsatt. Her handlet vi på Foodland, den første skikkelige butikken vi hadde sett siden Norge. Vi besøkte også Fort George, som for barna ble presentert som borgen til Greven av Gral. Vi fikk sitte på kanonene som Greven av Gral brukte til å skyte på DEN SORTE DAME, båten til selveste Kaptein Sabeltann, kongen på havet. Det var ganske spennende, men siden Graven av Gral og Kaptein Sabeltann sloss om natten så lå de og sov nå, så vi så ingen av dem. Og det var kanskje like greit..

Vi fikk også vært i byen og erfart at vi fortsatt ikke hadde lært at man ikke må forlate sin bimini mellom kl 12 og kl 14. Heldigvis var det her en god tilgang på solfaktor.

En dag vi lå i lagunen kom en dinge kjørende sakte forbi. De tittet og studerte FLY DESIREE nøye før de kjørte videre til sin egen båt. FLY DESIREE har tidligere hatt navnet skrevet i baugen, men det er nå borte. Senere samme dag kom dingen igjen forbi oss, men denne gangen stoppet de og lurte på om dette var FLY DESIREE, hvilket det jo var. Det viste seg så at de var sveitsiske og hadde vært sammen med båtens forrige eiere, også fra Sveits. Dette var mer enn fem år siden, men de gjenkjente fortsatt båten. Vi ble kjent og Jarle var senere på omvisning i deres hjemmelagde båt, som jeg fant meget fornuftig.

Prickly Bay

Ankeret ble kastet for siste gang i Prickly Bay på Grenadas sørside. Her var det mye båt, deriblant flere norske. Endelig traff vi landsmenn, og det varte ikke lenge før vi hadde besøk om bord. Det var også flere barnebåter der, og det varte heller ikke lenge før både Tuva og Vilde var om bord i en engelsk katamaran. Det var litt vanskelig med språket, men de kom entusiastiske tilbake med flotte tegninger. Det er typisk at vi kommer på en slik plass når det er en dag igjen av turen. Det er vel og bra å være alene på hvite perfekte strender med grønne palmer, men det er faktisk bedre med en litt dårligere strand og mennesker å prate med.

Så ble båten klargjort for avslutning av sesongen. Seil og tauverk ble tatt ned og lagt under dekk. Jolla ble låst fast på dekk. Wincher ble dekket til. Jeg har erfaring med båtopplag og problematikken med snø og frost, men her må man snu litt på flisa og heller tenke på hva vind, sand og sol kan gjøre med båten. Litt uvant, men helt greit. Så kom båten på land, og de siste forberedelser ble gjort før båten ble låst og forlatt.

Siste natten sov vi på hotell like utenfor marinaen der båten lå. Der unnet vi oss et luksusrom med TV for barna, og vi dristet oss også til å ta en dusj i ferskvann. Det kjentes litt rart, men det var faktisk deilig.

Tobago, svineinfluensa og flere papirer

Så var det å sette seg på flyet igjen. Nå skulle vi fly litt lenger sørover, til Tobago, der flyet skulle snu og returnere til Europa. Vi hadde ikke sett nyheter på noen uker, og visste lite om at man skulle holde seg unna forkjølede griser. På Tobago måtte vi fylle ut papirer med opplysninger om hvor vi hadde vært og hvilke griser vi hadde besøkt. Vi ble sittende en stund på flyplassen på Tobago, og akkurat da vi som hadde vært med fra Grenada skulle gå om bord igjen fant Haakon ut at han skulle bæsje. Bleie ble skiftet og da det var gjort havnet vi i køen for de nyankomne. De hadde levert sine papirer tidligere, så vi fikk aldri levert våre. Der ser man hvordan flotte systemer utviklet av helsemyndighetene blir torpedert av en bleie fra en liten gutt.

Så var det adskillige timer på flyet den andre veien over Atlanteren, men som sagt gikk det mye raskere enn å seile. Fly er en fantastisk oppfinnelse for folk med dårlig tid.

Så var det atter en gang et kort opphold i London før vi tilslutt kom til Sandefjord, med turbulens og hard landing. Som mannen i setet ved siden av meg sa; “Det var som å lande i stampesjø!” På språket skal en ekte sjømann gjenkjennes.

Trust me on the sunscreen

Så var den turen slutt, og historien skrevet. Det er skrevet mye om seiling og om Karibien, og alle har sin vinkling på saken. Ved lesning er det alltid lurt å ta ting med en liten klype havsalt.

Men en ting er nå i alle fall sikkert, trust me on the sunscreen.



Med nye THULE til Orust 2008

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:12:27

Med nye THULE til Öppna Varv på Orust 2008

På den svenske vestkysten ligger det en øy som heter Orust. På denne øya ligger det båtverft i hver eneste vik. Her lages båter som Hallberg-Rassy, Malö og Najad. Hvert år i August har disse verftene åpent hus. Da kan man komme inn og se hvordan båtene blir laget, prate med menneskene som lager dem, se utstyret som skal på plass og ikke minst oppleve stemningen som oppstår når man blander båtbyggere, båtselgere, båtkjøpere og båtdrømmere. I tillegg til de lokale båtprodusentene stiller også de utenlandske båtene som Bavaria, Hunter, Jeanneau, Dufour og Ovni ut båtene sine. Med andre ord, her blir det seilerstemning.

For å oppleve denne seilerstemningen er vi en mer eller mindre stabil gjeng som reiser til Orust for å oppleve öppna varv. For to år siden reiste vi med Hallberg-Rassy, for ett år siden med Audi A6 og i år med en Malö, den nye THULE.

Når man skal ut på en slik stor ekspedisjon er det viktig å ha et godt mannskap, og mannskapet for denne turen ble nøye utvalgt. Da kokken fra vårens Skagenekspedisjon hadde stor suksess med menyen var han en selvskreven kokk på Orustekspedisjoenen. Nå viste det seg i siste liten at kokken måtte melde avbud, men Lars Kyrre var sporty nok til å stille som kokk på kort varsel, og fikk den gjeve tittelen ”Kokk ad hoc”.

Dagens båter er avanserte. Det er instrumenter for navigasjon og computere for avspilling av musikk. Det hele må fungere og vi så oss derfor nødt til å ha en egen IT-ansvarlig om bord. Vi var så heldige å få med oss Øyvind som sporenstreks ble utnevnt til IT- og DJ-ansvarlig.

Den gamle THULE hadde stor suksess på internett og ble viden kjent etter sin presentasjon på nettstedet dromresan.com. Den nye THULE lanseres på det nye nettstedet fishtail.no, som samarbeider nært med dromresan.com. Slik verden er blitt nå må både båt og nettsted markedsføres og Jipp er den selvskrevne PR- og markedsføringssjef. Utstyrt med visittkort og et alltid like tillitsvekkende sinn gikk han inn for sine oppgaver om flere treff på nettsiden (og flere damer på nachspiel om bord). PR og markedsføringssjefen hadde også invitert med et ekstra mannskap. Overraskelsen var stor da Freidige Fiona dukket opp, en fender med kvinnekropp.

Vi hadde også en doktor om bord. Alle velutstyrte skip har en egen skipslege, så også THULE. Dr. Philos. Hans Christian er riktignok doktor i fiskekjemi, men vi er ikke alltid så nøye på det, så det fikk duge som skipslege med spesialitet i øre, nese og styrbord halser.

Jarle koordinerte det hele og stilte med båt. Med et så flott mannskap og en så flott båt mente han å ha gjort et så godt forarbeid at han fritok seg selv for alle vakter. Det tyngende hovedansvaret var ansvar nok.

Skipet var bunkret og klart flere dager i forveien, og da mannskapet var på plass kl 2000 forlot vi Fjellvik Båtforening og satte til havs. Nå er Sandefjordsfjorden riktig nok en lang og beskyttet fjord, men da vi omsider kom ut av den satte vi nå til havs. Finnavigering natterstid ned langs svenskekystens holmer og skjær ligger ikke for skipperen, så kursen ble satt rett mot Elløsfjordens innløp. Vinden var perfekt, ca 15-20 knop, men sjøen var grov. Det hoppet og spratt, og pizzaen vi spise på vei ut fjorden lå ikke lenger så godt i magen. Malö lager gode båter som oppfører seg pent i sjøen, men det er en liten båt i stor sjø. Vakter ble satt og vår kokk ad hoc gjorde flere forsøk på å legge seg for å sove i forpiggen. Det var ikke lett. Det hoppet og spratt så han var like mye i luften som på madrassen. Det hjalp ikke at resten av mannskapet trøstende fortalte ham at mange mennesker faktisk betaler penger for å oppleve vektløs tilstand. Så måtte pizzaen ut. I full galopp bar det gjennom en mørk og ukjent båt bakover mot cockpit. Deretter i noe roligere tempo tilbake til forpiggen, for så å snu og løpe tilbake til cockpit. Da ble forpiggen omdefinert til stuverom, og midtgangen ble provisorisk køye.

Oppe satt nattseilerne. Noen hadde vakt mens andre egentlig drømte om soveposen sin mens de klamret seg til rekka, spydde og hutret. Nede var det spyforbud og diesellukt, oppe var det frisk luft og kort vei til sjøen.

Jeg vil vel ikke si skipperen sov så mye på sin frivakt, men litt slumring i slingringen ble det, og da han midt på natten ble purret for rorvakt var månen kommet opp, sjøen roet seg marginalt og vinden fortsatt bra. Det ene revet vi hadde tatt ble ristet ut, og da morgenen kom kunne vi skimte konturene av land. Vi var kommet til verdens største land, utlandet.

Tidligere hadde vi gått til Elløs, lagt oss i gjestehavnen, drukket øl og nøyd oss med det. Denne gangen hadde vi et strammere program, så da vi kom til Elløs passerte vi og fortsatte mot Kungsviken. Båten skulle seiles hjem til sitt fødested.

Kungsviken er en liten vik, men med god plass. Malöene lå på rekke og rad, både nye og brukte, og det var bare å velge etter lommebokens størrelse. Som minste båt satte vi nesa til kai og mannskapet hoppet i land som vårkåte kyr. Overfarten var overstått.

Blant alle de Malöer som lå der var det en som spesielt vekket skipperens interesse. Det var en helt ny Malö 46, uten teakdekk men med vindror. Det var den nye Malö’n til Nigel Calder, forfatter av langturseilerlitteratur. Det var en motor som drev propellakselen slik alle andre har det, og det var en motor som drev en generator som igjen drev propellakselen slik svært få andre har det. Med nesa langt inne i motorrommet og ørene på stilk nøt skipperen synet av den spesielle båten, mens han gledet seg til dagens foredrag der han skulle fortelle om båten.

Noe av det som er spennende på Öppna varv er å få komme inn i produksjonen og se hvordan de lager båtene. Nå er det slik at hos Malö ligger produksjonen noen hundre meter fra vannet, og døgnville som vi var etter overfarten fikk vi ikke kommet oss opp dit før de stengte. Hva gjør man da?

I Sandefjord er det intet stort Malömiljø, jeg tror faktisk det bare er to båter. I Kungsviken møttes vi begge. Det ene tok det andre og kundefokuserte som de er hos Malö ble vi kjørt opp til verftet av Malös innkjøpssjef, dørene ble låst opp og THULEs mannskap fikk en privatomvisning i produksjonen. Etterpå ble vi kjørt tilbake til båten. Dette var flott innsats fra verftets side!

Timene gikk og det ble tid for Nigel Calders foredrag. Vi satte oss ned, lyset ble skrudd ned, pulsen kom ned og det samme gjorde øyelokkene. Calders foredrag var, i alle fall for skipperen, veldig interessant, men etter en natt uten søvn og påfølgende tråkking på messa var det ikke lett å konsentrere seg i den mørke salen. Med fare for å skuffe en slik langturseilerautoritet satt vi og nikket med hodet, kløp oss i armen, vred oss på stolen og konsentrerte oss mer om å være våkne enn å høre på foredraget. Mon tro vi kan få tilsendt lysbildene på mail for å gjennomgå det for oss selv i ettertid? Da forestillingen var slutt og lysene ble tenkt satt halve mannskapet og slumret på stolene. Den andre halvdelen lå i båten og sov, de klarte ikke mer.

”Går vi og legger oss nå guttær, som kommer vi oss aldri på kroa!” var det en som sa, så ankeret ble heist og kursen satt tilbake mot Elløs, gjestehavna og vårt stamsted. Det er bare ett sted i Elløs, så det er lett å velge stamsted.

Med standsmessig båt må en ha standsmessig mannskap, så med dress og løse snipper bar det av sted for å drikke øl. Vi dro på kroen, den samme som i fjor, flørtet med jentene, de samme som i fjor og drakk vårt øl, om ikke akkurat det samme som i fjor. Mens vi satt ved vårt bord og tok en pause i dansingen kom vår nabo fra havnen. Han hadde kommet alene. De var to mann om bord og hans skipper på 69 år var blitt for gammel til å gå ut på byen og drikke øl. Selv var han bare 63 år og i full fart..

Da vi dagen etter våknet vi til litt forskjellig tid og i litt forskjellig form. Skipperen som er så heldig å aldri bli sjøsyk sliter litt med landsyken. Etter en tid i sjøen blir han uvel av å få fast grunn under føttene, og denne lørdagen slo det spesielt hard ut. Etter en velsmakende frokost a la kokk ad hoc de la egg & bacon ruslet vi over til Hallberg-Rassys verft der de fleste av båtene ligger. Mens Malö lager 25 båter i året lager storebror Hallberg-Rassy 180, som fortsatt er lite i forhold til de masseproduserte volumbåtene. Hos HR stiller mange av deres konkurrenter også ut båtene sine, og på land stiller utstyrsleverandørene ut sine produkter. De fleste båtene har vi sett før. Vi har jo vært med en stund. Noe nytt kommer det da, og noe har vi gått glipp av tidligere. Det vi går glipp av nå får vi heller ta igjen siden. Likevel, vi fikk vært høyt og lavt i et dusin båter, og tråklet oss gjennom en bråte med utstyr. IT-ansvarlig forelsket seg i et digitalt navigasjonssystem som viste kartene i 3D og som hadde en hel masse med fantastiske funksjoner som man helt sikkert ikke kan klare seg uten om man skal ut og seile. Doktoren ble fascinert av en propell med selvjusterende stigning, Skipperen gikk etter alt som var syrefast og blinket i sola, og slik gikk nå dagen.

Lørdag kveld skulle vi på foredrag. Det er alltid en tilstelning hos HR på lørdagskvelden, men det var første gangen vi deltok. Det pleide å bli fullt, og vi hadde meldt oss på på forhånd. Det kostet noen kroner å komme inn, men så skulle vi også få litt drikke og noe å bite i. Det er vel ikke all verdens man får for 150 svenske kroner, et glass vin og noen kanapeer kanskje? Hvor sultne skulle vi nå være før vi møtte opp? Kokken var i tvil, men tvilen kom kokken til gode. Mens vi satt i båten og vurderte om vi skulle spise kom havnesjefen tuslende ned. De hadde selskap og hadde laget alt for mye mat. Om vi ville hjelpe dem å spise opp? Kokkenble sporenstreks ad hoc og vi gaflet innpå med Paella. Da vi senere kom til HR og skulle spise kanapeene viste det seg at det var en tre retters middag med så mye vin vi kunne klare å svelge unna.

Også denne dagen ble avsluttet på kroen, den samme som i går. De samme damene ble budt opp til dans, og omtrent det samme ølet ble drukket. Heldigvis var vi også det samme mannskapet da vi utpå morgenkvisten stupte i køya.

Tidlig påfølgende dag snek THULE seg diskret ut av Elløs havn mens mesteparten av mannskapet fortsatt sov. Det var en nydelig morgen og veien hjem var lang, så det gjaldt å komme seg tidlig av gårde. En etter en våknet de, og en etter en gikk de og la seg. Noen sov i sola på dekk, noen satt og leste i cockpiten, noen puslet med båtvedlikehold, og noen slumret i akter’n. Vinden var løyet helt, og sjøen hadde lagt seg, det var ingen vits i å seile, så dieselbrenneren sørget for fremdrift mens Audun Autopilot styrte. Det er litt skummelt å gå sånn i god avstand fra land, i stille vær og med autopilot som rormann. Man glemmer hvem som har vakt. Alle tror at alle andre følger med, og vips så er alle opptatt med sitt og båten seiler sin egen sjø.

Maten ble de store høydepunktene underveis, og da solen stekte på det varmeste kunne vi ikke dy oss. Maskinen fikk hvile og vi stupte ut og fikk badet. Selv prinsesse Freidige Fiona fikk bade før vi atter satte kursen videre mot Norge. Sist vi seilte hjem fra Orust ble vi stoppet av Kystvakten omtrent der vi nå badet. Den norske kystvakten ville vite om vi hadde noe å fortolle. Nå finnes det ikke noe systembolag i Elløs, og det sterkeste ølet man før kjøpt er mellanøl. Når jeg da svarer Kystvakten at vi på 4 mann hadde en sixpack med mellanøl til sammen tror han oss ikke. Det må dere lenger ut på havet med. En fra Kystvakta og en fra Tollvesenet kom trampende om bord og lette høyt og lavt etter smuglervarer, mens båten ble eskortert videre nordover av en RIB på størrelse med båten vår. Noe slukørede måtte de forlate den stolte skute, og konstatere at 6 mellanøl var alt som fantes om bord.

12 timer går fort når man ikke har annet å gjøre enn å slå i hjel tiden og pusle rundt i båten, så vips der var vi fremme i Sandfjord. Plutselig ble vi innhentet av virkeligheten. Koner, barn, jobb og gjeld fylte våre tanker. Gutteturen var over, og vi begynte så smått å glede oss til den store Skagenekspedisjonen våren 2009.



Next »