|
Shorthanded sailing in Sandefjord 2010
For oss langturseilere, og for regattaseilere også for den sakens skyld, er «Shorthanded Sailing» et velkjent begrep. Akvanauten har jobbet på egenhånd og tar nå begrepet bokstavelig. Les om hvorfor også årets Orustekspedisjon gikk i vasken.
Fishtail har som tradisjon å reise til Orust for å se på flotte båter ved sesongens slutt. Vi var der i 2006, i 2008 og skulle også vært der i 2009. Den gang endte vi opp i Skagen istedenfor. Nå, i 2010, var tiden inne for å gjenta suksessen, og mannskaplista var klar. Alt lå til rette for et håndfast og solid program for turen. Nå var det bare å krysse fingrene for at det ikke skulle komme noe i veien for arrangementet, men slik gikk det dessverre ikke.
Selv om vi hos Akvanauten.no stort sett bare forteller om steder med sommer og sol, så vet vi at det også kan bli kaldt, spesielt i Norge og om vinteren. Da kan det enkelte ganger bli så kaldt at fingertuppene blir stivfrosne. Derfor må man enkelte ganger stikke fingeren i jorda, innse realitetene og gjøre noe med det. Skal man unngå å fryse til vinteren må man passe på å ha nok ved i huset, så Jarle gikk ut for å ta saken i egne hender og jobbe på egenhånd med vedhogst. Det ble en kort og lite fornøyelig opplevelse.
Jeg har en stund hatt en del passelig store stokker liggende, som skulle kappes opp i 30 cm lange lengder. Den første 30 centimeteren gikk greit, men da jeg skulle kappe den neste sang det i sagbladet, og det hørtes en uvant lyd av typen «spijongjnk». -Det var snodig, tenkte jeg, og kastet et blikk bort på sagbladet. Der så jeg at det var et stort kutt i høyre hånds hanske. Inni denne hansken var min hånd, og ut av hansken rant det blod. Det gjorde ikke vondt, men jeg så jo at noe var galt. Endorfiner og adrenalin bruser effektivt gjennom kroppen, og lindrer all smerte. Hjernen kopler inn autopiloten og legger alle følelser og viljer til side. Her må det handles, og det må handles effektivt. Jeg forsvinner inn i en tilskuertilværelse og iakttar innenfra hvordan kroppen selv håndterer situasjonen. I det øynene observerer, og hjernen forstår, at fingertuppen er borte tar øynene et raskt sveip rundt saga for å se etter restene av min kropp, dessverre uten å finne noe. Hjernen resonerer og vurderer om tiden skal brukes til å lete etter fingeren, for det er mye som kan syes på igjen i våre dager, men kommer til at det er best å komme seg til folk. Før jeg kjører slår jeg av saga og går bort til garasjen for å trekke ut strømkabelen så ingen unger skal kunne gjenta mine feil. Deretter tar jeg tilhengeren av bilen og starter motoren. Blodet renner, men jeg kjenner fortsatt ingen smerte. I det jeg kjører, kommer jeg på at bikkja går løs, men tenker som så at hun kan klare seg selv, her gjelder det å berge sitt eget skinn. Det var kanskje ikke den smarteste tanken skulle det vise seg.
Med nødblinken på og med amerikansk lyd i dekkene fikk vår nyinnkjøpte Opel vise hva den dugde til. Med avkappet finger, manuelt gear og febrilske forsøk på å ringe 110, 111, 112 eller hva nå det ikke spesielt standardiserte nødnummeret er i Norge gikk det så det suste nedover til byen, i den tro at det fortsatt var et sykehus å oppsøke i Sandefjord. Til slutt får jeg slått riktig tallkombinasjon, som faktisk er 113, og kommer til en hyggelig dame. Jeg forklarer situasjonen og varsler dem om min ankomst, omtrent som man kaller opp havnemesteren før man entrer en fremmed havn. Damen bekrefter og snakker videre om alt mulig rart. Jeg tenker at her holder jeg på å dø, og så skal du skravle om alt mulig rart. Man kan da ikke ha sånne folk på en slik tjeneste, men jeg forstår jo i ettertid at hun var redd for at jeg skulle besvime mens jeg kjørte, og dermed gjøre saken enda verre. Det var nok derfor hun hele tiden lurte på hvor jeg var. Jeg nærmer meg byen og med en frisk og en skadet hånd begynner det å bli krevende å betjene gearskift, styring og telefonering. Jeg må prioritere oppgavene, og avslutter høflig telefonsamtalen. Trafikken tetner til, og det er ingen som lar seg påvirke av mine blinkene gule lys og min aggressive kjørestil. Tror de jeg har satt dem på for moro skyld? Har det noen gang falt dem inn hvorfor de kalles nødblink? - Hallo! Nødblink! Hazardblunk!- Bruk speilene da, kjerring! Og så det typiske; et rødt lys. Jeg kikker ned på den manglende fingeren. Hansken er fortsatt på. Jeg har ikke turt å ta den av. Hvor mye er det som mangler? Er det bare et litt stort sår? Mangler beinet inni? Hvorfor renner det blod fra to fingre til? Grønt lys! Jeg drar motoren opp i 8.000, så Opel'en virkelig skulle få kjenne susen. Gassen i bånn og clutchen ut. Jeg spant fra Thor Dahl til hvalfangstmonumentet, kom meg forbi en gammel tante i en VW Polo. Jeg kom meg gjennom rundkjøringa mens jeg lett og elegant fikk praktisert kontrastyring og glattkjøringsevner, selv på sommerføre, der det gikk med vrengte felger og radialdekk. Opelen skiftet automatisk modus fra Zafira til Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint.
Vel fremme på sykehuset ble bilen plassert i en ledig luke, og jeg løp. .... - Hva? Betale for å parkere på et sykehus? - Retningslinjer for parkeringen følger privatrettslige .... I all verden! Jeg hiver på det jeg klarer å finne av mynter og løper inn. Der inne har de fått telefon fra den hyggelige damen på 113 (eller var det 112?) og jeg geleides effektivt forbi køen av faste kunder med slørete blikk på byens legevakt. Jeg setter meg ned med hånden over vasken og ser at det blør mer enn jeg trodde. Så gjorde det vondt.
Jeg vil ikke forsøke å beskrive hvor vondt jeg nå hadde i fingeren. Jeg er ikke språkkyndig og ordrik nok til å kunne beskrive dette, så jeg lar heller leseren forsøke å forestille seg det selv. La oss bare si at det gjorde vondt.
- Ja, vi får sende deg til Tønsberg, vi syr ikke slike ting i Sandefjord lenger, hører jeg en stemme si.
- Hva? Kan de ikke sy to sting i en finger? Er ikke dette et sykehus? tenker jeg.
- Hvor har du resten av fingeren, hører jeg stemmen si idet jeg oppdager at vi faktisk har fått av hansken.
- Vel, nei, jo, stotrer jeg og lurer på om det var en riktig avgjørelse å hive seg i bilen med en gang.
Jeg ringer Jon, får overbevist ham om at jeg ikke tuller, og ber ham reise ut for å hente restene av meg. Jeg får to piller med lurium og et glass vann. Svetten renner. Så ringer Jon tilbake, og sier noe jeg sent vil glemme:
- Æ finn ikke fingeren din, men bikkja går jo laus her!
Jeg har kommet i trygge hender, selv om de ikke kan sy her. Jeg blir sendt med taxi til Tønsberg og blir lagt i en seng. To turnusleger diskuterer om de skal sette hixagonalt eller tridiogonalt for STP i tredje anekdote mens de blar i «Grunnbok for legevitenskap». Jeg svarer at jeg nok skal klare meg fint til kirurgen kommer, og de virker lettet over å slippe å ta avgjørelsen.
Tiden går og adrenalinet bruser. Det er grenser for hvor mye adrenalin en kropp kan håndtere og jeg får reaksjoner på min egen reaksjon. Armene begynner å riste. Mens jeg konsentrerer meg om å holde én arm rolig begynner beina å riste. Armer og bein rister som de aldri før har rustet. Legen kommer med morfin. Ingenting skjer. Legen kommer med mere morfin, og plutselig er livet verdt å leve. Kroppen roer seg, smerten blir overkommelig og jeg smiler antagelig mens jeg blir kjørt opp og ned i heisen for røntgen og andre preoperasjonelle undersøkelser. Til slutt geleides jeg inn til kirurg Dr. Ettellerannet, under spesialisering. Jeg gjentar min opplysning om at jeg er resistent for påvirkning av xylokain. Hun gjør en test og finner dette riktig. Hun finner det også interessant, for dette har hun bare lest om og hun har aldri truffet en person som faktisk har denne resistansen. Selv hadde jeg foretrukket å ikke være fullt så spesiell siden kirurgen ikke hadde annen bedøvelse og måtte rekvirere dette fra et annet bygg på sykehuset. Tiden går.
I rusen fra en dobbel dose morfin og fra spesialbedøvelsen de til slutt fikk tak i hører jeg kirurgen og hennes assistent diskutere som i en gammel KLM-sketsj. Det ender med et annet sitat jeg sent vil glemme: «Send meg tangen søster!». Jeg hører det knaser i bein mens hun forklarer meg at det er bedre med en kort og butt finger enn en lang og spiss. Selv er jeg likegyldig og stoler på kompetente menneskers avgjørelser, som om jeg faktisk skulle ha et valg.
Så derfor, kjære venner, ble det heller ikke i 2010 noen tur til Orust. Vi får krysse fingrene og håpe at ingenting kommer i veien til neste år. Vi får håpe at vi har en finger med i spillet for neste års seiling, at det blir skikkelig seiling til fingerspissene. Da skal jeg knipse mange bilder, for det er nok den eneste knipsinga jeg får til.
Jeg har alltid vært fascinert av shorthanded sailing, og nå kan jeg ta det bokstavelig. I seilsporten har vi også et begrep som heter «singlehanded sailing», men ved nærmere ettertanke har jeg funnet ut at dette nok ikke er noe for meg likevel.
Også bikkja klarte seg bra, og har nå fått et nytt kallenavn. Hun går nå under navnet «The man eater».
Som alt annet dere leser om på internett så er alt dette helt sant. Enkelte mener det hele er en fingert historie, og at det hele skyldes en sjalu ektemann, men det finnes ingen håndfaste bevis for at så er tilfelle.
Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og jeg har nå fått en ny egenskap. Jeg kan nå vise fingeren på en gradert måte. Jeg viser den korte først, og om ikke det hjelper så viser jeg den lange fingeren på den andre hånden etterpå.
Etter en måned i bandasje så fingeren slik ut.
Dawn mønstret på som sykesøster.
The man eater.
| 
