FLY DESIREE på guttetur i Karibia 2010

Akvanauten.no skriver ofte om gutteturer i båt. Denne gangen synes jeg vi fikk til et godt opplegg. Denne gangen fikk vi kombinert guttetur og familietur på samme reise, i et av verdens beste områder for seilbåter. Så mens snøen laver ned, og hver dag startes med å skrape is av bilrutene, så tar vi årets ferie i Karibia.

Det har vært en lang, kald og snørik vinter. Men midt i denne vinteren forbereder vi oss på sommer og sol. Sekken fylles med solkrem, badebukse og US-dollar. Stort mer trenger man ikke på en tur med FLY DESIREE. Mine US-dollar hadde jeg bestilt i banken, i god tid på forhånd. Jeg liker ikke å be om å bli ranet, så jeg hadde bedt banken om å gi meg valutaen i små sedler. Jeg vet ikke hvilke tanker banken har om meg, men konvolutten som ventet meg inneholt bare 100-dollarsedler. Det siste jeg gjorde før jeg reiste var å måke taket, så vi skulle ha et hjem å komme tilbake til.

Årets tur begynte i London. Kay og Jarle fløy sammen dit fra Sandefjord. Kay og Jarle jobber sammen, og mens Jarle tegner, beregner og prosjekterer maritime gearkasser, sørger Kay for at kassene blir skikkelig bygget. Kay skulle derfor mønstre på som maskinist, med gearkasser som spesialfelt. Det skulle vise seg å komme godt med.

I London møtte vi Lars Kyrre og Hans Christian, to beryktede regattaseilere, som også har vært med på tokt med THULE hjemme i Norge. fra Danmark fikk vi selskap av Per Ulrik, som ikke har vært med på tokt siden vi seilte ANNABELLA i Middelhavet sent på 90-tallet. Det var den gang vi brukte Statens tjenestebevis som dokumentasjon på vår nautiske kompetanse. (Se ”Verden er liten… s. 135)

Når så hele gjengen er samlet i London, sjekker vi inn på flyet. Per Ulrik har oppblåsbar redningsvest med seg, og er bekymret for lovligheten av å ta med seg gasspatronene på flyet. Han forklarer saken for betjeningen, og får et beroligende svar tilbake. Det er ingen grunn til å bekymre seg, det er redningsvester til alle om bord på flyet. Når jeg etterpå skal sjekke inn har jeg lyst til å si jeg har fallskjerm med, men lar det være.

Flyturen er like udramatisk og kjedelig som flyturer skal være, men tilslutt dukker det opp noen øyer i det tilsynelatende uendelig store havet under oss. Øyene er som grønne flekker som bader i solskinn og blått hav, med hvite sommerskyer hengende over de høyeste toppene. Kapteinen kommer på lufta, og ber oss legge merke til øya Montserrat. Der har vulkanen våknet til live og spyr ut svart røyk som stiger opp og står i sterk kontrast til de ellers så hvite skyene. Like etterpå lander vi trygt på flyplassen på St. Lucia, og heten slår i mot oss i det vi komme rut av flyet.

Etter å ha fått stemplet våre papirer kommer vi oss ut i gaten og blir møtt av en nordmann som smilte om kapp med sola. Kays kamerat Jørn Petter hadde fått nyss i at vi skulle komme, og stod klar med taxi og en iskasse full av øl. Det kom godt med på den lange bilturen opp til Rodney Bay hvor vi skulle overnatte før vi dagen etterpå skulle fly lokalfly fra St. Lucia til Grenada, inkludert et raskt flybytte på Barbados.

Per Ulrik har relevant kvalitetslitteratur med seg på flyet.

Hele gjengen, endelig fremme på Grenada. Velkomsten var upåklagelig.

Til slutt er vi fremme på i St. Georges på Grenada og finner FLY DESIREE liggende til kai. Det er et ukjent syn, her ligger man stort sett bare på ankeret. Men denne gangen hadde vi, for sikkerhets skyld, tatt med egen Kay.

The blue lagoon, eller the brown lagoon som vi omdøpte den til da vi var her første gangen, er intet vakkert sted. Det gikk an å ankre her tidligere, og vi gjorde det da vi var her i fjor. Nå var det bygget en stor marina her, og hele lagunen var full av flytebrygger og moringen. Det var ikke en eneste båt på ankeret. Jeg pratet litt om dette med betjeningen på marinaen. Da gliste han og sa: ”No anchoring in the lagoon anymore!” Så for å vise gutta en skikkelig karibisk strand tok vi jolla ut av lagunen, tvers gjennom den ytre ankringsplassen, og bort til Grand Anse. Her er det varmt rent vann, og kaldt rent øl.

Dagen etter lar vi nasjonaldag være nasjonaldag, og setter seil. I le av Grenada er det nesten ikke nok vind til å seile i, men vi kommer oss nordover og ut i kanalen mellom Grenada og Carriacou. Her puster det litt mer, og vi får en fin seilas hele den dagen. Det er ikke så mye å bryne seg på for erfarne seilere, så vi sitter stort sett i skyggen og smører oss med solkrem mens vi nyter tilværelsen. Mens vi ligger der i halvørska og koser oss merker vi lukten av stekt bacon. Det er i utgangspunktet ingen oppsiktsvekkende lukt, men når man er ute og seiler og ikke en båt er å se så er det litt uvanlig. Årsaken er nærmere enn vi tror. FLY DESIREE er utstyrt med Karibias største bimini, men på dekk ligger Kay til bruning i solen, og synes solkremen er for klissete. Dette forklarer den uventede lukten.

Guttas første seilas med FLY DESIREE

Fra Carriacou går ferden like udramatisk videre nordover til Union Island. Dette er et nytt land, og vi må innom på flyplassen for å få stemplet våre papirer. Med kun halvannen uke til rådighet kan vi ikke dvele for lenge og må prioritere hvilke severdigheter vi vil ha med oss. Vi spiser en lunch på Union, og fortsetter videre nordover til Mayreau, og kaster ankeret i Salt Whistle Bay. Når ankeret er ute er det på med badebukse og dykkermaske for å dykke ned og sjekke at ankeret har lagt seg skikkelig. Som regel så har det jo det, og vi svømmer videre og kikker på båter og koser oss i vannet. Så kommer vi forbi den norske båten LANGT AVSTED. Som alltid når man møter landsmenn på tur så slår vi av en prat. Og som alltid når man slår av en prat, så blir man invitert om bord på en øl. Det er svært få som kler falsk beskjedenhet, så Kay og jeg takker ja og klatrer om bord. Mens praten går kommer en etter en svømmende forbi, og ikke lenge etterpå er hele mannskapet fra FLY DESIREE samlet på akterdekket hos LANGT AVSTED. Dette er en stor stålbåt som har seilt de fleste steder det er vann her i verden, og vi får høre historier og mastehavarier og kollisjoner. Vi er høyt og lavt og inspiserer båt og utstyr. Drømmen om større båt vekkes til live, og når vi i tillegg får høre at båten er til salgs for en overkommelig sum penger, så begynner tankene å løpe løpsk. Heldigvis rakk vi å svømme tilbake til vår egen lille båt før vi hadde lagt inn bud.

Salt Whistle Bay

Dagen etter er vi klare for turens høydepunkt, the Tobago Cays. Vi heiser seil og anker og jobber oss sakte utover mot Jarles favorittplass. Vi kom inn den veien vi i fjor kalte approach for dummies, gikk gjennom sundet blant øyene og ankret opp like utenfor skilpaddeøya. Blåfargene i sjøen er fantastiske, solen varmer og passaten blåser en mild vind gjennom håret. Vi hopper i vannet, og svømmer inn til skilpaddeøya. Her varer det ikke lenge før havskilpaddene kommer oss i møte. Det er store dovne skapninger som ikke bryr seg så mye om vårt besøk. Det nyinnkjøpte vanntette kameraet kommer til sin rett. Vi er nok mer entusiastiske over å se dem, enn de er for å se oss. Vi svømmer videre og kommer over en flokk rokker som leker på sandbunnen under oss. Slike har vi ikke sett før, og nok en gang må kamera frem. Gutta fryder seg over det de ser, og Jarle vil vise frem mer. Vi hopper i jolla og freser ut til revet, hvor vi plasker rundt blant korallene. Her er fisker i alle farger og fasonger. Her ligger en lobster under korallene og titter frem. Vi fanger den ikke, men får vann i munnen av synet. Så svømmer vi helt ut mot kanten av revet for å titte ned i dypet på utsiden. Øynene fryder seg over synes av den vakre undervannsnaturen, mens resten av kroppen forsøker å unngå å skjære seg på de skarpe korallene. Vi svømmer lenger og lenger unna jolla i vår jakt på spektakulære syn. Vi hadde glemt kamera denne gangen, men det gjør ikke så mye, vi skal jo tilbake i morgen, og håper på å finne igjen lobsteren da. I det revkanten ligger der rett foran oss ser noe som svømmer like på utsiden. Med kjappe svinger ser jeg en hai som svømmer frem og tilbake langs revkanten. Jeg griper etter kamera, men innser at det ligger igjen i båten. Hjertet banker raskere. Jeg har svømt mye rundt i Karibia, men hai har jeg aldri sett. Jeg finner fort ut at jeg heller ikke har noe behov for å se den på nærmere hold. Jeg stikker hodet opp av vannet, speider rundt og får heldigvis se at både Per Ulrik og Hans Christian er oppe samtidig. ”HAI!” roper jeg, og legger på svøm det raskeste jeg kan. Jeg svømmer i retning jolla, og kan ikke skjønne at den er så langt unna. Jeg svømmer så fort jeg kan, mens jeg samtidig forsøker å holde meg rolig. Hvordan var nå dette med hai og oppspilte mennesker med raske ukontrollerte bevegelser? Det er nå jeg angrer på at jeg ikke har brukt mer av mitt liv foran TV-skjermen og serien om ”Shark attack”. En gang i blant snur jeg meg tilbake og ser at Per Ulrik er like bak meg, mens Hans Christian strever med å holde tempoet. Tilsynelatende i alle fall. For når vi kommer frem til jolla viser det seg at Per Ulrik fulgte meg på kloss hold fordi han trodde jeg svømte mot haien, og ikke fra den. Og Hans Christian, ja han tar alltid alt i sitt eget tempo, en sulten hai er ikke nok for å stresse opp ham.

Skilpadder og rokker på Tobago Cays.

Kvelden avsluttes med grilling på stranda. Her får vi fersk lobster, som tas levende fra teina, deles i to med en stor kniv og legges rett på grillen. Den pensles med det nydeligste krydder, og i solnedgangen nytes det beste måltid vi noen gang har smakt. Vi sitter under palmene på en perfekt strand, og ser at solen går ned i havet. Det er en perfekt setting for å pleie kjærligheten, men vi er på guttetur og må nøye oss med å ha jentene i tankene.

Hele mannskapet samlet til Lobstermiddag.

Dagene går, og vi må videre. Vi heiser seil og må dessverre si takk for nå for denne gang. Jeg vinker til den siste skilpadden jeg ser, og lover den at det ikke skal være lenge til jeg kommer tilbake. Kursen går videre nordover, og mens vi seiler er det ikke annet å gjøre enn å slå i hjel tid. Vel, det er mye man kunne gjort, men i varmen blir man sløv. Vi koser oss i sola med hver vår bok, mens våre to regattaseilere drar i tau og ser etter lus i seilene. Slikt har vi ikke på FLY DESIREE. Langturbåter har gjerne kakerlakker og jordslag, men lus, det er ofte fraværende.

Neste øy er Bequia. Der fanger de fortsatt hval, og idet vi runder sørspissen av øya og entrer Admirality Bay har vi lest oss opp på historien. Her kan de fange to hval i året, eller fire, om vi heller stoler på en annen bok. Det gjøres fra små åpne båter, som kun drives frem av seil. Det er den tradisjonelle fangstmetoden som gjør at de fortsatt har tillatelse til å fange hval her. For oss som er fra Sandefjord og er flasket opp med historier om hvalfangst er det et interessant sted å komme til. Så, mens jeg er nede for å ordne med et eller annet hører jeg entusiastiske rop fra cockpiten. ”Hval. HVAL! Se, det er en hval!” Jeg griper kameraet, løper opp, og reker akkurat å høre lyden av vann som lukker seg etter at det store dyret forsvinner ned i vannet. Jeg knipser, og får det foreviget, mens jeg håper at det går an å se hvalen på bildet.

Knølhval utenfor Bequia

”Den kommer opp igjen!” hører jeg de roper. Alle snur seg og jubler. Kameraet knipser og knipser. Enda 3 ganger kommer hvalen opp for å puste før den setter halen til vært og forsvinner i dypet.Så ble det stille. Skilpaddene på Tobago Cays hadde blitt slått. Nå var det hvalen i Admirality Bay som var turens høydepunkt.

På Bequia var vi tilbake i sivilisasjonen, og fant både butikker, restauranter og internett. Jarle hadde ambisjoner om å rapportere live fra turen, via den nylig oppstartede fishtailbloggen, men fant etter hvert ut at det egentlig var litt masete å løpe rundt for å finne tilgang til nettet. I båten var det for varmt til å få skrevet noe, og på nettcafe var nettet for tregt til å laste opp bilder og filmer. Det tok omtrent like lang tid å laste opp et bilde som det tar å drikke to øl.

To dager på Bequia går fort, og da vi dro var vi var alle enige om at dette var et flott sted. Det er vi ikke alene om, her feirer norske langturseilere jul hvert år. Her har de hvalfangsttradisjoner som hjemme i Sandefjord, og her holder de gamle utrangerte vestlandsferger gående. Både HARAM og RENNESØY lå inn ei byen, fortsatt med de norske trafikkskiltene påmontert.

Før det blir lyst neste dag heiser vi ankeret og seiler ut av bukten. Ferden må fortsette. Vi passerer St. Vincent uten å stanse, og like før det blir mørkt kaster vi ankeret i Viuex Fort på sørspissen av St. Lucia. Dette var ikke noe spesielt pent sted, men det er her den internasjonale flyplassen ligger, og her kone og barn kommer i morgen. Gutta pakker sakene, og vi tar jolla til land. Her blir vi møtt av en kar som kun er iført en alt for sliten badebukse og fiskeslo oppover armene. Han har helt tydelig røyket noe som er sterkere enn Petterøes blanding nr 3, men han ønsker oss entusiastisk velkommen og informerer oss om at vi var heldige som hadde truffet havnemesteren på første forsøk. Per Ulrik er førstemann i land, og blir omfavnet av den fiskesloluktende mannen, uten å sette spesielt stor pris på det. Vi låser jolla og tusler innover i havnen. Det begynner å mørkne, og nysgjerrige blikk titter mot jolla. I det taxien kommer for å kjøre gutta til hotellet bestemmer jeg meg. Jeg blir ikke med for å ta en siste middag, jeg føler meg ikke trygg her. Uten jolle er man invalid i Karibia, så jeg lar gutta reise og kjører heller tilbake til båten. Jeg likte ikke stemningen i Vieux Fort.

Ute i båten er det tomt og stille. Jeg er alene om bord, og gutteturen er over. Jeg vasker og steller litt, mens jeg gleder meg til at Dawn og ungene skal komme dagen etter.

Minner fra Karibia 2010:

Takk for i år. Vi sees i 2011.