Med THULE til Skagen 2009

Finanskrise og nytt mannskap

Årets Skagenekspedisjon har vært planlagt lenge. Den pågående finanskrisen som verden nå ser gjør at det er mange usikre momenter i verden for tiden. Mannskapslisten har derfor vært revidert utallige ganger, men pågangen har likevel vært stor, og to dager før avreise bestod mannskapet av 6 personer. Det er mye for en så liten båt som THULE, men med struktur, disiplin, kreativitet og godt humør skulle vi nok likevel klare det. Trofaste lesere vil huske at vi i på fjorårets tur til Orust hadde skipslege om bord. Han skulle i år komme til Skagen i egen nyinnkjøpt båt, og kunne dessverre ikke seile med oss. På grunn av den pågående finanskrisen fant vi ut at det nok var andre problemer som kunne oppstå i år, og hyret derfor inn en skipspsykolog. Hans spesialitet er samtaleterapi, med særskilt fokus på de sarte sjeler i de små timer.

Det øvrige mannskap var også nøye utvalgt for å oppnå en god og trygg tur. Rune hadde vært i Skagen tidligere, på tokt med MIDNIGHT SAGA. Han gjorde en utmerket jobb som kokk, og fikk i år samme stilling, dog også utvidet til kjentmann, siden han hadde vært der før. Jarle mønstret som seg hør og god bør på som skipper og referent. Siden vi så nytten i å ha maskineriet i orden mønstret Jon på som maskinist. Til slutt fant vi ut at det kanskje kunne være lurt å få med seg noen som kunne seile også, i tilfelle det skulle bli aktuelt. Vi var derfor heldige som fikk med oss Roar. Han fikk oppgaven som styrmann. For å planlegge det hele hadde vi fått tak i en organisasjons- og planleggingsansvarlig.

Like før avreise viste det seg at planleggingsansvarlig hadde planlagt noe feil, og måtte selv melde avbud på grunn av en dobbeltbooking. Skipspsykologen fikk dagen før avreise en mengde kunder med akutte problemer som var mye større enn de vi kunne forventes å få, så han måtte ta seg av dem mens vi fikk seile vår egen sjø.

Så ble vi tilslutt fire mann som satte til havs, og det ble flere ganger underveis kommentert at det var nok for en så liten skute. For Jarle som er vant til å seile shorthanded eller endog singlehanded ble dette faktisk ganske crowdedhanded.

Avreise og seilas

Skagenekspedisjonen er årets første tur, og i år som i fjor hadde det vært jobb nok å få båten klar til tokt. Mye av båtens faste skipsbeholdning stod derfor fortsatt på land etter vinterens opplag. Dog var båten på forhånd bunkret og pakket, så da mannskapet kom satte vi av gårde.

”Har du med deg nok Diesel da, Jarle?” spurte Jon entusiastisk ved avreisen. Han tok sin oppgave som maskinist alvorlig. Jarle forklarte om Malöens egenskaper som langturbåt og den store tanken på 220 liter. Nåla viser at det er over ¾ tank, og det burde rekke til Skagen og tilbake. Fylle kunne vi gjøre i Danmark. Lite visste vi da om at dette skulle bli en av turens store samtaleemner.

Verre var det med ferskvann. Ferskvannstanken var tom, men for å spare tid gikk vi ikke tilbake til Fjellvik, men stakk snuta innom Framnes for å fylle. Vi var jo tross alt på en måte med i en regatta, og kunne ikke la tiden løpe fra oss.

Vel ute i åpen sjø hadde mannskapet fått sosialisert seg noe, det var jo ingen som kjente alle fra før. Nå var det på tide å sette vakter, vi kunne jo ikke være våkne alle mann over til Skagen. De mest seilkyndige måtte fordeles først, så Roar og Jarle kom på hver sin vakt. Kokken Rune ble håndlanger, for som han sier: ”Alt jeg kan om seiling har jeg lært av Jarle, men han er en dårlig pedagog.” Kanskje det er på tide med et lite seilkurs, men vi får ta det en dag det er litt roligere vær. Nå var det nemlig alt fra rolig, og foran i forpiggen der jeg forsøkte å sove var det en huskestue uten like. Det ene øyeblikket lå jeg på madrassen, det neste øyeblikket lå jeg godt opp på skutesida, klemt innunder kleshylla, for så å bli kastet ut i luften igjen uten å vite hvor jeg så ville lande. Slik lå jeg noen timer og rakk akkurat å slumre unna da Jon kom og erklærte vaktskifte.

Jeg overtok rattet fra Roar og Jon overtok køya mi. På disse halsene og denne sjøen var det bare to brukelige køyer, og med gru tenkte vi på hvor folk skulle oppholdt seg om vi skulle vært to mann til.

Med seiltøy og Cola rigget jeg meg til bak rattet, mens Rune satte seg godt til rette tørt og godt under sprayhooden. Sist vi seilte til Skagen hadde vi ikke kompass. Denne gangen var kompasset på plass, men uten lys. Lars Kyrre hadde behørig kommentert dette på fjorårets Orustekspedisjon, men dessverre var det alltid såpass langt nede på ”to-do-lista” at det ikke var blitt fikset. Så ble det å holde vinkelen mot sjø og vind igjen, og heller korrigere ved å starte opp den lille GPS’en i ny og ne. Mon tro om vi får kompasslys til neste år..

Om bord i THULE gjelder en lov: Det er forbudt å falle over bord, og det straffes med døden. Av den grunn er Jarle flink til å bruke sele og livline, og heller litt sløvere med redningsvesten. Linen skal hindre meg å falle i vannet, vesten vil bare gjøre det lettere å finne liket om jeg skulle gå over bord. Denne natten brukte jeg begge deler. Med seilerdress, sele og stor redningsvest stod jeg til rors som Michelinmannen ville gjort det, og tok i mot den ene sjøen etter den andre. Redningsvestens store krage hadde en bieffekt. Den fungerte som trakt og førte frådende sjø inn mot meg og ned i nakken. Det ble en våt og kald natt, og etter to og en halv time måtte vi virkelig motivere oss for å sitte en halvtime ekstra. Rune og jeg var blitt enige om at en vakt umulig kunne vare under tre timer. Det var jo lett for ham å bli enig i det, han som satt der under sprayhooden, på tørre puter, og koste seg mens båten hoppet og vred på seg i sjøen.

Det fortsatte å sjøe, og Jon hadde også blitt kastet rundt der nede. Da han kom opp til neste vaktbytte hadde han flotte mahogniplater med seg. Hyllene i forpiggen hadde gitt etter.

Sleping i Skagen, del I

Været på havet skifter fort, og neste morgen lå vi i rolig sjø og uten vind utenfor Skagen. Vi fikk et flott skue der alle regattaseilerene krysset over fra Sverige til Skagen. Vi ble lei av å vente på vind, vi kunne jo nesten høre tappekranene på land, så vi startet maskinen. Vel, vi forsøkte i alle fall å starte maskinen. Den hostet litt, surret på 1000 tørn og kom ikke skikkelig i gang. Det var tydelig at den ikke fikk Diesel. Med ¾ tank kunne det ikke være annet enn tette filtre, kanskje ikke så rart etter den huskestua vi hadde vært med på. Filteret ble byttet, men det hjalp ikke. Det var ikke mulig å få liv i den. Med to maskinister og en skipper i motorrommet ble forslagene mer og mer kreative, men det hjalp lite. Lite hjalp det også at reservekanna stod i Sandefjord. Vi hadde ikke rukket å ta med den etter vinteropplaget. Det eneste vi fikk liv i nå var min kommentar fra avreisen om at vi hadde så mye Diesel at vi kunne gå til Skagen og tilbake uten å fylle..

Så lå vi der da, trøtte og øltørste, uten vind til å seile i og uten Diesel til å kjøre med. Strømmen tok oss lenger og lenger unna Skagen. Det var mange seilere som seilte forbi, og vi kunne jo ropt på hjelp, men der er jo dårlig gjort å få noen til å avbryte regattaen så nærme mål. Kanskje fikk de ekstrapoeng for å redde en båt i nød, men vi kviet oss litt for å påberope oss en nødsituasjon der vi satt og koste oss i sola. En dag ville det jo begynne å blåse igjen, men jeg gruet meg til å komme seilende inn i en stappfull Skagen havn uten maskin, med slitne, stressa, trøtte og fulle seilere der til å ta meg imot. Nei, det var best å få hjelp.

Mens vi satt der og ventet og tenkte pustet og peste det bak oss. Var det Joshua Slocum som var kommet på besøk der bak? Var det Roar som hadde satt morgenpilsen i halsen? Men nei, rett bak båten svømte to niser, som fant ut de skulle snappe etter luft like bak oss. Det var et fantastisk syn, men niser forsvinner fortere enn fotoapparater dukker opp.

Så, etter en stund kom det en diger motorbåt opp bak oss. Det var en sånn en som brant mer Diesel på en time enn andre gjør på ett år. Vi vinket og gjorde tegn på at vi ønsket kontakt. Han kunne umulig være med på seilasen, og kunne sikkert taue oss inn. Men nei, han så oss ikke. Han hadde vel mer enn nok med å se på sine skjermer for radar, kartplotter, trådløst nettverk og streaming av musikk. Han dundret forbi, og vi ble liggende å rulle i hekkbølgene hans.

Vi led fortsatt ingen nød, og kviet oss fortsatt for å gå på lufta med vårt problem. Men da det litt senere kom en liten fiskebåt mot oss gjorde vi tegn igjen. Vi vinket og vinket, og holdt liv i det gamle signal for hjelp til sjøs. Fiskere måtte vel forstå slike gamle tegn, selv om de ikke kringkastes på verken kanal 16 eller 70. Akkurat idet vi skulle gi opp skiftet de brått kursen og satte baugen rett imot oss.

De hadde ingen reservekanner de heller, og de kviet seg for å suge opp noe fra tanken. Men de skulle faktisk til Skagen, og de tok oss på slep. Ombord var det fem svenske gutter som skulle til Skagen på fest, og da vi senere traff dem på en lystig bytur i Skagen viste det seg at skipperen om bord jobbet i den svenske Sjöreddningen. Vi hadde altså vært i de beste hender, der vi i god fart ble slept gjennom oppløpet av regattaen og hadde orkesterplass til målpasseringen. Innseilingen gikk greit, og THULES rormann fikk en enkel oppgave: Bare følg den svenske fiskebåten der du.

Vel inne i Skagen havn hadde seilerne ankommet, og kaoset begynt å gjøre seg gjeldende. Med god bør på Dieselbreneren dro svenskene oss inn, men kviet seg for å dra oss helt inn til Dieselpumpa, av forståelige grunner. Men der, rett foran regattakontoret var det en brygge uten båter, men med skilter om at det var reservert. Så flott tenkte vi, her har de reservert plass for en norsk seiler med problemer og klappet elegant til kai for fremmed maskin, mens svenskene gikk videre inn i havna, en flaske sprit rikere.

Vi fylte 4 liter Diesel på en gammel oljekanne og fikk maskinen i gang på et blunk. Altså ikke tette filtre. Vi brukte dette til å komme oss til Dieselkaia, tok det for gitt at nivåmåleren ikke virket, og regnet med å fylle 220 liter. Pumpa stoppet etter 70 liter. Da var det stapp fullt. Målløse kikket vi på hverandre, men fikk ikke gjort noe mer med saken der og da.

Skagen havn

Vel fremme i Skagen kom kokken til sin rett. Han disket opp med det ene måltidet etter det andre gjennom hele helgen. Det var kjøttkaker, speilegg, indisk gryte, suppe, salat og rekecocktail ispedd kreps. Når vi i ettertid ser på bildene ser det ut som vi ikke gjorde annet enn å spise. Så hadde vi da også tre varme måltider hver dag.

Sent på kvelden, etter at vi hadde fått seilasen ut av kroppen, kom det gamle mannskapet fra fjorårets Orustekspedisjon. Skipslegen Hans Christian hadde kjøpt ny båt, og hentet den i Kristiansand denne helgen. Veien fra Kristiansand til Moss ble lagt via Skagen, og vi syntes det var sporty gjort. Lars Kyrre var med som mannskap, og de klappet til kai sent på kvelden. Tidlig neste morgen heiste de atter seil. Vi rakk en middag og en øl, men båten får vi beskue ved neste anledning. Som seg hør og bør, og som vi pleier å ha tradisjon for på turene ble det også denne gang rotet bort en lommebok. Vi fikk oss derfor en god latter da vi neste dag fikk dette meddelt. Enkelte bør ikke utstyres med lommebok på båttur..

De påfølgende dager ble godt utnyttet. Selvfølgelig pratet vi en del med andre seilere, men fikk også med oss annet. Jarle følte seg som eier forpliktet til å holde skuta i orden, og siden det hadde vært en våt fornøyelse å seile hit benyttet han dagen til å finne og tette lekkasjer. Dessuten er ”to-do-lista” relativt lang. Har man tid i båten må den utnyttes, og den ene oppgaven etter den andre ble strøket av lista. Det var festing av septiktank i et trangt stuerom det ene øyeblikket, og festing av tricolorlanterne i mastetoppen den neste. Enkelte ganger føles det som et ork å restaurere en gammel båt.

Sleping i Skagen, del II

Så ble det etter en stund tid for avreise. Vi hadde vært så heldig å få plass helt inne ved kaien, og hadde båter i tjukke lag utenfor oss. Nå gikk de en etter en, og da vi til slutt lå der nesten alene tok vi hintet og gjorde sjøklart. Da vi var nesten klare til å kaste linene ble vi spurt om vi kunne utføre et slep. En norsk båt hadde ødelagt startmotoren sin og måtte ligge en uke og vente på ny. Problemet var at de lå i fiskerhavnen, som skulle benyttes når helgen var over. Vi så en mulighet for å gjengjelde slepet vi hadde fått, om enn til en annen båt, så vi slepte den dobbelt så store båten fra fiskerhavnen og inn til lystbåthavnen. Det ble en stri tørn for motoren i den etter hvert så sterke motvinden, men vi fikk til slutt lagt henne trygt på plass ved kaia og satte av gårde nordover, noe forsinket.

Kvelden kom, og deretter natten. Vi seilte med revede seil og hadde svært varierende vind. Det ene øyeblikket lå vi og drev i tre knops fart, for det neste øyeblikket å fosse av gårde i 7 knop med relinga i vannet. Mens vi på vei sørover hadde hatt sjøen inn forfra fikk vi den nå inn bakfra. Det er ganske fascinerende å sitte der helt bakerst i båten og se bølgene nærme seg. Hver gang ser det ut som de skal bryte i cockpiten, men hver gang smetter skuta unna i siste øyeblikk. Selv stod jeg med selen festet i akterstaget, mens Rune satt under cockpiten med lommelykt. Instrumentene var uten lys, så en gang i blant tente han lommelykta så kursen kunne korrigeres. Og det måtte den ofte under disse svært så varierende forholdene.

På min frivakt sov jeg faktisk. På veien ned hadde jeg bare ligget og hørt på lydene, men nå var jeg mer vant til sjøen og sovnet godt. Men det var litt av et syn som møtte meg da jeg igjen ble purret. Det hadde gått såpass hardt for seg at komfyren hadde hoppet ut av festene sine og ødelagt flotte mahognyplater på sin vei. Jon hadde surret det fast igjen etter beste evne, og ”to-do-lista” hadde fått et punkt til. Man blir aldri arbeidsledig som båteier!

Så kom vi oss til slutt til Norge, og klappet til kai på Fjellvik. Vi var trygt i havn, og nok et vellykket tokt var over.

Etter litt mat og en dusj var det så tid for skipperens privilegie, de 3 R’ene: Rydde, Rengjøre og Reparere. Etter det var det to dager med feilsøking, der vi blant annet fikk pumpet ut 200 liter Diesel for å lokalisere årsaken til våre problemer utenfor Skagen. Det var et lite hull i sugerøret inne i tanken, så nå suger vi i returrøret, og returnerer i sugerøret. Litt ålreit var det da også å få sett tanken innvendig, for å få bekreftet at det der var gullende rent.