Blog Image

Akvanauten

Med MIDNIGHT SAGA til Skagen 2008

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 12:11:35

Med MIDNIGHT SAGA til Skagen 2008

Jarle er langturseiler. For ham er det derfor utenkelig å ha en båt uten mast. Etter å ha hatt en råflott Hallberg-Rassy, så kom det et barn til som krevde mer plass, og noen prosjekter som trengte mer kapital. Derfor ble Hallbergen solgt, og vinteren 2006-2007 var han derfor uten båt. Det er en forferdelig situasjon. Det er for så vidt greit å slippe å ta opp båten om høsten, slippe å se til den om vinteren, og slippe vårpussen. Men likevel, å være uten båt er ikke bra, selv på vinterstid. En mann uten båt, hva er nå det?

Kommende vinter blir altså tøff, med et stort behov for båt, og en liten bankkonto for å dekke dette behovet. Finn.no pugges utenat, og kalkulatoren brukes for å finne den båten som gir mest plass pr krone. Det viser seg at det er en gammel snekke. Der får man fint 5 køyeplasser til under 200.000. En snekke er jo for så vidt grei, jeg skal jo stort sett ikke lenger enn til Håkavika, men jeg er jo seiler og vil jo helst ha mast. Løsningen blir en snekke med mast. Etter å ha vurdert et par forskjellige slår jeg til på en gammel Saga 27 som ligger i Alta. Jeg får den sendt nedover med bil, og blir noe skuffet da jeg ser den. Den er ikke helt som beskrevet. Når en nordlending sier at båten er pen, så er den ikke det. Når noen sier at ”Æ skjæms no ikkje over han!” så burde han kanskje det. Det jeg lærte var at vi nord og sør i landet kanskje har et litt forskjellig syn på båter og båtvedlikehold. Det de der oppe kaller vårpuss, kaller vi å spyle av den verste måkeskiten. Det er mulig jeg nå generaliserer en smule, og jeg vil ikke skjære alle over en kam, men at holdningene til blankpolert plast er forskjellig tror jeg at jeg med rette kan si.

MIDNIGHT SAGA ved brygga i Sandefjord

Vi kan jo for så vidt si at jeg lærte å ikke kjøpe båt usett, men slikt bør vel ikke læres, det er vel en selvfølge. Jeg tok en sjanse og jeg bommet, det er slike slag livet gir. Mange seilere synes slag er det mest spennende ved sporten, men det er en annen type slag.

Men likevel, etter å ha byttet toppakninger, vasket, polert, skrubbet og reparert begynte båten faktisk å bli akseptabel. Den ble faktisk såpass god at vi våget oss til å gå ut av den trygge fjorden og planlegge tur til Skagen. Den årlige regattaen dit stod for tur, og selv om jeg kalte Sagaen for ”Skarpseileren” så var den jo ikke det. Men om vi ikke kan vinne regattaen, så kan vi vel i alle fall vinne festen?

Mannskap ble kalt inn, og MIDNIGHT SAGA var klar for tokt!

MIDNIGHT SAGA pakket for tokt.

Mannskapet om bord på mine båter er noe varierende fra tokt til tokt, men stort sett er det bygd på samme lest. På årets Skagentokt stilte Jipp, Rune, Lars Kyrre og selvfølgelig undertegnede. Vi begynner å få rutine på dette, så Jipp samler opp Oslofolket i byen, og Jarle gjør båten sjøklar. Pizza bestilles og fraktes om bord ved avreise, og så bærer det av sted med maskinen i gang og pizza mellom tennene. Folk har reist til Shetland og Island med Saga 27, så hva blir vel en svipptur til Skagen å regne for en slik gammel ærverdig traver som dette. Stemningen var god.

Mannskapet på veien ned.

Saga 27 er som tidligere nevnt ingen skarpseiler. Dens kjøl, eller sett med seilerøyne, dens mangel på sådan, er lang, hvilket burde gi gode langturegenskaper og god retningsstabilitet. Det var etter styrmannens utsagn ikke tilfelle. Han ble sittende å ratte og styre og fikk ikke konsentrert seg om pizza og pils. Dessuten ville han ha opp seil, vi var jo tross alt på seiltur. Huff for et mas! Jarle som kjente båten best spente seg fast med line og sele og krøp rundt på det lille dekket disse snekkene har. Det var blitt mørkt og MIDNIGHT SAGA fosset frem med morild om baugen. Det blåste og både sikt og talemuligheter var dårlige. ”Ser du den båten der?” ropte jeg til styrmannen, som nå var mer bekymret for sjøsyken enn for pizza og pils. Det kom noen lyder innenfra. Jeg tolket dem positivt og jobbet videre. Både dekk, seil og jeg ble våte som katter hver gang MIDNIGHT satte baugen i en bølge, og uten å tenke på det faktum at katter faktisk veldig sjeldent blir våte klarte vi sammen å få satt seil og tamper på plass. Jeg kikker forover og roper bakover: ”Den lanterneløse båten er der fortsatt, ser du den, eller?”

Det viste seg senere at styrmannen var mer opptatt av sjøsyken og den vanskelige oppgaven det er å holdt en liten båt i stor sjø på rett kurs, men det gikk bra. Da vi passerte den ble den identifisert som Leikerane, som slett ikke er en båt, men noen holmer sør for Holskjær lykt.

Noe av grunnen til at det var vanskelig å holde kursen i mørket og med grov sjø var vår mangel på kompass. Båten hadde et så stort kompass at det ble lagt igjen hjemme av plasshensyn, og det nye lille kompasset var ikke innkjøpt av tidshensyn. Men vi hadde en flott kartplotter om bord, samt en mindre håndholt GPS, så vi skulle nok finne frem. Kartplotteren består av en stasjonær PC stående fastmontert i salongen, samt en skjerm og trådløs mus oppe ved rattet. Dette var igjen koplet til en GPS-antenne og det hele fungerte utmerket. Men mye trening, full konsentrasjon og edru styrmann gikk det på noenlunde stø kurs sørover mot Skagen. En gang i blant mistet vi GPS-signalet og det kom opp en feilmelding. Dette var det bare å bekrefte, og vi var i gang igjen. Vi ble etter hvert vant til å bekrefte disse feilmeldingene. Vi ble etter hvert litt irritert av å bekrefte alle disse feilmeldingene. Noe senere kom de så ofte at vi måtte ha en mann på roret og en mann til å bekrefte feilmeldinger. Enda noe senere rakk man ikke å bekrefte feilmeldingene raskt nok, og de kom oftere enn man klarte å klikke dem bort. Pipene som fulgte hver feilmelding kom nå så hyppig at de ble en eneste lang tone, før det brått ble stille.

Det var en lettelse å konstatere at feilmeldingene var borte, men en skuffelse å konstatere at GPS-signalet også var borte. Uten kartplotter, uten kompass og uten land i sikte var det av forståelige grunner vanskelig å holde kursen i mørket. Styrmannen fikk ordre om å holde samme kurs mot vinden som vi hadde hatt da vi mistet signalet, og fokka stod støtt mens den fungerte som fokk, windex og kompass på samme tid. Nå var det bare å finne frem reserveGPS’en som lå i hanskerommet ved styrmannen, så skulle nok dette gå bra.

Men det lå ikke noe GPS i det hanskerommet.

Det var den første skikkelige turen med snekka det året, og alt var hevet om bord i siste liten, så den GPSen lå nok da et annet sted. Men hvor? Mens båten hoppet og vred på seg i sjøen var det bare å begynne å lete. Uten å vite hvor den var begynte jeg foran og jobbet meg systematisk akterover, men ingen GPS var å finne. Vi trøstet oss med at vindretningen var stabil, så vi nok skulle komme sørover om vi fulgte retningen seilet gav oss, men selv om ingen sa det så var det vel ingen som kunne påstå at vindretningen var konstant. Men Danmark er jo et høyt og ruvende land, så vi ser det nok når det blir lyst, kom det trøstende fra frivakta. Så vi trøstet oss med det.

Jeg er bombesikker på at GPSen ligger i det hanskerommet, ropte skipperen. Men styrmannen som egentlig trengte begge hender til å holde seg fast, og all sin konsentrasjon på å både beholde kursen riktig og å beholde maten i magen svarte avkreftende igjen. Så var det bare å lete hele båten gjennom nok en gang, denne gang fra akter til baug. Resultatet var det samme.

Gode råd var dyre, og skjebnen tok ikke VISA-kort. Midt ute i Skagerrak, uten verken kompass, GPS eller sekstant, var det eneste vi kunne gjøre å seile videre i samme retning i forhold til vinden som vi hadde hatt. Ville vi finne Skagen på den måten?

I en slik situasjon er det lett å begynne å lete etter syndebukker. I utgangspunktet er det skipperen som har det overordnede ansvaret. I dette tilfellet var det også skipperen som hadde pakket båten og invitert til tur. Når jeg tenker meg om var det ikke mange steder å plassere ansvaret, og dermed ble det heller ingen store diskusjoner om hvor ansvaret lå. Det faktum tok jo noe av piffen ut av situasjonen. Og når skipperens kroppsspråk signaliserte at han selv forstod alvoret i dette, kombinert med holdningen om at vi nok finner en løsning, fant mannskapet ut at det nok ikke var stort det kunne gjøre, og jeg må gi dem skryt for at de tok det hele med fatning. Når det er sagt, mente jeg selv at jeg var overbevist om at jeg hadde tatt med den GPS’en, og som en siste desperate handling lente jeg meg over den sjøsyke styrmann, strakk hånden inn i hanskerommet og lurte frem GPS’en. Det gikk en lettelsens jubel gjennom båten. Halvannen times spenning ble utløst.

Med navigasjonen atter på plass bar det videre sørover mot Skagen, og ved morgengry var vi klare for innseilingen. Det var også alle de andre. Vi kom inn samtidig med alle de båtene som seilte regatta. Vi var bare på tur i en 30 år gammel snekke med mast, men de andre var konkurranseseilere der den ene seilte skarpere enn den andre. Her fikk vi beskue trimming av skjøter og lastfordeling i lo. Med full fokk og full rulle på Volvo’n holdt vi omtrent samme fart som de skikkelige seilerne, og vi må nok innrømme at det var et flott skue for oss å se. Lars Kyrre som er seileren blant oss ønsket seg nok over i en regattabåt, men han innfant seg likevel med situasjonen.

Bildene viser innseilingen til Skagen. Vi kom midt i feltet og fikk beskue flotte seilere.

Vel fremme i havn ble skuta behørig fortøyd. Vi fikk en flott plass, midt i det yrende seilerlivet. Første del av seilasen var over, og mannskapet fikk landlov. Dagen derpå var det dugnad. Lars Kyrre ble sendt ut for å kjøpe kompass, og tråkket hele Skagen rundt uten å finne noe annet enn et lite speiderkompass. Det duger i massevis var vår unisone kommentar da han returnerte med det, og jeg la merke til de skeptiske blikkene fra våre naboer. De hadde seilt hit i raske båter til flere millioner kroner, med navigasjonsutstyr som koster nesten like mye som båten vår, og her kom vi i en 30 år gammel lurvete fantesnekke, og jublet over et bitte lite håndholdt kompass. Og dette skulle vi seile tilbake til Norge med?

I varm vårsol og sydlig seilermessig stemning demonterte vi hele styrekonsollen på Sagaen. Du verden så mye lettere det var å jobbe nå enn da båten rullet og kastet på seg der ute i Skagerrak. Med multimeter og kollektiv feilsøkning fant vi den løse kabel, og vips hadde vi liv i kartplotteren igjen. Man har da digital navigasjon og flott fargeskjerm selv i en gammel snekke, og nå virker det også. Og med kompass som back-up kan det umulig bli vanskelig å finne Norge igjen. Lite visste vi da om at det faktisk skulle bli en spennende seilas hjemover også..

MIDNIGHT SAGA i Skagen 2008. Norskprodusert skarpseiler i godt selskap!

MIDNIGHT SAGA er den lille snekka med baugen inn mot brygga, like under blått skilt i bildets senter.

Må ikke forveksles med MIDNIGHT SUN som ligger to båter lenger til høyre på bildet.

Oppholdet i Skagen varte og rakk, mens vi danset og drakk. Vel kommer vi i lurvete båt, men mannskapet er desto mer Ship Shape. Med bukse, jakke og hvite snipper bar det på byen. Skipperen måtte riktignok en liten snartur innom byens herrekonfeksjonsbutikk, da hans dress og slips hang trygt i bilen som stod parkert ved brygga i Sandefjord. Men som han selv sier, skal man glemme noe er det bedre å glemme dressen enn GPS’en. Det kom ingen korreksjoner på det utsagnet.

Så var det et sted vi satt og nøt tilværelsen. Konservative nordboere som vi er drakk vi selvfølgelig øl, helt til Jipp fikk det for seg at vi skulle prøve noe nytt. Han hadde nylig blitt introdusert for en ny drikk som het Mohitos. Den består av sitronbrus, rom, is og grønnsaker. Ja, jo, vel, vi kunne jo alltids prøve, og Jipp rakk å bygge forventningene høye som mastetopper innen serveringspiken kom med drinkene. Vi smakte og uttalte høflig at det var godt. Jipp var ikke enig. Ved neste anledning grep han tak i servitrisen og sa: ”Dette er ingen skikkelig Mohitos!”, hvorpå servitrisen svarer at ”Nei, det er det ikke!”. Litt paffe over hennes uforbeholdne tilståelse får vi forklart hvor vi skal gå for å få en skikkelig Mohitos.

Enkel båt, flott mannskap.

Enkel båt, flott servering.

Vel fremme på det nye sted finner jeg ut at Jipp har spandert lenge nok. Det er stapp fullt i lokalet og jeg kjemper meg frem mot bardisken. Det er et populært sted og folk står som sild i tønne. Musikken dundrer i ørene. Når jeg endelig kommer frem og får øyekontakt med bartenderen roper jeg så høyt og dansk jeg bare klarer: ”Fire Mohitos takk!” Han svarer noe det er umulig å høre, så jeg gjentar mitt ønske. Da svarer han ikke, men ser bare på meg og peker over til den andre siden av lokalet. Der, på andre siden av den massive menneskemassen hadde de en bar til. Mohitos var tydeligvis så populært at de hadde egen Mohitosbar, hvor dette var det eneste de serverte.

Da jeg lang om lenge fikk brakt de nyinnkjøpte drinkene til mitt mannskap fikk vi smake hvordan det virkelig skulle være, og Jipp fikk fred i sitt sinn. Nå hadde han fått introdusert oss for en skikkelig Mohitos. Vi var alle enige om at grønnsakene i drinken var bra for oss, og at det for oss sjøfolk var viktig å passe oss for skjørbuken. Grønnsaksdrinker ble derfor raskt en klassiker ombord.

Alt går over for den som ikke sover, og plutselig var vår landlov slutt. Vi skulle alle tilbake på jobb, så skuta måtte seiles hjemover. I flott vær og med alle navigasjonsinstrumenter på plass, kompass inkludert, var vi klare for ferden nordover. Vi satte seil og vakter, og tøffet av sted. Det ble kveld og det ble natt. Jeg gikk av vakt og krøp ned i soveposen. Det var dønn mørkt, motoren summet trofast, båten rullet behagelig og jeg seilte stille inn i drømmeland, et sted jeg ikke fikk være i fred så lenge.

KLÆBÆNG! DUNKSNURR! Pfiiiii! Jeg spratt opp! Kastet meg over gasshendelen, og kastet et blikk på et trøtt og overrasket mannskap. Maskinen ble stoppet. Stillheten ble øredøvende, og engstelsen krøp oppover ryggen. Slike lyder skal det definitivt ikke komme fra et motorrom. I alle fall ikke om bord i en båt uten verken seilegenskaper eller vind. Skipperen ble omdefinert til maskinist og tok spent en titt ned i motorrommet. Der lå generatoren i kjølsvinet. Etter en rask rådslagning ble vi enige om at dette ikke var en god plass for en generator å befinne seg, og den måtte vekk. Med gamle dønninger rullet båten akkurat passe mye for at det var vanskelig, men mulig å kople fra alle ledninger, feste dem så man skulle forstå systemet senere, kappe kilereima og lure generatoren opp fra motorrommet. Spente startet vi motoren, og den summet stille. Lettelsen var stor, men ladingen selvfølgelig borte.

Med to store batterier skulle vi klare oss hjem. Vi fortsatte ferden med mørklagt skip og med avslått PC. Kartplotteren vi hadde jobbet for å få i gang lå nå nede grunnet strømmangel. Lanternene ble tent kun om vi så andre båter, og det var ikke ofte. Vi fortsatte vår ferd nordover.

Natt ble til dag, og lyset kom tittende frem. Vi nærmet oss Norge men så ikke land. Vi så faktisk ingenting annet enn tåke. Det var den tykkeste skodda i manns minne, og med mannskapet sovende seilte jeg nærmere og nærmere land, kun assistert av vår trofaste reserveGPS og et knøttlite speiderkompass. Posisjoner ble satt i kartet og vi kom nærmere og nærmere land. Til slutt viste plottingene at vi var inne i Sandefjordsfjorden, men uten å se land noe sted. Med en hånd på rattet, en hånd til navigering og all konsentrasjon fokusert på å se land eller kjente sjømerker måtte jeg rope på Jipp. Han overtok navigeringen og bekreftet min oppfatning om at vi var midt i fjorden, men intet land var å se. Vi skled sakte på tomgang innover fjorden.

Men plutselig! Der! Over skodda skimtet jeg en åskam. Land i sikte! Men hvilket land? Jeg har gått ut og inn denne fjorden i mange år, men slet med å tolke konturene av land. Det var høyt og det var massivt. Det var på styrbord side, og jeg resonerte meg frem til at det måtte være Kvernberget. De av våre lesere som er kjent i Sandefjord vet at like vest for Kvernberget ligger Håholmen. Den er nesten like høy og ruvende. Mens vi passerte Kvernberget på såpass avstand at fjellet bare var en kontur i skodda kunne vi ikke i det hele tatt se Håholmen. Innover fjorden vår snekke gled, sakte og med fullt utkikk. Nå visste vi hvor vi var, og håpet sterkt at fergen til Sverige ikke skulle komme akkurat nå. Plutselig var vi igjennom skodda, og Sandefjordsfjorden åpenbarte seg klar og tydelig. Bak oss var det kun en vegg av tåke. Vi køla på og fant oss til rette ved brygga på Fjellvik.

Vi var trygt i havn, og nok et vellykket tokt var over.



Med ELFRIDA til Orust 2006

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 11:31:49

Med ELFRIDA til Orust 2006

Vi hadde vært på Öppna varv på Orust før, men det hadde da vært med bil. Dette året hadde Jarle kjøpt seg en gammel ærverdig Hallberg-Rassy. Det var en HR 94 Kutter, den mest fornuftige av alle HR båtene som er bygget, etter Jarles utsagn. Det er en god, solid, trygg og stabil båt slik HR er kjent for å lage dem, og den har en hytte hvor man kan sitte inne trygt og skjermet for vær, vind og sjø. Et genialt konsept etter skipperens mening. Med Kosterhekk og styreposisjon både inne og ute kan det ikke bedre bli. Andre er av en annen mening, men vi lar dem seile sin egen sjø. Meninger om båt er jo som kjent slik som lateralplanet på moderne båter, nemlig delt.

Med en så flott svensk klassiker måtte årets Orustekspedisjon foregå sjøveien. Mannskap ble trommet sammen, oppgaver fordelt, og av gårde bar det. I fint driv og med motor og seil i skjønn harmoni dundret vi nedover mot Sverige, Rune, Lars Kyrre, Jipp og Jarle. Natten var ung og mannskapet ivrig da vi dro. Morgenen var tidlig og mannskapet trøtt da vi kom frem. Men vi var stolte, vi hadde seilt til Orust. Båten var kommet hjem.

ELFRIDA var båtens navn, og tilfeldig var det vel neppe. Som nevnt er HR 94 Kutter et vellykket kompromiss av en båt, hvor en har tatt det beste fra alle sjangre (kanskje med unntak av skarpseileregenskapene..). Det samme gjelder navnet ELFRIDA, det tilfredsstiller mange krav. For det første skal et båtnavn ha 7 bokstaver. Gammel overtro mener noen, gammel sjømannsvisdom mener andre. Det er også gammel visdom at navnet skal slutte på en A, en E eller i alle fall en vokal. Kvinnelige navn er også å foretrekke. Båten brukes ofte på fridager, eller Frida’ som det heter på muntlig norsk. Men norsk er jo litt traust. Det er mer svung, og gir varmere assisoasjoner om en får litt mer spansk vri over det hele, som el Frida’. Derfor blir navnet ELFRIDA et navn som tilfredsstiller mange krav, og som også er en oppkalling etter min kones mormor.

Som sagt, tidlig fredag morgen sniker ELFRIDA seg inn i havnen på Elløs, et steinkast unna det legendariske Hallberg-Rassyverftet. Vi finner oss en ledig plass og går til køys akkurat idet de første andre seilere står opp til sin morgenkaffe, egg og bacon.

Senere på dagen følger de to store begivenheter, øl og båter, uvisst i hvilken prioriteringsrekkefølge. Båter var det nok av, og vi kikket til våre øyne ble store og våte. Øl derimot var det verre med. Som gode nordmenn smugler vi ikke store mengder øl ut av landet, men baserer oss på billig svensk øl. Som langturseilere vet vi jo at det er viktig å støtte lokalsamfunnene man besøker. Men skikkelig øl selges ikke i butikken, og Systembolag finnes ikke i Elløs. Det beste vi finner er mellanøl, til priser man er vant til fra Norge. Det bunkres, men ikke mer enn til eget bruk, dette er ikke noe å smugle hjem til Norge..

Dagen går og kvelden likeså. Vi spiser middag, og siden vi er på et sted som dette så spiser vi i kantina på Hallberg-Rassyverftet. Etter dette bærer det avsted til puben. Det finnes bare en pub på Elløs, så valget er enkelt. Enkelte havner på nachspiel og Rune, som er den rødeste og mest alternative av oss, kommer i klammeri med en gjeng svenske nynazister. Han kan nok takke talegavene og diplomatiet til Jipp for at han lever i dag.

Dagen derpå blir tung, med de samme flotte båtene og det samme flotte mellanøllet. Vi rusler bryggelangs og kikker på den ene båten etter den andre. Inne i hallene til Hallberg-Rassy får vi se hvordan båtene lages. Der er hele prosessen fra tomt skrog, til innredning, lakkering, motorinstallasjon og liming av teakdekk. Det skal vel ikke legges skjul på at det hadde vært flott å hatt noen millioner til overs så en kunne bestille en ny, men på den annen side så har de jo sluttet å lage dem med så flotte hytter som på 94’n. Den beste båten i verden er den som man har nå.

Tidlig søndag morgen, før alle andre seilere i det hele tatt har begynt å tenke på sin morgenkaffe, egg og bacon, sniker ELFRIDA seg ut av gjestehavnen i Elløs. Vi har lang vei hjem og kan ikke sove bort timene i havn. Vi er alle slitne, det er et tøft liv å holde liv i puben i Elløs. Lars Kyrre tar båten trygt ut i åpen sjø, og vi går og legger oss alle mann. Dieselbrenneren tøffer trygt, og autopiloten styrer mot Sandefjord. Vi sover på skift, og har forhåpentlig en mann på vakt til enhver tid. Det er lite vind fra feil retning og med tung traust og underrigget båt har det liten hensikt å heise seil. Kalesjen er på, og med ujevne mellomrom kikker vi ut i skodda for å se om vi er alene. Stort sett så er vi det.

Men plutselig dukker det opp en båt i horisonten. Den er stor, og den er grå. Forresten så er alt grått i dette været. Det viser seg å være et Kystvakskip, og før vi rekker å tenke så mye kommer det en RIB i en voldsom fart. Med uniformert mannskap, to store motorer på hekken, og med ”Kystvakt” skrevet i store bokstaver kommer den med tydelig kurs mot oss. Farten vitner om at de er redd vi skal stikke av, akkurat som om vi hadde hatt mulighet for det.

RIB’en kommer opp på siden av oss, og mens vi gjør våre 6,5 knop med autopilot mot Sandefjord, så følger han oss. Det er både toller og kystvakt om bord, og tolleren ønsker å vite om vi har noe vi vil tolle inn i Norge. Freidig forteller vi ham om Elløs mangel på Systembolag, men at vi har 6 mellanøl igjen som vi ikke fikk drukket opp. Med fire voksne menn om bord synes vi ikke det er mer enn vi bør ha lov til å ha med oss. Tolleren er tydeligvis vant til båter som har atskillig mer øl om bord, og ønsker å komme om bord for å verifisere vår påstand. Mens vi fortsatt gjør 6,5 knop mot målet kommer to mann hoppende om bord, mens en menig får lov til å følge oss nordover med RIB’en sin, på få meters avstand.

Med sorte uniformer, tunge marsstøvler og en brautende fremtreden kommer tolleren ned i ELFRIDAS salong der Rune ligger og sover etter kveldens utskeielser. Han våkner brått, kikker rett i tollerens myndige ansikt og lurer selvfølgelig på hva som skjer. Stolt viser skipperen frem de 6 mellanøl, men tolleren er tydeligvis interessert i de tingene vi ikke viser frem. Og grunnen til at vi ikke viser frem noe mer er jo selvfølgelig at vi ikke har noe mer å vise frem. Tolleren finner barskapet, men forstår raskt at det er noe vi har hatt med fra Norge. Skips Stores som det heter. Etter å ha gjennomgått hele båten kommer han slukøret opp i cockpiten etter en resultatløs jakt. Like før han skal til å forlate skipet ser han på cockpitbenkene og lurer på hva vi har der. Der er det bare tau, fendere og annet båtutstyr. Han vil gjerne verifisere også den påstanden, åpner benken, og drar opp en flaske med cognac, til skipperens store forbauselse. Her har gutta sittet oppe på kvelden og drukket cognac, og såslenger de flaske i stuerommet i benken. Dog hadde gutta gått såpass grundig til verks at flaska var så godt som tom, og lei av skuffelser la tolleren flaska tilbake og hoppet om bord i den ventende RIB’en. Kystvaktrepresentanten som hele tiden hadde sittet oppe i cockpit og pratet hyggelig om båt fulgte etter og de forsvant like brått som de var kommet.

Igjen i båten satt vi, en erfaring rikere. Det var tydelig de var på jakt etter smuglergods men fant intet. Det største av alt vi hadde med oss brydde de seg ikke om. Om båten var norsk, fortollet, registrert og i orden brydde de seg ikke om. Her har samfunnet innført det ene båtregisteret etter det andre, enkelte endog med en lovpålagt plikt til å la seg registrere. Men bryr lovens lange arm seg noe om dette når de endelig en dag kommer om bord, nei da skal de bare sjekke at vi ikke har tatt med oss for mye øl. Men om båten er stjålet eller kjøpt i utlandet og forsøkt smuglet inn i landet uten moms, nei se det er ikke av interesse.

Flere timer senere klapper vi til kai i Sandefjord, og turen er over. Båten har vært hjemme på Orust en tur, og er nå hjemme i Sandefjord. Det er godt å ha to hjem.



Med ELFRIDA til Skagen 2006

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 11:24:48

Med ELFRIDA til Skagen 2006

Hver dag når jeg kjører til jobb kjører jeg forbi bryggeanlegget til Fjellvik Båtforening. Her ligger det mange båter, for det meste snekker og andre motorbåter, men også en og annen seilbåt. Det er spesielt en av disse båtene jeg har lagt merke til, og som jeg liker veldig godt. Det er en Hallberg-Rassy 94 Kutter, en flott skute, men dessverre alt for dyr til at jeg har råd til en. Men en dag, når jeg kommer litt ovenpå økonomisk, så skal jeg kjøpe en slik båt. Dette tenker jeg hver dag når jeg kjører forbi.

En HR 94 Kutter er den mest fornuftige av alle HR båtene som er bygget, etter Jarles utsagn. Det er en god, solid, trygg og stabil båt slik HR er kjent for å lage dem, og den har en hytte hvor man kan sitte inne trygt og skjermet for vær, vind og sjø. Et genialt konsept etter min mening. Med Kosterhekk og styreposisjon både inne og ute kan det ikke bedre bli. Andre er av en annen mening, men vi lar dem seile sin egen sjø.

Så en vakker dag mot slutten av sommerferien kommer det en HR 94 Kutter til salgs på nettet. Den ligger i Tønsberg, har havarert motor og selges som den er. Prisen er overkommelig, men det er klart den er vanskelig å selge når motoren står og sesongen er på hell. Jeg gjør et overslag og finner ut at om jeg godsnakker med banken kan det akkurat gå. Så får vi se hva vi gjør med motoren etter hvert. Jeg reiser til Tønsberg, stiller meg i kø blant interessentene og forelsker meg med en gang jeg ser båten. Denne må jeg bare ha.

Det blir min tur til å få omvisning. Det viser seg etter hvert at selgeren er en barndomsvenn av min far, og båten hører egentlig hjemme på Fjellvik i Sandefjord, men etter motorhavariet i sommerferien er båten blitt slept til Tønsberg. Dette er faktisk akkurat den båten jeg har kjørt forbi og ønsket meg hver dag. Motoren er blitt anbefalt byttet, men jeg finner ut at med litt arbeid kan den nok gå i mange år til. Sannsynligvis i alle fall. Jeg tar en avgjørelse, gir ham et bud og kjøper båten der og da. Jeg er blitt eier av en Hallberg-Rassy!

Sommeren går og etter hvert gjør motoren det samme. Jeg får båten hjem og på land, og er strålende fornøyd. Vinteren blir hard med mye snø og lang ventetid før våren endelig kommer. Hallberg-Rassys båter er laget for å brukes, og mannskap trommes sammen. Båten skal seiles til Skagen, i forbindelse med den årlige ragattaen dit ned.

Det er et erfarent mannskap som setter av sted. Både Bengt, Hans Morten og Jarle har seilt til Karibien og tilbake og er vant til lange strekk. En svipptur til Skagen blir derfor kun som en ladetur å regne, altså en tur med litt motorgange så vi kan få ladet batteriene. Det er altså 30.000 nylig seilte nautisk mils erfaring som sitter om bord. Været ute er guffent og Jarle er glad han har kjøpt båt med hytte. Hans Morten tar en slurk av kaffen, kikker ut vinduet og sier seg enig i at hytte på sjøen har sin sjarm. Bengt er seileren blant oss, og snakker noe om skarpseilingsegenskaper men slikt forstår ikke vi oss så mye på. Med motoren i gang og autopiloten satt rett mot Skagen lar vi egenskaper være egenskaper og tar oss noen flere småkaker til kaffen.

Bengt er som sagt seileren blant oss og har tatt med seg seilerklær. Bukse, jakke og støvler i umåtelig flotte farger, vanntett og pustende. Jarle og Hans Morten er imponerte, og da det litt senere den mørke og våte kvelden skjer noe uforutsett som det må ryddes opp i foran på baugen er det selvfølgelig Bengt som må fram for å ordne opp. Han har jo seilerklær med seg, vi andre sitter jo i sokkelesten. Bengt kjemper seg fram mens sjøen slår over båten. Han holder seg fast og vi sitter inne og ser imponert på ham. Du verden som vi er glade for å både ha båt der en kan sitte inne, og mannskap som har vært framsynt nok til å ta med seg klær til å gå utendørs med.

Morgenen gryr og vi kommer inn mot Skagen havn. Det er vår første gang i Skagen og vi har hørt det skal være trangt om plassen. I håp om å få en god plass klapper vi til kai så raskt det lar seg gjøre. Det er såpass god plass at vi regner med at vi må ha kommet lenge før ragattafolket, men nei, når vi etter å ha fortøyd rusler rundt i havnen ser vi hvor lystbåthavnen er. Der er det stapp fullt. Vi har lagt oss i fiskerhavnen og er således utenfor den største trengselen. Men det er nesten like greit. Etter hvert som alle plasser fylles opp blir det en del båt i fiskerhavnen også, og avstandene i Skagen havn er jo ikke store.

Min gode venn Hans Christian kommer også til Skagen. Han er regattaseiler og har med sin 27 fots båt hatt en stri tørn nedover. Det viser seg etter hvert at flere har hatt det, og at det en flere master som har gått overende på vei ned. Det var altså tøft der ute, mens vi satt inne i sokkelesten og drakk kaffe til småkakene.

Det ble andre plass i sin klasse for Hans Christian og mannskapet hans. Vi ler litt av disse regattaseilerene og påfunnene deres noen ganger, men når vi ser han får resultater av treningen sin så er det ikke fritt for at vi gjerne skulle smakt på den følelsen en gang vi også. Bare sånn for å teste om det smaker bedre enn småkaker.. Det gjør nok det.

94 Kuttern har god lastekapasitet. Det kommer godt med nå. Gutta kjøper øl, øl og mer øl. Stuverommene fylles opp, og lasten fordeles etter alle kunstens regler. Disse reglene kan vi. Vi spøker og ler om at ingen står på grensen og stopper oss når vi kommer seilende hjem og vi fikk rett i det. Men lite visste vi da om hva som skulle vente ELFRIDA på neste utenlandstur. Men det er en annen historie. Vi gjør sjøklart og tøffer oss oppover til Norge. Den trofaste lille grønne svenske maskinisten i motorrommet gjør jobben sin akkurat som han skal. For oss er det bare å sette på kaffen, finne frem kakene og vente. Vips er vi tilbake i Sandefjord igjen.



Med THULE på Langtur 2002-2003

Seiling Posted on 14 Jul, 2016 11:12:03

Akvanauten.no

Med THULE på langtur til Karibia!

I 2002 reiste den lille familien Karlsrud på langtur med
seilbåt. Med en Comfortina 32 seilte Vilde, Dawn og Jarle fra Sandefjord til
Karibia og tilbake. De sendte stadig reisebrev hjem, som ble publisert på
nettstedet Dromresan.com, og i norske båtblader. Akvanauten.no bringer her et
sammendrag av alle reisebrevene som tidligere var publisert på dromresan.com

13. mai 2002:

Planlegging

Denne turen har vært planlagt lenge. Vel, planlagt er
kanskje å overdrive, men å si vi har tenkt på det lenge er nok riktig. Tankene
begynte riktignok som en båttur på Europas elver og vannveier.

De som har lest “Båtmagasinet” noen år husker
kanskje reportasjene fra båten “Smirnoff” der to gutter fra
Sandefjord tok båten via Europas vannveier til Middelhavet. Vi besøkte dem en
uke da de var i Tyrkia, og vi besøkte dem en uke på deres vei hjem igjen på de
franske kanaler. På begge disse turene hadde jeg med meg en søt og snill jente,
som i dag er min kone og mor til vår datter. I Tyrkia var hun venninne, i
Frankrike kjæreste og nå altså kone. Vel hjemme kjøpte vi raskt et kart over
Europas vannveier, og siden den gang har dette kartet hengt på veggen, og blitt
flyttet fra leilighet til leilighet.

Jeg hadde ingen erfaring med seiling, og noen kryssing av
verdenshavene var langt utenfor mine tanker. Derimot hadde jeg vært mye på tur
i min fars snekke, så å finne veien til Middelhavet med motorbåt burde være
mulig. Har man først begynt å tenke på slikt får man raskt nautomani. Jeg vet
det er mange som er rammet av dette fenomen, som arter seg på det vis at en har
problemer med å føre en normal samtale uten å komme inn på temaet båt. Det ble
til at jeg pratet med folk om dette, og en vakker dag kom jeg i prat med en som
hadde en langturseilerdrøm på hell. Han hadde mer eller mindre gitt opp, og det
hele endte med at han lånte meg boken om Sorgenfri, en bok mange norske
langturseilere kjenner. I tillegg tilbød han meg å låne hans seilbåt, en First
24. Den hadde stått på land noen år, men om jeg gjorde den klar og sjøsatte
den, så skulle jeg få låne den inntill jeg selv fant ut at seiling var tingen.
Og det fant jeg ut, selv om det til tider var uforståelig, måten en seilbåt
oppførte seg på.

Første dagen var grei, da blåste det så lite at seilene kom
ned, og motoren ble startet. Og motorbåt, det kjente jeg. Dagen etter blåste
det for mye. Vi seilte skjeivt og publikumsvennlig, og forstod nok at vi burde
reve seil. Problemet var at ingen av oss hadde revet seil noen gang, men vi
visste vi måtte redusere seilarealet, og tok derfor ned ett av seilene. For
fullt storseil og uten forseil bar det av sted. Vi skulle jo ikke noe sted, men
etter å ha krysset fjorden en del ganger uten å komme fremover, måtte vi igjen
ta seilene ned, starte motoren og kjøre hjem for å lese litt mer om seiling.

Litteraturen

Vi leste om seiling, og vi leste ferdig boken om Sorgenfri.
Det gav mersmak, og ikke lenge etter pløyde jeg meg gjennom flere bøker. Det
ble Rundø og Ho-Ho, Teddy og Sandefjord. Red Admiral og en bunke med bøker av
Ragnar Kvam jr. “Ragnar Kvam må du ikke lese,” sa min kamerat med
seilbåten, “han får det til å høres så hardt ut.” Men jeg leste. Jeg
hadde forstått jeg måtte spare penger, skulle det bli en slik tur, så biblioteket
ble flittig brukt. Det ble Capricornus , Cape Tiger og flere Rundøbøker. Den
siste Rundøboken heter “Farvel, Rundø.” Idet jeg tok farvel med
Rundø, stiftet jeg bekjentskap med en annen langturseiler, nemlig min datter.
Rundø var med på sykehuset,så ventetiden på barn var ikke vanskelig å slå i
hjel. For min egen del vel å merke…..

Etter å ha pløyd gjennom det som finnes av norske
langturseilere kikket jeg i neste hylle på biblioteket. Der stod bøkene om
soloseilerne. Det var Chichester og hans båt Gipsy Moth, og det var Naomi James
og hennes Express Crusader. Det gikk etter hvert opp for meg at det var mange
som ferdes der ute på havet, men også at havet var stort, så det skulle vel
være plass til meg også. Det var bare det å lære seg å seile.

Lære å seile

Skal man lære seg å seile, bør man melde seg inn i en
seilforening og seile regatta, ble jeg fortalt. Som fortalt, så gjort. Vi fikk
medlemskort i orden, og stilte til start. Vi fikk registrert båt og tildelt
LYS-tall. Det var ikke nok å kunne seile fort, man skulle også straffes for å
ha en god båt. Jeg lurer på hva de hadde sagt til det systemet i et billøp.
“Du har så dårlig bil, at du skal få en time ekstra tid på løpet.”
Mon tro om Ferrari hadde vært der de er i dag med den tankegangen? Vel,vel, vi
fikk et lavt LYStall på rundt 1,0, og var fornøyd med det. Starten gikk, og
siden man på vannet skal holde god avstand holdt vi oss litt i bakgrunnen av de
andre, men tok raskt opp kampen. Selvfølgelig kom vi sist i mål, men vi hadde
stor tro på det tildelte LYS-tall. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg
at vi var blitt diskvalifisert fordi vi seilte med flagget oppe. Jeg som trodde
båter alltid hadde flagget oppe, før mørkets frembrudd selvfølgelig. Men nei,
vi fikk prøve igjen neste tirsdag, dog uten flagg.

Vi stilte i et par regattaer til, men uten særlig nytte.
Noen ganger kom vi faktisk i mål mens det enda var folk på seilerhytta, men som
regel hadde de andre seilt hjem, når vi for motor putret tilbake, siden våre
utslitte seil bare ville ta oss med vinden, og ikke mot. Du er nok en
passatseiler du, var det en som sa, uten at jeg helt forstod meningen med det.
Det hadde nok vært mer nyttig for oss å være mannskap på en annen båt, men skal
man lære opp folk taper man tid, og taper man tid taper man regattaen. Året
etter brukte vi penger på båtutstyr istedenfor foreningskontigent. Men vi lærte
da noe. Man seiler ikke med flagg i regatta!

Båten

Etter litt seiling med min kamerats båt var det på tide å
kjøpe Båten, med stor B. Båten som skulle ta oss til verdens ende og tilbake.
Jeg hadde noen kriterier å gå etter, men om jeg hadde satt de samme kriteriene
i dag er tvilsomt. Etter å ha sett på en rekke båter, diskutert med en rekke
kompiser om samkjøp og konsultert banken om muligheter for et lån, slo vi til
slutt til og kjøpte en Comfortina 32. Jeg var kjempefornøyd! Etter noen dager
solgte selgeren båten en gang til, og jeg stod der uten båt, men med drømmene
om en egen Comfortina. Uken etter kjøpte jeg derfor en Comfortina 32 til, denne
gangen klok av skade. Vi skrev kontrakt, gav håndpenger, tok hverandre i handa,
så hverandre i øynene og forvisset oss om at nå var båten vår. Heldigvis var
ikke denne selgeren en kjeltring. Snarere tvert imot. Hyggeligere kar skal man
lete lenge etter. Da jeg ett år senere avslørte for ham hva jeg skulle med
båten ble det stille på telefonen et øyeblikk, før han sa, “Ja, men den
klarer vel det også den. Dette var spennende, nå skal du få noen tips av
meg….”

Vel hjemme begynte det etter hvert å gå opp for meg hva
slags båt jeg hadde kjøpt. Rigg hadde jeg den gang ikke noe greie på, men jeg
vet nå at riggen er av brøkdelstypen, såkalt 7/8 rigg. Jeg besøkte min lokale
seilmaker, for å høre om han hadde noen tips angående min rigg og den planlagte
langturen. “Ingen reiser på langtur med en Comfortina!” var svaret.
Jeg ble selvfølgelig litt skeptisk, men nå er det nå engang en Comfortina jeg
har, og det er en langtur jeg skal på, så da får jeg velge å være skeptisk til
seilmakeren, og ikke til båten.

Men selvfølgelig, litt endringer og forsterkninger kan jo
gjøres, siden jeg skal ut med en båt som ingen drar ut med. Lensetakler hadde
forrige eier montert. Det var ikke gjort slik jeg i dag ville gjøre det, jeg
kan nemlig ikke slå med revet storseil og lensetaklene satt. Til det er bommen
for lang. Om det er mulig å få dette til på min båt vet jeg ikke enda, men
uansett er det lenge til jeg får tid til å finpusse ting som allerede er gjort.
Først må alt på plass, så kan det perfeksjoneres etter hvert. I tillegg til
lensetakler har jeg også montert kutterstag. Det er blitt baugspyd med
ankerrulle, og det er blitt redningsflåte på dekk. Ekstra vanntanker ligger i
salongen, og venter på at et smart sted å montere dem skal dukke opp.
Rullesystemet til forseilet, som jeg kjøpte i høst, ligger fortsatt innpakket i
sine fine pappesker. Vindroret er under produksjon i Tyskland, og det plukkes
opp på veien sørover. Nødpeilesenderen er bestilt, solceller og vindmølle
likeså. For å få festet alt dette har jeg laget en targabøyle bak på båten.
Penga flyr, og selv om en proff sveiset bøyle hadde vært penest, så førte
økonomien til at jeg skrudde sammen en på egenhånd. Jeg håper nå bare den ikke
kommer i konflikt med bommen. Nåja, da harmoniserer det jo i alle fall med
lensetaklene. Om verken lensetakler eller targabøyle tillater at bommen går ut,
ja så får jeg seile kryss hele veien ned til passaten, og seile på forseilene
over dammen.

All denne jobbingen tar tid. Mye tid. Skrekkelig mye tid.
Planen var å reise St.Hans 2003, men etter at et par av livets brikker falt på
plass litt raskere enn forventet, ble det i all hast bestemt å reise ett år før
tiden. Da skal jeg si deg vi fikk hastverk. Hver helg, og hver kveld ble det
jobbing i båten. Å si at det gikk over stokk og stein er vel kanskje ikke et
maritimt uttrykk, men å si det gikk så blod og glassfiber sprutet, det er i
alle fall sant! De som har vært ute før sier at turen ofte blir et konstant
veldlikeholdsprosjekt, og blir det det må jeg si jeg allerede gleder meg til å
komme hjem og slappe av. Men da vil jeg kjøpe meg småbruk, med låve, traktor og
hest. Mon tro om ikke det blir like mye arbeid da….?

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle.

25. mai 2002:

Båten er ikke klar, vi er ikke klare, ingenting er klart…

Reisebrev den 22 mai 2002. Det er knappe to uker før
avreise. Båten flyter, men det gjør alt som er oppi den også. Båten er ikke
klar, vi er ikke klare, ingenting er klart, bortsett fra at det er klart vi
reiser. Dagens reisebrev blir derfor litt ensporet, og handler om stress, alt
for mye arbeid, forberedelser og hyggelige mennesker.

Nå er det kun kort tid til vi skal på tur. Om to uker skal
vi være på vei sørover langs den svenske vestkysten. Vi skal møte våre makkere
Jon, Lillian og Sindre i deres S/Y Pandion på Koster den 3. juni., og da er vi
i gang. Så får vi se hvor raskt det bærer sørover. Men det er om to uker. Før
den tid må det jobbes på båten, for å få den klar til turen.

Det er sagt mye lurt om å dra på langtur. En ting er at noe
av det viktigste en gjør er å sette avreisedatoen, og holde den. Mange er de
prosjekter som har strandet fordi man stadig har utsatt. Man kan alltid ha mer
utstyr på båten. Man kan alltid tenke seg større reisekasse. Kanskje kommer det
(enda) et barn, og en større båt hadde man trengt. Større båt er dyrere, og så må
det jobbes et år ekstra. Så hører man at det eneste som duger er en
Hallberg-Rassy, og så må man jobbe tre år ekstra. Nei, han talte nok av
erfaring, han som sa dette med datoen. Derfor er det lenge siden vi satte
datoen. St.Hans 2003. Vi skulle følge kortesjen i Sandefjord ut fjorden, og så
bare fortsette sørover. Men i vinter tok vi en sjefsavgjørelse, vi flyttet
datoen. Først til St.Hans 2002, så til 15 Juni, og tilslutt til 1. Juni. Dette
med å holde på datoen var jo ment for å “presse” oss av gårde, så en
fremskynding var vel bare positivt!

Båten hadde vi hatt en sesong, og nå ble halvannet års
forberedelser brått redusert til et halvt års forberedelser. Det ble jobbet på
spreng, og det jobbes fortsatt hver kveld. Deler og utstyr ble bestilt og løsninger
tenkt ut. Et halvt år er ikke mye når man skal forberede båten for en slik tur.
Ragnar Kvam jr. sier den viktigste forberedelsen er den man gjør i seg selv, og
at båten alltids klarer seg. Jeg vet hva han sier, men får aldri tid til å
gjøre noe med det. Båten må jo bli klar…

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det går så blod
og glassfiber spruter. Høyre pekefingernegl fikk seg en skikkelig bulk da
styrbord lanternefeste skulle fjernes. Venstre pekefinger mistet huden da
babord lanternefeste skulle fjernes. Hvorfor i huleste har de sveiset fast en 5
mm plate for å feste lanterner i? Vinkelsliper, rå makt og stygge ord kappes om
oppmerksomheten, og Skipperen haster videre til neste punkt på lista, med blod
på hendene og svette i panna. Blod, svette og tårer heter det, men heldigvis
har jeg blitt forskånet for tårene foreløpig. Men det er enda to uker igjen.

Det er trivelig å jobbe med båt. Det er moro å bruke fantasi
og hender, og se at det blir bra. Det er koselig å prate med folk om båten, og
få besøk under jobbinga. Men når man får så liten tid som jeg har nå blir alt
bare et mas og nødvendig onde. Ingenting kan gjøres skikkelig. Det er bare å få
ting på plass og haste videre. Finishen får vente. “Jeg tar det på
kanalene sørover” har jeg sagt mang en gang. Nå er lista for kanalene
lang. Lengre enn jeg ønsker. Jeg skrev liste på hva som skulle gjøres på båten
i vinter. Det måtte jeg slutte med. Da to sider var fylt opp innså jeg at hver
gang jeg var i båten for å gjøre en ting på lista, så fant jeg to nye ting å
sette på lista. Det ble så deprimerende å se lista vokse mens jeg jobbet at jeg
kastet hele lista. Jeg jobber nå etter improvisasjonsprioriteringsmetoden, og
innser at jeg ikke kommer til å være ferdig før jeg er hjemme igjen, og må nå
bare ta det viktigste først.

Belastningen går ut over finishen og det går ut over
humøret. En del har nok kommet nedom meg for å slå av en prat og fått hyggelige
ord fra en Skipper som vill i blikket ser noe som skal gjøres og egentlig er
ganske stressa og fraværende i samtalen. Beklager kamerater. Jeg må også
beklage at det ikke har blitt tid til å reise rundt og ta farvel med alle. Det
er vel ikke blitt tid til å ta farvel med noen. Jeg skulle vært hos Arnstein i
Andebu og John Inge på jordet. Morten på gården og Jorunn i Kristiansand. For
ikke å snakke om familien. Jeg får ta det når jeg kommer hjem, avskjeden altså.
Eller velkomsten, eller whatever!

Nå vet jeg det, at det med å holde datoen ikke bare var
myntet på utsettelse. Fremskyndelse kan også havarere en tur. Vi skal nok ikke
havarere på grunn av dette. Jeg blir nok akkurat ferdig i tide, og da gleder
jeg meg til å være sammen med Dawn. Henne har jeg knapt sett siden jul. Det
blir som Owen sier: Dette vil bli en minneverdig måned uansett hvor hardt du
prøver å glemme den.

Det høres ut som det er et mareritt å forberde tur, men
fullt så ille er det ikke. Det er jammen positive sider også. Utallige er de
meningsutvekslinger, planlegginger og omgjøring av planer jeg og mine makkere
har gjort. Jeg har ikke kjent hverken Jon eller Bengt lenge, men jeg føler jeg
kjenner dem vel. Om jeg er stressa, så har Jon alltid en evne til å se det
positive. Det årner seg, og detta fixer vi. Jeg gleder meg til noen måneder i
hans nærvær.

Jeg har gjort en del innkjøp i det siste, og det blir noen
artige episoder av det. Jeg stod på apoteket med Vilde på armen og en bunke med
såpe, solkrem, salver, piller og alt en håper å ikke få bruk for på en tur.
“Skal du ha ALT det der?” spurte damen, og tvilte litt på mitt bråkjekke
“Jada”. Mye av mitt båtutstyr har jeg kjøpt i Arendal. Etter utallige
utvidelser av en ordre som ble større og mer uoversiktlig for hver dag spurte
min hyggelige kontakt hva jeg skulle med alt dette. “Skal du reise langt,
eller?” Med Stillehavet i mine tanker og folks gjengse oppfatning om at
alt sør for Skagen er jordomseiling svarte jeg nei. “Nei, vi skal ikke
lenger enn til Karibien, om vinden står oss bi.” Da var alt rotet med
ordren glemt. Da var det hasteordre og fri frakt. Latter og mumling om
“skulle ønske det var meg.”

Der er mange som skulle ønske det var seg, men jammen er det
mange som gjør noe med det også. Etter hvert som man vet man hva man skal se
etter så ser man dem over alt. Der er det en som velger Bruceanker og ikke
M-anker. Han skal på langtur. Der er det en med vindror og trinn i masta. Han
skal på langtur. Og prater man med folk så er det alltid noen som har vært på
tur, skal på tur eller kjenner en som planla en tur en gang, og han sa det var
veldig viktig å …. han kommer seg aldri på langtur!

Også på nettet er det fullt av dem. Det er sorgenfri dott
com, dromresan dott com og langturlista com igjen din dott. Og her er de alle
som en. Her er Jon, her er Bengt her er Arthur og her er Micke. Owen, Victor og
en gal svenske i Australia. Den ene hyggeligere enn den andre. De sier man ikke
skal møte mennesker man treffer på nettet, men det er bare stygge rykter. Mulig
det gjelder sexfixerte sider, men nettbaserte langturseilere kan trygt
anbefales! Du verden så hyggelige folk.

Og hyggelige folk kommer man stadig borti. Nå har snart alle
hørt vi skal på tur. Folk man knapt har sett før kommer bort og ønsker lykke
til og god tur. Her om dagen da jeg lå med magan på dekk og huet i ankerbrønnen
kom det en fremmed kar bort til meg. “Jeg hører du skal på langtur”
sa han, og så var praten i gang. Egentlig har jeg jo ikke tid til slikt, men
etter hvert forstod jeg at dette var en som visste litt om dette. Noen dager
senere var jeg på besøk i båten hans, deretter hjemme hos ham og nå har min
kartbeholdning økt betraktelig på grunn av ham. Åja, båtforberedelser er ikke
bare et slit!

Vet dere forresten hva som skiller en landkrabbe fra en
dypvannsseiler? Dypvannsseileren sier alltid “Har du tid til å være her
da?” nå han møter en førstereis et annet sted enn i båten. Det sier litt
om at det ikke bare er jeg som har dårlig tid. Alle har dårlig tid, uansett
hvor god tid de har. Så nå må jeg avslutte. Jeg har da ikke tid til å sitte her
nå.

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle.

31. mai 2002:

Konge, fedreland, flaggets heder, Clamydia, Ari Behn, Kjell
Inge Røkke og Lars Peder

Dagens reisebrev handler ikke så mye om verken oss,
forberedelser eller båt. Til gjengjeld er der mange store navn, og vi nevner i
fleng: Konge, fedreland, flaggets heder, Clamydia, Ari Behn, Kjell Inge Røkke
og Lars Peder.

Thule

Båten vår heter THULE. Jeg har fått en del spørsmål om jeg
har tenkt meg til Grønland, og om hvorfor jeg har oppkalt båten etter en by på
nordsiden av Grønland. S/Y Thule har ingenting med Grønland å gjøre, og vår
ekspedisjon går til steder en del varmere enn som så. Navnet Thule er valgt
fordi skipperen ville ha et stort navn på båten. Siden vi kom inn i
verdenshistorien i tidenes litt-utpå-dagen så var mange store navn allerede
valgt. “Norge” har Kongen brukt, “Kronprins Harald” har
Color Line brukt. “Fram” har Nansen brukt. Da stod jeg igjen med
Thule, og siden båten nå er registrert i Sjøfartsdirektoretets skipsregister er
det bare en Thule, og det er vår! Endelig fikk også jeg et stort navn. (For
spesielt interesserte vil jeg allerede her påpeke at “Svein”
selvfølgelig også er et stort navn!) Hva er så Thule?

Pytheas

Vi må tilbake til tidenes morgen. Den gang lå Norge på de
hvite uutforskede steder av kloden. Pytheas var en gresk tøffing, som våget seg
ut av det trygge middelhav.

Jeg siterer fra “Norske maritime oppdagere og
ekspedisjoner”: “Omkring 330 f.Kr. dro Pytheas ut gjennom Gibraltar
og oppetter kysten av Vest-Europa. Ferden gikk langs Portugal og Frankrike.
Deretter seilte han først rundt Tinnøyene – De britiske øyer – og Orknøyene,
før han satte kursen nordover. Etter fire dagers seilas kom han til et land han
kalte Thule. Det lå under polarsirkelen. Forskerne er ikke helt enige om hvor
dette Thule lå, men all den stund Island var ubebodd på den tiden, kan det
vanskelig være noe annet land enn Norge han kom til. For i Thule bodde folk som
dyrket landet. Pytheas forteller at “…nær det kalde beltet mangler finere
frukter… men de har korn og honning, og lager seg en drikk av dette…” På
Grønland dyrket de på den tiden ikke jorden, og korn og honning blir jo vår
kjente mjød.

Thule er altså fedrelandet, og derfor heter også vår
nasjonalstein Thulitt. Siden båten er oppkalt etter fedrelandet må vi nok regne
med at det underveis blir en og annen skål for “Konge, fedreland og
flaggets heder”. Når vi så skulle få et avbrekk fra båtjobbinga falt det
seg derfor naturlig for oss å sitte en halvtime foran TV-skjermen for å se det
kongelige bryllup. Så mens Märtha og Ari Behn sa “Ja” til hverandre,
satt vi og hadde en pust i bakken mens vi spiste Twist som faen.

Clamydia

Siden vi er inne på flaggets heder må jeg fortelle en
historie om Clamydia. For de uinnvidde bør det kanskje nevnes at Clamydia er en
båt, på størrelse med vår, som for noen år siden var i Karibien. Om
flaggreglene er hellige og overholdes her hjemme, så er de ikke like hellige
der ute blant folk flest. Denne vanen hadde også Clamydia lagt seg til, og
derfor hadde flagget vaiet i vinden siden den 17. mai, der hun lå og duppet
side om side med vår egen Thule.

Her en kveld jeg jobbet på båten kom to av Clamydiagutta
ned, også de for å jobbe. “Det er vel på tide å ta flagget nå”, sier
den ene, hvorpå den andre kikker på klokka og bemerker at “Ja, den er jo
snart ni.” Min kommentar om at visst var klokkeslettet riktig, men det var
jo noen dager for sent, prellet av som vann på fet solkrem.

Kjell Inge Røkke og Lars Peder Sørli

En annen kar som har vært ute på tur i det siste er Kjell
Inge Røkke. Hans forhold til båt, båtsertifikater og penger har jo fått en del
oppmerksomhet. Selv synes jeg det er litt kult å tenke på at både han og jeg
har dugelighetspapirer fra den samme “Nämnden för båtlivsutbildning”.
Forskjellen er at jeg er dugelig, mens han har betalt 100.000 for det. Mens jeg
kjøpte en bok for 100 kroner, og leste den, kjøpte Røkke et papir for 100.000.
Det som ikke er så kult er at han nå har satt den nevnte nämnd i et dårlig lys,
og dermed også svekket tiltroen til mitt sertifikat. Har du tenkt på det du,
Kjell Inge?

Siden vi nå har nevnt så mange store navn må vi også nevne
Lars Peder. Han er omtalt i et tidligere reisebrev, som mannen som startet det
hele. Etter en seilas forrige helg så han hvor mye som var ugjort i båten, så
han stilte opp helgen etter for å jobbe. Uten dette ville jeg aldri blitt
ferdig! Lars Peders innsats kombinert med døgnåpen og velvillig seilmaker 100
meter fra båten gjorde underverker. God pris på seilutstyr klokken 20.00 på
både lørdag og søndag kveld er mer enn en kan forvente, men du verden som det
hjelper! Seilmakeren er den som tidligere sa at det ikke var noen som reiste på
langtur med en Comfortina. Snart er nok ikke det sant lenger. Når jeg nå har
gjort alt han anbefaler så er vi begge enige om at vår båt er meget godt
rustet, og han bekymrer seg ikke for å sende oss av gårde. Hos Seil og Rigg
Vestfold skylder vi både Hans Petter og Roger en stor takk! Selv Tommy hos
Skipperbua holdt døgnåpent, om ikke for å få oss av gårde så i alle fall så vi
kommer oss av gårde. Takk også til ham.

Avreise til tiden?

Det høres nesten ut som vi er ferdige med båten, men ferdig
blir vi nok aldri. Dog er vi kommet så langt at roen har begynt å senke seg.
Båten er vasket og tingene begynner å komme på plass. Det vil si, alt lempes
bak i akterkabinen, og stues på sin rette plass når vi får tid. Går alt etter
planen nå, så drar vi av gårde på søndag ettermiddag. Det blir nok uten
ordfører og hornmusikk. Slikt får vi vente med til vi vet om vi virkelig har
seilt langt.

Nå er det fredag. Det er siste dag på jobb. Nå gjenstår bare
fredagskaka og så er det slutt for denne gang. Jeg tror jeg skal klare å venne
meg til vårt nye liv. Blir det for ille så får vi heller opprette en
fredagskaketradisjon underveis også. Forhåpentligvis er dette siste reisebrev
før vi reiser. Det neste kommer fra en eller annen plass underveis. Vi får se
hvor vi finner nettilgang.

Ha det bra alle sammen. I løpet av helgen reiser vi!

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle

24. juni 2002:

Gjennom Sverige og Danmark til Tyskland

Hei og hopp, da er vi virkelig igang. Det har tatt litt tid
för det förste reisebrevet kom, men naa er det her. Jeg sitter paa en net-cafe
i Tyskland, hvor tastene er snodig plassert i forhold til det norske, og hvor
norske bokstaver er byttet ut med ß ä und ü. Min egen computer har tatt kvelden
allerede, saa jeg faar ta ting paa sparket.

Det er naa tre uker siden vi forlot Norge. Vi kom oss
avgaarde Söndag 2. Juni. En dag etter skjema, men en dag för datoen vi trodde
paa selv, saa det ble ikke saa galt. Det var nesten litt vemodig aa reise. Langt
fler enn jeg hadde trodd mötte opp for aa vinke farvel, enda sikkert
avreisetidspunkt ikke var bestemt för samme dag kl 12.00. Paa brygga stod store
og smaa, og mange hadde med gaver og Norske flagg. Takk skal dere ha alle
sammen.

Vi hadde tenkt oss til Haakavika, en times tur ut fjorden,
men siden det var saa fin seilervind gikk vi rett til Koster i Sverige. Jarle
hadde en fin seiltur, hvor det nye autopiloten “Mr. Watts” styrte,
Jarle trimmet seil, Vilde ble sjösyk og Dawn laa helt stille paa cockpitbenken,
tom i blikket. Hva er det vi gjör, tenkte vi! Neste dag var det straalende sol,
blikk stille og intet sted er bedre aa veare enn Koster i slikt vaer. Sjösyken
var glemt, og lykken paa topp! Etter en stund kom vaare venner i baaten
“Pandion”, og MRT – Mediterranien Rally for Toddlers var igang.

Etter dette gikk det bare sörover. Först en uke paa den
svenske vestkysken. Der var det bare finvaer. Vi fikk med oss alle de kjente
stedene som Koster, Smögen og Marstrand. Siden det fortsatt var tidlig i sesongen
hadde vi alle de beste plassene for oss selv. Det er nesten saa jeg synes det
er fint, at folk har som maal aa faa baaten ut til St.Hans…. Det skjedde ikke
stort i Sverige, bortsett fra at turen holdt paa aa ende der. I 6 knops fart
begynte plutselig terrenget ikke lenger aa stemme med kartet, og der det skulle
vaere 25 meter med vann saa skipperen plutselig bunnen. Naar man kan se baann i
6 knops fart faar man hastverk, det kan jeg love dere. I siste liten fikk vi
snudd skuta, og faren var over, men du verden saa nearme vi var!

Det gikk med seil og motor sörover til Varberg. Vi skulle
sörover, men vinden skulle nordover, saa det ble en del motorseiling. Skipperen
har i vinter montert rulleseil, og ble gang paa gang overbevist om at det var
riktig. Rulleseil er simpelthen fantastisk. Det blir vel saa som saa med
skarpseilinga, men med bare kone og barn som mannskap blir seilingen i
realiteten singlehanded, og jeg er sikker paa at vi naa har seilt mye under
forholdt der vi med stagseil ikke ville tatt bryet med aa heise seil. Som sagt
skulle jo vinden nordover, men saa fort windexen pekte örlitegranne til siden
rullet vi ut litt duk og fikk en halv til en hel knop mer. Skipperen spör seg
selv ofte hvorfor ikke alle har rulleseil, men ser man seg om saa ser man jo at
alle faktisk har rulleseil.

Etter en uke var vi klare for Danmark. Der ventet regnvaeret
paa oss. Rytte fakkeren som det regnet. Det regnet, det lynte og det tordnet.
Det haglet og det blaaste. Det meste vi maalte mens vi var paa sjöen var 36
knop vind. Det er paa grensen til storm! Vi fikk testet baat, sikkerhetsliner
og oss selv, og fant ut at alt fungerte perfekt. Klarer vi sterk kulig i de
grunne danske sund, saa bör vi klare en storm til havs. Jeg er i alle fall
sikker paa at baaten ikke har noen problemer med det. Til aa begynne med var
det uvant at det var 5 meter dypt mens land fortsatt bare var langt i
horisonten, men etterhvert ble vi vant til det ogsaa. Naa er et par meter mye
vann, og er det 10 meter saa heter det “Dyperenna” eller noe slikt
paa kartet. Det er jammen viktig aa vaere merkebevisst her. Det er östmerker og
sydmerker og senterledsmerker, men det er merkelig saa nerme man maa för man
ser dem. GPS er gull verdt her.

Siden det hadde gaatt en uke uten livstegn fra meg forsökte
jeg med paa et lite sms-reisebrev. Det ble en kort test sendt fra Dawns
mobiltelefon via det danske telenettet til en venninne av meg, Hege, i Norge
som saa tastet det inn i sin computer paa skolen og sendte det som e-post til
Micke i Sverige som saa sendte det ut til dere. Saa enkelt kan det gjöres….

Det sies at Danmark er dejligt, men det syntes ikke vi. I en
liten fiskerhavn paa Ballen paa Samsö ble vi noen dagen paa grunn av vaeret.
Jeg kan fortelle dere at det ikke finnes noen annen grunn enn daarlig vaer til
aa bli paa Ballen.

Naja, Danmark var trist, men vi traff da i det minste
hyggelige mennesker. En engelsk soloseiler skulle til Norge, og fikk raad og
tips, mens en nordlending skulle sörover til Spania med en Comfortina. Det var
nesten litt artig aa se to norske Comfortinaer i samme havn i Danmark, begge
for full fart sörover. Tre ganger traff vi dette norske ekteparet i Danmark,
rent tilfeldig hele tiden. Danmark er lite. Vi möter dem vel igjen naar vi
seiler ut, og de inn Gibraltar.

En annen ting som skjedde var at vi slo i Danmark. Slike
seilmessige utskeielser gjorde vi ikke i Sverige… I et av de danske belt
staar Vilde paa styrbord og vinker til sin gamle favirittprofessor, men jeg
tror ikke han saa oss.

Saa var den danske uken slutt, og vi skulle begynne paa den
tyske. Hver uke sitt land. Vi skulle ha vaart förste mannskap paa i Lübeck, men
paa grunn av det Danske vaeret var vi forsinket. Via omveier fikk vi da til
slutt Monica og Lars Peder ombord i Rödbyhavn. Derfra ble det en dags seiling
til Travemünde der nedriggingen startet. Det som skulle bli en fin kanaltur for
M&LP ble isteden en jobbeökt. Skipperen fikk den hjelpen han trengte, og
naa er Thule blitt motorbaat.

Litt bakvendt kanskje, men i den havnen der masten gikk av
kom ogsaa vindroret ombord. Det er ikke montert, men det er ombord, og
Skipperen er stolt som en hane. Vindror er et apparat, stort som bare det, som
monteres bak paa baaten, og gjör at baaten under seil kan holde kursen mot
vinden paa egenhaand. Vel finnes det autopiloter, men knappestyring blir ikke
det samme som et skikkelig vindror. Mens mannskapet fra begge baatene trippet
og hintet og gjorde hva de kunne for aa reise paa bytur var Peter Förthmann og
jeg godt engasjert i seilingens hemmeligheter. Skipperen imponerte alle
(inkludert seg selv) med sine tyskkunnskaper, og ser i ettertid at det maa ha
vaert motivasjonen som gjorde det. Aa som jeg gleder meg til aa faa seile
igjen, denne gangen med vindror!

Saa mönstret mannskapet av igjen, like fort som det mönstret
paa. Vi töffet oppover kanalene, og fant fort ut at dette kan bli kjedelig. Det
gaar rett frem, og det er skog paa begge sider. Det gaar i 10 km/t og folk paa
bredden jogger fra oss. GPS’en er stilt om fra nautiske mil til kilometer, og kanalen
er merket for hver 100 meter. Ordnung muß sein!

Men for et yrende dyreliv vi har langs baaten. Det er fugler
i alle variasjoner. Stadig og stött har vi kommentert at “Naa skulle vi
hatt Trond Eirik ombord, saa kunne han fortalt hva vi ser.” Kanaltur maa
väre et eldorado for ornitologer. Morten hadde nok ogsaa satt pris paa aa vaere
her, for her er det mye mat paa kloss hold. Jarle törrtrener med baatshaken, og
gleder seg allerede til jakta, men det blir vel ikke för i 2003.

Kanaler betyr sluser, og sluser betyr jobbing. Vilde er ikke
helt sikker paa at det er saa morro naar begge de voksne maa jobbe samtidig,
men det gaar paa et vis. Noen sluser gaar opp og noen gaar ned. Vi er vel naa
en 10-15 meter over havet, og som skikkelige seilere begynner vi naa aa legge
merke til den tynne luften her oppe. Vi har naa omtrent 220 sluser igjen til
Middelhavet…. I morgen skal vi ta heis. Vi skal kjöre hele baaten inn i et
stort badekar som saa skal heises 38 meter opp, med baater, vann og det hele.
Det skal bli artig. Deretter kommer en “vanlig” sluse paa noenogtyve
meter, saa vi gaar spennende dager i möte.

Vi har reist nesten hver dag, men noen hviledager har det
blitt. Vi har ligget i havn hver natt, og klasket hele breisida til brygga
stort sett hver gang. Er det god plass i havnene er det ikke noe aa spare paa.
Ankeret er ikke brukt en eneste gang, og Vilde har kun vaert sjösyk to ganger.
Dawn har sett litt blek ut noen faa ganger, men klart seg utrolig bra. Naa kan
hun til og med gaa ned og lage mat mens vi seiler. Det var utenkelig i fjor. Vi
har det stort sett veldig bra, men det er slitsomt aa ha med Vilde. Hun krever
100% oppmerksomhet hele tiden, og tenner paa alle 12 pluggene om hun ikke faar
det. Underholdningen av Vilde er absolutt den störste utfordringen, men jammen
er det morro ogsaa. Hun klatrer i alt, flirer og ler, setter sjöbein og mater
gakk-gakk’ene. För vi reiste kjöpte vi en haav, og den har betalt seg mange
ganger. Det er ikke lite som har gaat over bord. Det er bare saa synd at ikke alt
flyter…. De fleste ting paa dekk er naa bundet fast, men Vilde finner stadig
nye maater aa utfordre sine foreldre paa. En dag blir vel ogsaa den förste da
hun faller i vannet, men forelöpig har det ikke skjedd.

Naa er tre uker over, og hadde dette vaert en vanlig
sommerferie skulle vi vaert tilbake paa jobb naa. Ingen av oss har noen jobb,
og baaten flyter fortsatt, saa vi raser videre sörover, i vaare 10 km/t.

Forelöpig er det langt mellom net-cafeene, og vi har ogsaa
blitt utrolig tafatte, saa Gudene (Neptun, Poseidon osv) vet naar neste
reisebrev kommer, men det kommer nok!

Hils alle og ha det fint, det har vi!

Hilsen Thullingene paa tur!

Vilde, Dawn og Jarle

30. juni 2002:

Tristland, trehjulssykkel, trendy mennesker og fullastet båt

Nå har Thullingene på tur kommet seg til urbane strök. Vi
ligger i en liten marina 15 minutters busstur fra Hannover, og er i byen for
annen dag på rad.

Det er litt rart å se alle de urbane menneskene. De er så
pene, trendy, kortklipte og velkledte. Vi legger godt merke til det nå som vi
har vaert nesten en måned underveis. Vi ferdes jo bare blant andre yachties, og
der er det bare halvsjeggete og halvdusjede dieselluktende folk som dasser
rundt i joggebukse og sliten T-sjorte. Derfor er det rart å se alle disse trendy
menneskene i Hannover.

Det er ikke ofte vi kommer til byer som dette. Så langt har
vi bare kjört kanaler. Byer er lagt til elver, som lenge har vaert
samlingspunkt og kommunikasjonsåre. Kanalene er nyere, og de er lagt utenfor
all sivilisasjon. Vi har gått Elbe-Lübeck-kanal, Elbe-Seiten-kanal, og nå er vi
på Mittelland-kanal. Eneste forskjellen på dem er at de to förste går sydover
mens den siste går vestover. Ellers er de like kjedelige alle sammen.
Fartsgrensen er ökt til 12 km/t, men vi klarer ikke å holde noe saerlig mer enn
11, så det går ikke så fort. Ikke er det mange steder å overnatte heller. Det
er ikke meningen man skal gå med kjölbåt her, så de fleste marinaer og
yachtclubs har en dybde på 1,50 m. Det hjelper oss lite når begge båtene stikker
1,70, og det er för vi begynte å laste ombord. Både kanalene og havnene er
triste, og vi har omdöpt dette landet til Tristland.

Fortere går det nok på veien. Her om dagen fikk jeg telefon
fra Torgersson Transport, som fortalte at masta mi skulle vaere fremme i Port
St Louis ved middelhavet dagen etter. “Det rekker ikke jeg” svarte
jeg, og fikk svaret at “…då måste ni gasa på!”

Apropos mast, så er det vel det eneste på båten som er mitt.
Resten eier banken. Båten er kjöpt på 20 års nedbetaling, så om jeg betaler
ovenfra har jeg vel kommet ned til salingen omtrent nå. Vi må nesten takke
banken for hjelpen. Vi kan jo nå skryte av at også vi seiler i medvind fra NOR.
(Selv om det har vaert mest motvind fra sör forelöpig.) Den burgunderröde
sekken banken sendte med oss vitner om at vi er sponset fra den kanten. Nyheter
fra andre seilaser viser jo at andre nordmenn som har större sponsorkroner med
seg ikke gjör det noe saerlig bedre enn oss…

Vi tok heis her om dagen. Vi kjörte inn i et enormt badekar,
og ble heist over 30 meter til vaers. Det var spennende. Siden var det sluse på
23 meter opp, og deretter 15 meter ned. Hvor höyt vi nå er har vi totalt mistet
oversikten over. Slusingen går i grunnen greit. Vi vet jo hvor de er og hvor
fort det går, så vi taimer det slik at Vilde sover på de störste. Hun har vaert
flink hittil. Når hun er våken og skal på dekk er hun spent fast med sele og
line. Vi har en reim rundt hele båten, som hun er festet til, så hun kan gå
kanske fritt. Hun klatrer i alt, og har nesten forstått at autopiloten er
pappas og ikke hennes leketöy. Vilde elsker knapper, spesielt når det piper om
hun trykker, så det er ikke lett å la vaer.

Skipperen er fortsatt opptatt av at selveste Peter Förthmann
var ombord og leverte vindroret personlig. Roret er pent pakket ned, og venter
på en dag med lite på programmet. De dagene er det langt m ellom, så det blir
nok liggende der til vi begynner å kjenne sjövannslukta igjen.

Vilde har fått trehjulssykkel. Den ble kjöpt på gårsdagens
Hannovertur, og Vilde er kjempestolt. Hun trekker den med seg hvor hun enn går,
og skubber seg fremover når hun sitter på den. Snart klarer hun nok også å
sykle på den. Den får stå på dekk. Etter at masten ble tatt ned står det mye på
dekk. Der har vi en sykkel, et sykkelsete, barnevogn, sammenpakket gummibåt,
redningsflåte (også sammenpakket) bommen, spinnakkerbommen og nå altså også en
trehjulssykkel. I tillegg selvfölgelig nödvendig tauverk, båtshaker etc.

Utenpå båten henger en anseelig samlig fendere, med sluseplanke
utenpå. Skulle gjerne hatt flere större fendere, men det finnes jo ikke
båtutstyrsbutikker her! Bakpå har vi targaböylen med solceller, radarreflektor,
påhengsmotor, livböye, lommelykt, anker, noen antenner og et falmet flagg. Vi
ser ut som en fanteskjöte etterhvert, men det er ikke til å komme utenom.

Sprayhooden vår begynner å synge på siste verset, og vi
venter bare på at den skal forsvinne i et vindkast. Vi gleder oss egentlig til
det, for da skal vi kjöpe ny med utvidelse så vi får en cockpitkalesje også.
Det savner vi.

Vilde krever fortsatt 100% oppmerksomhet. Vi har under fart
innfört halvtimesvakter, slik at vi en halvtime kjörer båt, og en annen
halvtime passer Vilde. Da går kjöringen fortere, og barnepasset lettere. Dawn
begynner å bli god i Tysk. Jon er fortsatt på “eine kleine cola und eine
große Bier”. Jarle gruer seg til Frankrike, siden hans fransk begrenser
seg til “Vole vo korse avec ma, sis va”, og det egner seg vel ikke på
VHF.

Ellers forsöker Jon og Jarle å tömme Tyskland for öl, Dawn
og Lillian å slite ut landets vaskerier, og Sindre og Vilde å spise det tomt
for is. Vilde kan det ordet så godt nå, at vi voksne må omtale det på svensk
som “glass”, eller kalle det for “sånn på pinne”.

Thule har nå atter god plass, etter at Lars Peder og Monica
for en ukes tid siden mönstret av. 7. august kommer Lars Kyrre og Mona ombord,
og så går det slag i slag ut året. Juli derimot er vi alene hele måneden, så er
det noen som ikke har planlagt ferien enda, så er det bare å sette seg på toget
sörover og mönstre på. Vi kunne trengt en ekstra hånd i enkelte sluser.

Det var det for denne gang. Hannover må utforskes videre, og
Vilde står og maser om IIIIIIIIIIIIS!

Urban hilsen fra Thullingene på tur!

Vilde, Dawn og Jarle

5. juli 2002:

Svensken, en deilig dusj, Thule gaar i sluseveggen og förste
möte med Rhinen

Gratulerer med dagen!

Det tikker inn gratulasjoner via SMS idag, og det går opp
for oss at både Dawn og jeg har glemt bryllupsdagen, og ingen av oss får
blomster.

Nåja, hvem bryr seg vel lenger om hvilken dag det er. De
fineste dagene er faktisk söndag, for da er bakeren stengt, men det vet jo ikke
vi för det er söndag, og så må vi steke en halvstekt baguett til frokost. Slikt
er til å leve med. Når dette leses er vel bryllupsdagen over.

Hva har skjedd siden sist? Da jeg satt og skrev forrige
reisebrev kastet Pandion fortöyningene, og fortsatte uten oss. De har avtale i
Nederland, og må haste av sted. Siden da har vi seilt uten dem, men ikke uten
reisefölge. Det er alene du treffer flest mennesker. Og en ting til, det er som
min venn Björn Inge sa för vi dro: Det er på de billigste stedene du treffer de
kuleste folka. Det stemmer.

I Travemünde traff vi en ensamseglare, en svenske. Han har
vi truffet igjen ved flere anledninger, og de siste dagene seilt sammen med
ham. (Seilt og seilt….) Gunnar Adriansson heter han, men vi kaller ham bare
“Svensken”. Han er en pensjonert brannmann som har forlatt alt og
alle og skal ut på tur alene. Hvor lenge vet han ikke, men “det här er
mitt hem nu, och jag har inga planer”.

Svensken prater med alle. Han kan godt svensk og 5 ord
engelsk samt to ord tysk. Også er han god på fingerspråk. Men som han sier
“man klarar sig”. Han har aldri ligget i en yachclub og har
etterhvert fåt et större behov enn oss for å dusje. I Münster besluttet vi å
gjöre noe med det, og vi dro alle ut for å finne en dusj. Ingen kunne hjelpe
oss med hverken offentlig dusj eller svömmehall. Så kommer det en kar bort og
kikker interessert på båtene våre. Han hadde selv seilt i to år, og kjenner
igjen en langturseiler på utseende (og lukta…?) Mens vi står og prater båt
kommer svensken tuslende, holder fem fingre over hodet, gliser bredt og sier
“Shower!”

Klokken 17 samme ettermiddag blir vi alle fire (tre fra
Thule + svensken) hentet i bil og kjört hjem til denne hjemkomne langturseiler.
Der blir det dusj på alle voksne og boblebad på Vilde. Kleshaugen blir vasket
og törketromlet. Mens vi ser på bilder fra Karibien leker Vilde med barna.
Vilde er ikke stor nok til å forstå at hun ikke skjönner hva de sier.

Langt etter Vildes leggetid, og etter en god middag blir vi
kjört tilbake til båten, rene, mette og takknemlige. Det ble en dag for mye i
Münster, men det var verdt det!

Neste kveld måtte vi si farvel til Svensken. Han skulle opp
Rhinen, mens vi skulle ned. Med mine 17 hester vil jeg ikke engang pröve å gå
opp. Svensken har 50. Den ble avskjed og avtale om nye möter i Frankrike. Vilde
satt på fanget hans og koste seg, og hadde hun visst hva som var på ferde hadde
hun nok felt en tåre….

Så var det bare 6 sluser til Rhinen, den beryktede elv. Noen
sier berömt, jeg sier beryktet. Om jeg var nervös, eller om det var lekteren
foran som gav litt for mye gass skal vaere usagt, men i siste sluse dundret vi
i sluseveggen med baugspydet og for full bakk skrapte vi oss ut igjen i åpent
vann igjen, för vi igjen la oss til i slusen. Jeg fikk bruk for alle fenderne
samtidig (Takk Thorstein, din kom også til nytte!) Senere undersökelser viste
at Bruceankeret hadde tatt hele stöyten. Det eneste vi har brukt det til
forelöpig er altså som fender, men det funker det bra som, for det smalt godt
og hele båten er like hel. Lanterna lyser litt skeivt, men det kan rettes.

Så var det ut av slusa og ut på Rhinen. Det måtte jo komme
en dag. Jarle er spent, himlen åpner seg, vinden blafrer i det provisoriske
cockpitteltet (det regner mye her nede). 500 meter igjen. 300 meter igjen. 100
meter igjen og DER tar strömmen tak i båten og vi farer nedover i 17 kmh,
fortere enn båten noen gang har gått. Jeg slår ned til tomgang og får redusert
farten til 11 kmh. Fortsatt for fort for meg, men jeg kan da ikke sette i bakk
heller!

På 5 minutter mötte vi like mange lektere her som på 5 uker
på kanalene. Noen for full maskin oppover, og alle for full ström nedover. Og
oss i en liten hvit plastbåt mellom dem alle.

På Rhinen har de to sett möteregler. De har möte babord mot
babord som utgangspunkt, men om noen vil utnytte strömmen og mötes styrbord mot
styrbord viser de et blåt skilt med blått lys. (Såkalt “Blåflagging”)
Da vi skulle ut der syntes jeg alle blåflagget. Jeg prövde å ta hensyn til det
helt til jeg forstod at det selvfölgelig ikke var med de blåflagget til, men
den lekteren som plutselig var bak meg, og skulle forbi. Disse lekterne tenker
ikke på sånne som meg tenkte jeg, og listet meg stille nedover langs kanten og
prövde å finne marinaen som skulle vaere 3 km nedströms. Går jeg for langt nå
tar det lang til å komme opp igjen med 11 kmh motström!

Så er vi trygt inne i havnen. 3 km på Rhinen er nok for meg,
men i morgen må vi videre, Huff og huff!

Idag har jeg vaert i båtbutikk. Siste dagen i Tyskland ser
jeg den förste båtbutikken. Den har jeg nå tömt for de störste kulefenderne han
hadde. I tillegg har jeg kjöpt skjöteledning, Europlugg og varmeovn. Nå skal
fuktigheten ut! Det regner så mye at alt er rått og fuktig inne. Nå får vi
gjöre som de store gutta og kople oss til land når vi er i havn. Det blir nok
ikke ofte, men når det er surt og kaldt kan det vaere deilig. Og jeg skal si
det hjalp. Da jeg var tilbake i båten med sykkelen fullasetet stod barometeret
på topp, solen skinte og jeg vurderte å levere alt tilbake igjen. Nå kommer
sola, i morgen skal vi til Nederland, idag er det bryllupsdag og alt er bare
topp.

Nå orker jeg ikke skrive mer, ei heller lese korrektur.
Dette er ikke net-cafe, det er net-disco. Det er mörkt, masse röyk og höy
musikk. Jeg får komme meg hjem til kone og barn.

Hilsen fra Thullingene på tur!

Vilde, Dawn og Jarle

19. juli 2002:

Nye land kommer, og ting blir borte

Hvor er det blitt av sykkelen vår?

Hvorfor har THULE vaert på land?

Hvor er brillene til Dawn?

Hva skjer med PCn vår?

Hvordan går det med Vilde, båten og oss?

Hei, hvor hen du er i verden. Det er deilig, å sløve i
skyggen. Nå har virkelig varmen kommet, og folk har begynt å snakke
uforståelig. Vi er i Charlesville i Frankrike, og har kommet inn i den gamle
tralten igjen med ett land i uka. Nytt land betyr også ny organisering av
tastaturet; fir pjokket.

Sist jeg skrev var vi i Tyskland. Jeg satt på netcafe
(disko) og skrev. Da jeg kom ut og skulle sykle hjem var sykkelen blitt påkjort
av en bil. Ingen lapp, men noen hadde sett det. Ramma var grei nok, men hjulene
var 8-tall begge to. Den kunne nok repareres, men jeg hadde ikke gitt mer enn
800 kroner for den, så jeg ville ikke bruke for mye penger på den. Braketten
til barnesetet ville jeg dog ha, så jeg bar den hjemover for å få skrudd av
den. Alle jeg motte spurte og grov om sykkelen, og tilslutt var det en som
kjopte den. En noe beruset polakk kjopte sykkelen for 10 Euro, og skulle sette
den istand hjemme i Polen. Verdifallet var raskt, men hva skal man gjore??

Men apropos penger, vi er godt vant til Euro nå. Det er et
fantastisk system, spesielt for farende fanter som oss. En Euro er en Euro,
enten den er dansk eller fransk. Priser er også lett å sammenligne. Noen
konservative savner sine D-mark, men ellers virker de lokale også fornoyde med
dette. Plastpenger derimot vil de ikke ha. Vi har med oss både VISA og
Mesterkort, men de som tar kort tar bare lokale varianter. Derfor må vi oftere
i minibanken enn vi onsker.

Om sykkelen ble borte i Tyskland var det verre i Nederland.
Der mistet vi et blad på propellen. En morgen vi skulle dra avsted var det
veldig kast i systemet og vi var sikre på å ha fått tau i propellen. Heldigvis
var det kun 500 meter til en kran som kunne lofte oss, og vi kom opp bare noen
timer senere. Da så vi et trist syn. En settskrue hadde losnet, og hele det ene
bladet var borte. Volvo Pentaverksted var det også i byen, men det var stengt
den dagen. Hva gjor man så når man henger der på nåde, og båten innenfor skal
ut?

Så kom jeg til å tenke på reservepropellen. Thor Gunnar
hadde lagt ved den gamle propellen da vi kjopte båten, og den lå fortsatt der
han hadde lagt den. Heldigvis var den komplett og i orden, og kort tid etter
var den på plass og vi på vei sorover igjen. Jeg tror vi imponerte litt.

Så var det farvel til Nederland og hei til Belgia. Det er
det forste fine landet vi har vaert i, naturmessig sett fra båten. Det var nesten
som å seile i Måbodalen. Belgia var fint, men veldig kort. Ikke rakk vi å miste
noe der engang…

Men rett over grensen til Frankrike kranglet Vilde og Dawn.
Brillene gikk i vannet, og briller synker raskere enn en håv kommer frem. Så nå
har Dawn vaert hos fransk optiker, og laert seg mange nye nyttige gloser.

Frankrike har jeg gruet meg til lenge. Franske myndigheter
og regulativer har vaert beryktet. Men nå var det slik at hun som styrte dette
pa den grenseovergangen vi skulle passere hadde tatt sin hatt og reist, så vi
fikk ingen vignett eller papirkontroll. Vi har folgelig ingen papirer på at vi
har sjekket inn i landet heller, men hva skal en nå gjore?

Senere har vi hatt kontroll av både tollvesen og gendarmer,
men uten problemer. Kanskje var det takket vaere Vilde som skrev og lagde et så
forferdelig leven at de bare sjekket pass og båtpapirer. Ombord turde de ikke
komme…

Vilde er fortsatt den store utfordringen. Det er utrolig
slitsomt å reise med henne. Hun krever full oppmerksomhet hele tiden. Det gjor
hun hjemme også, men der har en barnehage, besteforeldre og andre muligheter
for avlastning. Her er det oss dognet rundt. Vi spoker ofte med at om vi klarer
dette, så klarer vi alt!

Men Frankrike byr på flere utfordringer. Det er nesten ikke
vann her. I Tyskland viste vi at det alltid var vann nok på kanalena, både i
bredden og dybden og plass nok under broene. Her er vannstanden garantert til
180 cm, og vi stikker 170. Det er riktignok for vi lastet ombord, og for vi
gikk inn i ferskvann. Jammen er jeg glad vi har blykjol. Kjolen taler et nok,
jeg bare håper vi klarer å holde roret unna grunnstotningene. Det er nok ikke
mye bånnstoff igjen på de nederste decimeterne…

Om kanalen er garentert til 180cm så er ikke havnene det.
Kantene er skrå, og vaggen går ut i vannet så vi ikke kommer intil bredden.
Derfor har vi tilbragt man en natt utenpå lektere eller andre store båter, så
vi kommer litt vekk fra land og får nok dybde. Det forer jo til at vi blir
kjent med folk, og en Nederlandsk lystlekter har vi blitt skikkelige kompisser
med etterhvert. De skal også til Middelhavet, og vi folger hverandre nedover.
Den ene dagen er vi på vin hos dem, den andre er de på vin hos oss. Vilde liker
båten deres, som er 15-20 meter lång med god plass til å lope rundt både inne
og ute. To store hunder er også med, og Vilde skal kose stadig og stott.

Nå for vi snart avslutte. Mitt franske post-internett-kort
er snart tomt. Nytt batteri til PCn hjalp ikke, og hele greia er nå sendt hjem
til Norge. Det ble 2 dagsbudsjetter i porto og emballasje.

De som bragte batteriet ned hadde ikke plass i sekken til en
hel PC, så da ble det nye franske gloser på posten. Det virker som alle
reisebrev skal tastes inn på nettcafe/postkontor. Ikke får vi lastet ned
digitale bilder heller, og jeg vil tro Micke snart går tom for Vildebilder å
legge ut på nettsiden vår. Aporops nettside. Der er det jammen aktivitet. Det
er nå over 50 stykker som får reisebrevene mine, og det gir jo litt
prestasjonsangst. Jeg viste ikke vi kjente så mange engang jeg. Nå kjenner jeg
ikke alle da, flere ganger har jeg fått tilbakemelding fra ukjente som leser
dette. Det er jo hyggelig. Enkelte har jo også Comfortina, mens andre skal
nedover senere i år, og kanskje treffer vi på dem i en havn.

Nåja, postkortet teller nedover, dere horer fra meg igjen,
et sted litt lenger sor i Frankrike.

Maas, Maas, Maas under hele kjølen.

V,D&J på thur.

9. august 2002:

Canal de Pest?

Ferskvann, Thule på fjelltur, middelalderen, besøk fra
Norge, kakespisedagen, hyggelige nye venner, sluserekord, motorproblemer og
Vildes temperament.

Er turen snart slutt?

Sist jeg skrev var i Charlesville, og nå er vi i Gray, langs
elva Saonen. Vi er ferdige med det verste slusestrekket “Canal de
l’Est”, av noen kalt “Canal de Pest”, av oss kalt “Canal de
Fest”. Så forskjellig oppfatning kan en ha av samme strekke. Rett skal dog
være rett, og Canal de l’Est fortjener nok begge benevningene i vår
reiseskildring også:

Ferskvann

De største problemene på dette strekket har vært mangelen på
vann. Kanalen er full. Jeg ser det renner ut på alle overløp, men det er
fortsatt ikke nok for oss. Vi går støtt på grunn, og vi har faktisk også hatt
roret nedi gjørma. Det er ikke moro. Vi skal i utgangspunktet ha 10 cm margin
på dybden, men båten flyter lavere i ferskvann, og vi har mye last med, så
marginen er nok borte. Men vi kan ikke klage, for det første fordi jeg ikke kan
fransk, og for det andre fordi jeg visste grensen var 180cm, og vi tok sjansen
med åpne øyne. Jeg hadde jo håpet da, at de hadde gitt oss litt mer
sikkerhetsmargin, men nei. Selv om vi mangler vann under kjølen får vi vann til
mye annet. Den gamle Volvoen har nå blitt ferskvannskjølt uten stort
engasjement . Vi er faktisk også blitt så fine på det at vi skyller cockpiten i
ferskvann hver dag. Her skal ingen saltkrystall få tak.

Høydebegrensningen i Frankrike er 350cm. Jeg la meg bevisst
litt under dette, på 340cm. Det var lurt. Selv ikke høyden har de klart å
holde, og vi har flere ganger hatt omtrent en tomme klaring oppover. Vi har da
kommet gjennom så langt, men de laveste broene bærer preg av at andre har
truffet dem hardt. Et sted var det også malt på en kommentar til det franske
vannvegvesen og de oppgitte 350cm….

Ting fra Norge og Lars Kyrre

Jeg har tidligere omtalt min PC en del. Den er nå i Norge,
og både “ny” PC og ny tung propell er bragt nedover av min gode venn
Lars Kyrre. Dere ser kanskje at jeg kan skrive med både æ, ø og å, (om det da
ikke blir oversatt i cyberspace til noe mindre passende) Lars Kyrre er altså nå
på besøk hos oss med sin Mona. For å plassere Lars Kyrre i verdenshistorien,
eller i alle fall Thulehistorien, så kan vi fortelle at han er en gammel
barndomskamerat av Jarle og Toastmaster i Jarle og Dawns bryllup. Han har gått
et år på folkehøgskole sammen med Jon, skipperen på Pandion. Ellers kan det
også nevnes at han jobber som arkitekt for en god venn av den ikke ukjente
seileren Ragnar Kvam jr. Lars Kyrre er herved presentert, og hvilke sprell han
finner på får vi komme tilbake til senere.

Canal de l’Est

Denne kanalen ble bygget for 100 år siden, for å skape
infrastruktur for de østre deler av Frankrike. Jernbanen vant kampen om
godstrafikken, og kanalen ligger her som et vitnesbyrd om fransk ingeniørkunst.
Vel å merke for 100 år siden. Det har ikke skjedd stort siden da. Slusene
betjenes manuelt, broene åpnes manuelt og det satses intet her. De sveiser litt
i ne og ny når det er nødvendig, og vi har selv ventet i et slusekammer på at
sveiseren skal bli ferdig. Jarle hjelper til med slusingen, og har blitt riktig
så flink til å sveive. Industrialiseringen ble ikke som de håpet på, og vi
reiser derfor fra småsted til småsted. Det går sakte, ofte ikke mer enn 15-20
km om dagen. Det blir som å reise fra Kodal til Andebu til Stokke til Ramnes.
Nå må ikke de fra indre Vestfold bli fornaermet, men vi synes det blir litt
kjedelig her når det mest spennende et sted kan by på er et bakeri, og dagens
hoeydepunkt er en tur paa supern… Noen store byer har det jo også blitt, og
Verdun syntes vi var den flotteste.

Motorsykkeltreff og middelalderfestival

Sjarmen med småsteder er at når det skjer noe er alle med.
Vi kom tilfeldigvis til et motorsykkeltreff, og siden vi har hatt noe (?)
kontakt med det miljøet tuslet vi i land for å se. Der var de livat! Hovedgata
var stengt og det var bakhjulskjøring og forhjulskjøring, ølservering og
musikk. I motsetning til norske treff var hele bygdas
“sivilbefolkning” møtt opp for å være med. Det var nesten som å være
hjemme og vi gikk entusiastisk rundt og fant den ene sykkelen tøffere enn den
andre. Dagen etter var det igjen kun våre 17 dieselhester og 10 km/t.

En annen by vi var i hadde middelalderfestival. Der var det
grilling av hele griser, oppvisning av gjeterhunder og gatene fulle av gjess.
Gjett om Vilde var fasinert! Maten ble servert på trepletter og siden poteten
ikke var kommet til Europa enda ble grisen servert med erter og kål. (Med
påfølgende problemer dagen etter…)

Besøk fra Norge, og den store kakespisedagen.

Stadig og støtt melder flere seg på for å få reisebrev, og
det er meget hyggelig. Flere tar også kontakt, og vi får mange positive
tilbakemeldinger. En familie har også tatt turen ned og hilst på oss. De har
båten liggende i Middelhavet, og skulle ned dit nå for å seile. På veien ned
kom de altså innom oss og sa hei. De var egentlig på vei til Karibien en gang,
men ligger fortsatt i Middelhavet. Med barn både yngre, jamngamle og eldre enn
Vilde så vi muligheten for hyggelig samvær på Balearene, og skal møtes igjen
der. De hadde tidligere erfaringer fra barneseilas, og anbefalte oss å begrense
oss til Middelhavet i første omgang, noe vi tenker mer og mer på.

Til dette besøket hadde Jarle kjøpt inn kake. Det var en
stor familie så han hadde kjøpt mye kake. Dawn som skulle servere trodde det
var ostebaguette, og serverte derfor kjeks til kaffen. Jarle hadde noen dager
tidligere kjøpt glansemiddel til oppvaskmaskin istedenfor oppvaskmiddel (Jeg
kan ikke så godt fransk….) og holdt derfor kjeft i tro om at han nå igjen hadde
bommet. Det hadde han ikke, og vi gomlet kake ombord i to dager til ende.

S/Y Tinka og sluserekord

På vår ferd ligger vi naa en del dager bak Pandion, og det
kan nesten se ut som vi ikke treffes mer før vi igjen har saltvann under
kjølen. Da vi i en havn så en annen norsk båt var vi derfor raskt borte for å
presentere oss. Det var ingen dum handling. Der var tre generasjoner mannskap
om bord, godt harmoniserte til våre to. Vi holdt følge med båten Tinka i en
snau uke, og hadde mye moro sammen. Vilde ble raskt båtvarm hos Tinka og løp
opp og ned og rundt på den 13 meter lange båten. 4-åringen om bord het Lars
Ove, men Vilde kalte ham bare “Line” som er hennes uttalelse av
Sindre (fra Pandion). Både voksne og barn frydet seg over nye bekjentskaper. Vi
sluset over 50 sluser sammen, var på middelalderfestivalen sammen og hadde om
bord hos dem både trekkspillmusikk og allsang. Siden også Tinka hadde stramt
tidsprogram måtte de en dag forlate oss og fortsette ned til Lyon der båten
skulle ligge og mannskapet dra hjem på jobb.

To av dagene med Tinka var slusedager. Da skulle vi over et
fjell. Først var det 19 sluser opp på 4,5 timer, og Jarle var ganske sliten i
armene etter å ha ligget fremst i dem alle. Det er hardt å holde båten på plass
når en skal opp. Den neste dagen skulle vi ned, og vi hadde 33 sluser til neste
havn. Nedoverslusing er bare moro, og vi tøffet av gårde i skog, fjell og mark.
Litt rart, siden vi egentlig er på båttur, men, men. Litt utpå dagen fik vi
hast. Ville vi klare 33 sluser på en dag? Det var automatsluser, og vi melder
vår ankomst med en liten fjernkontroll. Et raskt overslag på tid pr sluse og km
pr time fortalte oss at vi kunne klare det om alt klaffet, men hvordan får man
alt til å klaffe i Frankrike? Et lyst hode hos Tinka fikk en genial ide. Han
landsatte sykkelen, tok med seg fjernkontrollen og syklet i forveien. Dermed
var alle slusene foran oss klare, med fullt kammer, åpne porter og grønt lys.
Så snart begge båtene var inne dro han i startspaken og syklet videre til neste
sluse, mens vi gjorde tampene klare. Hei hvor det gikk, og 20 minutter før
stengetid gikk vi ut av siste sluse for dagen, etter å ha jobbet effektivt fra
0900 til 1810. Suksessen ble feiret med et restaurantbesøk på kvelden. Der fikk
Vilde barnestol med hjul, og Lars Ove var sjåfør.

Motorproblemer

Ser vi bort fra tapet av propell har vi kun hatt et problem
med motoren. Det var en dag den ikke ville stoppe (!). Stoppmekanismen ble
aktivert fra både cockpit og motorrom. Samtidig ble dekompresjonsventilen åpnet
og Jarles sandaler svidd av mot svinghjulet. Ingenting hjalp. Struping av både
lufttilførsel og dieseltilførsel gav heller intet resultat. Det var like før
jeg ønsket Morten hadde vært om bord med hagla. Hvordan i huleste stopper man
en løpsk dieselmotor som ikke vil høre på fornuft? Løsningen fant vi mer eller
mindre tilfeldig da Frank fra Tinka kuttet tenningen (som ikke holder en
dieselmotor i gang) Motoren stoppet…..!

Den eneste logiske forklaringen vi fant var at startmotoren
måtte ha vært innkoplet, og det var grunnen til at intet ville stoppe den. Nå
er imidlertid alt i orden, selv om Jarle irriterer seg Volvogrønn over teite
oljetappefasiliteter og korte vedlikeholdsintervaller. Oljeskift hver 50.ende
time er kanskje greit hjemme, men her er 50 timer en ukes gange, og oljeskift
en gang i uka er i overkant av hva selv Jarle synes er festlig.

Vilde, Dawn og Jarle

Vilde sover godt igjen, etter en tids plundring. Dawn og
Jarle sover også godt, like lenge som Vilde. De er utslitt når Vilde legger
seg. Vilde har mye humør, men klarer ikke å disponere det. Enten er alt moro,
hun skravler og ler, klatrer og synger. Ellers er alt galt og ingenting
hjelper. Hun begynner å bli flinkere til å leke med seg selv, men krever
fortsatt mye oppmerksomhet. Vi gleder oss alle til seilbåten Thea kommer ned,
med Vibeke, Bengt og lille Theodor. Da får Vilde igjen fast lekefølge. Inntil
da er det slitsomt, og vi begynner å forstå hva familien Holt mente med at vi
skal glemme Karibien og satse på Middelhavet. Vi tenker mer og mer på det, og
når folk nå spør meg hvor vi skal er det lenge siden vi har svart Karibien. Nå
svarer vi at vi skal prøve å nå Middelhavet. Nå er det medstrøms og
nedoverslusing dit, men fortsatt tre ukers gange. Vi håper vi “holder
ut”. Det er synd at en enkelte dager må bruke den betegnelsen, for det var
ikke meningen. Jarle begynner å forstå hva den gamle seiler Per Tangvald mente
da han sa at alderen fra 1-3 år var den verste. Under 1 år ligger de i kurven
sin og sover, over tre år kan du snakke fornuft til dem. Vilde blir to i
september…. Vi skulle jo egentlig ikke reise før neste år, så kanskje tar vi en
pust i bakken og fortsetter neste år? Noen dager er det i alle fall fristende,
men så er det jo rasende festlig de dagene Vilde er i godt humør da, så vi vil
jo ikke hjem. Vi får se hva tiden bringer, neste reisebrev kan i alle fall
kanskje bli spennende….

Vi lar høre fra oss!

Vilde, Dawn og Jarle, et sted i Frankrike

15. august
2002:

Are you
really one-eighty?

Besøk fra Norge av Mona og Lars Kyrre.

Regn, og mer regn. Resturantuken.

“Are
you really 1,80m?” og “Why don’t you go to Volvo Penta?”

Vilde faller i vannet.

Besøk fra Norge

Mona og Lars Kyrre kom ombord for en ukes tid siden, og har
nå reist videre. En uke går fort, spesielt her hvor alle ukedager er like. Vi fikk
prøvd båten med fire voksne om bord, i tillegg til Vilde. Det fungerte i
grunnen greit, men god plass var det dog ikke. Det var mye tåke og regn denne
uken. For de to tilreisende ble det kanskje ikke som forventet. Istedenfor en
uke med sommer og sol i syden, fikk de en uke som var trang og våt. Vi er etter
hvert blitt vant til regnet, og spretter ut og inn av båten etter hvert som
bygene kommer og går. Regnet til tross hadde vi også artige stunder.

Resturantbesøk og mat

Så langt på reisen har vi ikke blitt rent ned av besøk, og
selv om det er blitt noe restaurantspising sammen med folka på Pandion så har
vi stort sett spist mat vi har laget selv. Vi liker å lage mat, og det passer
vårt reisebudsjett og familiesituasjon godt. Vilde trives bedre løpende rundt
en grill enn sittende stille på en stol og vente på mat som burde vært her for
en stund siden. Denne uken ble annerledes, og nå spiste vi “ute”
annenhver dag. (Ute spiser vi jo for så vidt hver dag..) Nå ble det
velkomstmiddag, midt-i-ukamiddag og farvelmiddag. To av Lars Kyrres gode
egenskaper er at han er glad i mat og at han står tidlig opp om morran, (Og i
tillegg kan han fransk). Han ble derfor ansvarlig for å få morgenbrødet om bord
før avreise. En morgen drøyde det merkelig lenge før brødet kom, enda han hadde
hatt “Boulangerieresearch” kvelden før. Da han kom hadde han
kaffekjelen full av bjørnebær han hadde funnet langs veien, og sammen med
Jarles medbragte pose vaniljesaus ble det en ypperlig dessert til den dagens
middag.

Nok om mat, så litt om Champagne

Et sted (hvem husker hvor?) klasket vi båten til en
betongbrygge litt før selve sentrum. Jarle hadde sett en lekeplass og visste
hvor populært det er hos båtens yngste. Lars Kyrre ble grillmester og kom på et
vis i snakk med en badende franskmann. Han avslo høflig og hyggelig vårt tilbud
om en øl mens vi ventet på maten. Etter hvert kom det flere franskmenn og
-kvinner, og en av dem var visstnok gammel olympisk mester i synkronsvømming.
Hun avslo bestemt med kommentaren om at dersom hun ikke fikk Champagne så kunne
det være det samme. Hun drakk visst bare det. Men flink til å svømme var hun.
Vi syntes Champagnedama var noe snodig, og senere på kvelden kom franskmanen
bort og presiserte at hun ikke var full, hun bare var sånn. Nå snakket franskmanen
tysk, så den olympiske mester ikke skulle få det med seg.

Saint-Jean-de-Losne og leiebåter

I og nær byen Saint-Jean-de-Losne kommer to kanaler ut i
elven Saonen som vi nå går på. Slikt blir det trafikk, liv og røre av. Det er
mange leiebåtbaser i nærheten, og de stygge plastboksene som knapt kan kalles
båter er overalt. De svirrer rundt i elven uten mål og mening. De kiler seg
fast i slusene. De fortøyer på de merkeligste måter. I en sluse traff en
leiebåt akterspeilet vårt. De var danske og jeg hoppet i land for å hjelpe dem
med fortøyningene (de kunne jo ikke hoppe selv.) De ville ha begge
fortøyningene foran båten , men jeg fortalte dem at de da ikke ville kunne
holde sin båt unna vår når vannet forsvant under dem. De måtte også lenger bakover
da jeg mente de to centimeterne margin til min båt var for lite. (Jeg ville
ikke ha dem i akterspeilet enda en gang.) “Ja, selvfølgelig” svarer
dansken og forsøker å flytte båten bakover ved selv å gå bakover på sin egen
båt..

Jeg tar hans ene tamp, slår den om en puller godt bak båten
hans og går tilbake på min plass om bord. Siden har vi fått en leiebåt med
engelsk besetning i akterspeilet mens vi lå til kai, og selv om man kjører rett
inn i hjemmet til folk passer visstnok et fårete glis bedre enn en
unnskyldning. I en 200 meter lang sluse på Saonen skulle vi dele plass med en
leiebåt.

En leiebåt er en for mye, og jeg la meg helt fremst i
slusen, med håp om at han la seg bakerst. Båten, med en liten Union Jack i
baugen, fikk første tamp i land nettopp i baugen. Båten hadde god fart, og
ingen andre av de seks på dekk fikk feste, så båten fortsatte selvfølgelig,
svingende rundt sin egen baug til de lå på tvers i slusa. Da så vi den store
Union Jack de hadde hengende midtskips. Før vi dro advarte min gamle venn Bjørn
Inge oss for leiebåtene. Jeg forstod ikke hva han mente før vi kom hit, men nå
forstår jeg det.

Så til Saint-Jean-de-Losne

Kartboken vår sier (Ja, Bjørn Inge, kall oss gjerne
puddinger, men vi har kjøpt kartbok i tillegg til NAF-bok.): “. Saint-Jean-de-Losne really deserves
the title of regional capital of Inland Navigation.” Siden vi ikke
har sett en skikkelig båtutstyrsforetning siden Nederland utstyrte Jarle seg
med barnevogn (les: handlevogn) og VISA-kort og gikk på tokt. Forretningen var
vel knapt større enn vår egen “Skipperbua” i Sandefjord, men jeg
dristet meg til å spørre om oljefilter til min etter hvert tilårskomne men
trofaste Volvo. Jo, han kunne klare det, men han hadde hatt en del problemer
med sine piratfiltre på Volvomotorer (Jeg har hatt lekkasje på alle mine
piratfiltre fra Maritim i Arendal.) But why don’t you go to Volvo Penta? sier
han, og før jeg rekker å svare at det er langt hjem til Sverige, og at jeg
egentlig skal sørover, peker han over bassenget og på en gammel sliten lekter
som ligger permanent fortøyd der. Jeg kommer meg dit i en fart, og finner en
hel lekter full av båtutstyr. (Far, du må overføre mer penger til brukskontoen,
de hadde mye fint der.) Med full handlevogn og tomt VISA-kort kom jeg lykkelig
tilbake til båten den kvelden, blant mye annet tre oljefiltre rikere (denne
gangen orginalfiltre.)

Are you really 1,80m?

Are you really 1,80m? spurte havnemesteren oss i en havn, da
han så skiltet vi har i baugen. Han måpte da vi sa vi hadde kommet gjennom
Canal de l’Est. Marinaen var trist og vi tok turens hittil raskeste havnebytte
etter å ha fått ryddet plass blant leiebåtene i byhavnen. Dagen etter fikk vi
besøk av en nederlender på vei nord og hjem. Han hadde vært i havnen og hørt
ryktene om vår dybde, og hadde tenkt seg Canal de l’Est selv. Han stakk 1,85m
og lurte på om vi hadde hatt problemer. “You will make it” sier jeg, “You just hit the ground
some times, go back and try again. No problem with such a strong boat as
yours.” Jeg så han ble blek, og ikke likte tanken på grunnstøting, og min
kommentar om at det bare er sand (og litt stein) hjalp ikke mye. Han hadde vært
ute i 2 og et halvt år, og hadde et barn da han dro, men to barn nå. Praten
gikk lett og jeg beklaget meg over den vanskelige situasjonen med små barn om
bord. “I know what you mean. One is OK, but two.., sier han og kikker bort
på de to som har begynt å krangle. Nå er også jeg blek, der jeg står og tenker
på Dawns utvidede verpeplaner. Bleke, men fattet går vi til hver vår båt.

Alene igjen, og penvær

Da sommerturistene var lei av regnvær og satte kursen hjem
kom finværet. Siden de dro har vi spradet rundt i tanga og fått jobbet mer med
fargen. Tre dager etter at de reiste har vi vært i badeland to dager på rad.
Vilde elsker å hoppe fra kanten, og Jarle prøver etter beste evne å ta imot.
Vilde elsker også å stikke av fra sin far og på en liten utstikker i bassenget
falt hun uti på den andre siden av der Jarle stod. Jeg skal si det gikk fort å
komme seg opp av vannet, over utstikkeren og ned på andre siden. Vilde spyttet
litt vann da hun kom opp, men var nok mest forskrekket over at ingen hadde telt
1-2-3 før hun fikk vann i ansiktet. (Hun har gått på baby-svømming siden hun
var 3 måneder, og er vant til å ta seg vann over hodet.) Jeg husker fortsatt
hvordan blikkene våre møttes mens hun sank med ryggen ned og jeg spratt over

utstikkeren.

Uvær på kontinentet? Og jentenes hjemreise

Vel har vi hatt mye regn på turen, men da det kom en SMS med
spørsmål om vi klarte oss i uværet lurte vi litt. Senere så vi overskriftene i
Aftenposten (på nett) og forstod sammenhengen. Vi har det fint, og flommene
dere hører om hjemme er ikke her. Det må være i de østlige deler av Europa. Fra
nå er det bare utforbakke, og det er nesten ikke sluser igjen. Det er 400 km
til saltvann, og vi regner to uker på turen. Når vi kommer dit setter jentene
seg på flyet og flyr hjem til familie og venner i Alta. De tar seg en pause og
ferie fra ferien, mens Jarle tar båten på land for shining, propellbytte og
rigging. Nytt Middelhavsmannskap mønstrer på og vi seiler båten ned til
Balearene der jentene kommer på igjen for å bade og kose seg frem til
“Thea” tar oss igjen. (Fam. Andersen har nå forlatt Norge og kommer
etter oss.) Der skal vi bare kose oss uten å tenke på antall kilometer og
antall sluser. Vi er lei begge deler nå, men trøster oss med at på kanalene er
det ingen værmelding å ta hensyn til. Navigeringen er enten medstrøms eller
motstrøms, og (gitt at man har kanalbåt…) der det er vann er det vei.

Vilde

Det går bedre med Vilde for tiden. Hun plukker opp stadig
nye ord. Noen lærer vi henne, men de fleste kommer hun med selv. Pappa heter nå
mer og mer Jarle, men for sikkerhets skyld sier hun ofte “Pappa, Pappa,
Jarle, Jarle, Pappa!” Vi begynner å bli bevisste på hva vi selv sier også.
F.eks sier vi jo alltid land med på foran, altså “på land” Dermed
tror Vilde det heter P’Lan. Hun ser og hører ting vi ikke legger merke til.
Plutselig kan hun rope “Tog, tog” men vi ser intet tog. Idet vi skal
si at det ikke er noe tog her, så hører vi et tog i det fjerne. Vilde hører det
alltid først.

Det er lett å kreve mye av Vilde. Det er lett å glemme at
hun ikke engang er to år. Egentlig er hun veldig flink. Man skal ikke kreve for
mye av en toåring. Sitte stille kan hun gjøre når hun begynner på skolen, og nå
er hun alt for engasjert til å høre på to trøtte foreldre. Skal vi være ærlig
er det nok Vilde som har taklet overgangen til båtlivet best. Temperamentsfull
vil hun alltid være, og fire vegger som hus ville ikke endret det. Om en uke
kommer min søster Kirsti ned, og da skal hun virkelig få prøvd seg som tante!

Bare noen dager til nå, så kan vi begynne å snuse etter
saltvannslukta.

Mange hilsener fra Thullingene på tur.

24. august:

Byen det er vanskelig å reise i fra

Etter et lite kappløp med tiden nådde vi frem til stedet der
TINKA skulle ligge de neste 4-5 ukene, og vi fikk tatt et endelig farvel med
Else og Frank. De skulle reise hjem til Norge og Kina for å jobbe, før ferden
skulle fortsette. Vi fortsatte dagen etter.

LYON

Neste sted på ruten var Lyon. Sist Dawn og Jarle var på
kanaltur var hos SMIRNOFF. Vi mønstret da på i Lyon, og hadde et positivt
inntrykk av byen. Men det er en storby, og det er nå en familietur vi er på.
Derfor var vi (spesielt skipperen) skeptiske til å ligge her. Vil det være
trygt og vil det være fint for Vilde der? Vår bortimot utmerkede kartbok fortalte følgende: “In the big city
nothing special has been arranged for pleasure boats on the Saone, but you will
always find a mooring place at one of the numerous quays, between two
barges.” Det er tross alt Frankrikes nest største by, og her er man
henvist til industrihavnen. Skipperen var som sagt skeptisk, men Dawn ville nå
i alle fall se. Da vi kom var det jo ganske fint. Vi så den nederlandske båten
SYMBIOSE og visste det var dybde nok, så vi klasket til. SYMBIOSE er også på
familietur ett år til middelhavet, men har barn store nok til å underholde seg
selv. SYMBIOSE dro etter noen timer, men vi ble. Vi hadde jo lagt til, og så
ille var det jo ikke. Det var faktisk ganske fint, med gågater og
(jente-)handlebutikker kort vei fra båten. I ettertid har vi fått høre at den
tidligere omtalte “Svensken” hadde innbruddsforsøk der, men at det
gikk relativt greit.

Jarle fant lekeplassen, og da han neste morgen skulle dit
igjen traff han den samme far og datter som dagen før. Vi kom mer i snakk enn
dagen før. Hans lille jente var 3 år, men det var umulig å få henne til å leke
med andre barn. “Impossible” sa han. “Da må vi jo gjøre et
forsøk”, tenkte jeg, og forsøket bar frukter. Ikke lenge etter løp det to
små jenter rundt og skrålte og lekte med hverandre.

De bodde i Lyon, og kjøkkenvinduet hadde utsikt til
lekeplassen. Siden han var herfra og hadde en jente på tre forhørte jeg meg om
hva en barnefamilie kunne gjøre her i byen. Han anbefalte en stor bypark, med
lekeplass, dyr og mye moro. Det endte med at vi dro dit sammen, begge
familiene. Men først ble vi invitert på kaffe og is hjemme hos dem, så vi kunne
vente til den værste heten hadde gitt seg. Parken var kjempeflott, og senere
ble det varm lunch hos dem, og omvisning i båten hos oss. De syntes nok vi
bodde litt kummerlig, for siste kvelden ble vi invitert på dusj.

Dermed gikk det noen dager i Lyon, og byen vi bare skulle
suse gjennom gav noen av de fineste dagene vi har hatt. Som en bonus ble det
enkelt å hente vårt nye mannskap. Jarles søster Kirsti fløy til Lyon, og vi ble
der til hun kom.

NARIDA

I Lyon traff vi også en annen norsk båt, NARIDA. Her
presenterer man seg jo for alle med kors i flagget, og dette var veldig
hyggelige østfoldinger. Vi reiste sammen fra Lyon, men de hadde lagt opp til
lengre dagsetapper enn oss, så følget skulle ikke vare lenge. Men nå er det
ikke så lett å finne steder å ligge langs Rhonen, som vi nå er kommet på.
Derfor ble det samme havn som dem igjen. Dagen etter tok vi atter farvel, men
alle våre tenkte stoppesteder var uegnede og vi lå igjen sammen med NARIDA. Det
ble etter hvert en vane å gå gjennom det vanlige “Takk for nå, og lykke
til videre” på VHF’en, for så senere å komme til bake med: “Vi blir
med dere inn i neste sluse likevel vi…” Wenche og Jacob skriver også
reisebrev, og om dere vil kan dere lese mer om NARIDA på http://narida.doc.no/

Nå har vi kommet til Avignon, og det lukter lavendel over
hele området. NARIDA ligger trygt ved vår side, og i morgen tidlig skal vi
reise sammen igjen, etter å ha ligget her noen dager. (Jeg tror vi begynner å
bli smittet av havnesyken allerede…) Det blir en spesiell dag i morgen. Da har
vi nemlig tenkt å ta de siste 80 kilometrene til Middelhavet. Om alt går som
det bør har vi i morgen krysset et kontinent med havseiler. Da har vi stått
gjennom Europa i 10 kmh. Det vil bli en uke før tiden, og det er nesten tre
måneder siden vi forlot Norge. Det skal bli rart å forlate vannveiene, for vi
har nesten begynt å bli litt glad i dem…..

Hilsen

Vilde Sofie, Dawn og Jarle

Kontinentkryssere

2.
september:

How is your
rat today?

Komplikasjoner på siste strekk til middelhavet. Jentene er i
Norge og Jarle på hotell.

Forrige reisebrev sluttet med at vi dagen etter skulle til
Middelhavet. Så enkelt skulle det ikke være. Vi kom oss av gårde og hadde god
tro på å nå Port St. Louis i løpet av dagen, og der begynner middelhavet. Like
før Arles begynte himmelen å mørkne, så vi besluttet å stoppe i der for å se
det an. Ikke engang det rakk vi, for da uværet kom over oss var det umulig å se
noe som helst. Vi så været komme som en vegg mot oss, og i siste liten fikk jeg
lagt båten til en 10 meter høy industribrygge der det var skiltet en dybde på 4
meter. Dybden er jo som dere etter hvert vet vårt store problem på kanalene.
Dawn passet Vilde nede, mens Kirsti og jeg fortøyde båten som best vi kunne,
mens været raste rundt oss. Det var da jeg tråkket på et trappetrinn som var
ødelagt. Høyre bein gikk tvers gjennom ståltrappa med innsiden av kneet mot ett
trappetrinn og utsiden av låret mot trinnet over. Det gjorde forferdelig vondt,
men det var først etter at været begynte å roe seg at jeg oppfattet hvor ille
det var. Uværet forsvant like fort som det kom, og etterlot seg bare et vanlig
regnvær.

En halv time senere var det jeg som lå nede og passet Vilde.
Dawn kjørte båten den siste biten til Arles, mens jeg lå i ro med beinet høyt.
Det er i slike situasjoner man tenker på den gamle regel om at det er viktig at
alle om bord kan alt. Heldigvis har Dawn kjørt båten før, og hun og Kirsti
klarte fint å få båten ned og legge den til kai. Jeg har en fantastisk kone!
Hun var engstelig, men hun klarte det.

Mens jeg lå nede og akket meg fant jentene både sykehus og
drosjebil. Jeg kom meg av gårde, og med mine svært begrensede franskkunnskaper
måtte jeg bare peke på såret på sykehuset. Heldigvis var det en utvendig skade
som var lett å se, så de fikk sydd meg sammen igjen. Om noen dager må jeg på
mitt fortsatt bedrøvelige fransk finne en lege som kan ta stingene ut. Hittil
har jeg hatt fastlege på kanalene, for om bord i den tidligere omtalte SYMBIOSE
er det en lege. Hun har sett på såret nesten hver dag, og sier det ser bra ut.
I dag har de heist seil og reist mot Tunisia, men det er en annen historie.

På grunn av dette kom vi oss ikke til middelhavet før den
27. august, men det er fortsatt før vår planlagte dato den 1. september. Havnen
heter Port St. Louis du Rhone, og er en liten havneby med 6 forskjellige verft
og et enormt antall båter. Jentene ble noen dager, men fredag den 30. kjørte
jeg dem til flyplassen i Nimes, og like etter var jeg soloseiler. Skummelt og
spennende.

Men alene er jeg ikke. Jeg har mye selskap her nede, av
hyggelige mennesker og av mindre hyggelige blindpassasjerer. For å ta det
mindre hyggelige først så har en rotte mønstret på THULE, helt uten klarering
fra skipperen. Den kravler rundt i båten om natten, spiser ledninger,
gasslanger og teak. Jeg har to musefeller, to rottefeller og fire skåler med
rottegift stående rundt omkring. Jeg har en gal nabo som har funnet frem sin
pistol og skutt med noe jeg har forstått skal være tåregass (eller noe der
omkring). Ingenting har foreløpig hjulpet, og jeg ser rotta hver natt. Siden
rotta ikke er redd for meg, så er jeg redd for den. Den kan ha all verdens
sykdommer, og de vil ikke jeg ha. Derfor sover jeg dårlig om natten, og som
oftest i cockpiten. En dag var jeg så sliten at jeg tok inn på hotell. Der fikk
jeg dusjet både kveld og morgen, og etter en god natts søvn gikk jeg atter i
gang med rottejakten. Hotellet var ikke så dyrt. Det kostet det samme som to
døgns havneleie, og siden jeg ligger på en av de få gratisplassene sparer jeg
det fort inn. Jeg trodde i alle fall det var gratisplass, inntil havnesjefen
for en time siden kom og jaget oss alle. Uerfaren som jeg var, er jeg den
eneste som måtte gå. Alle de
andre hadde “engine trouble”, “appointment at the yard”
eller “leaving during the day.” Vi ligger her fortsatt alle
sammen, og kommer han tilbake får jeg vise frem rottefelle og gift samtidig som
jeg peker på stingene på kneet. Det må vel gjøre susen.

Alle vi som ligger her på “gratisbrygga” er som en
stor familie. Vi prater og ler sammen, og hjelper hverandre om noen skulle
trenge det. SYMBIOSE som vi har vært sammen med reiste i dag. NARIDA reiste for
noen dager siden. PANDION er på full fart over mot Barearene, og prøver å ta
igjen aleneseileren Håkon i ZIPOLITE. Nordmennene er altså borte, men andre har
kommet til. Den tidligere omtalte Svensken (Gunnar) har kommet med sin FRIDA,
og har hjulpet meg med å få masten på plass. Sune i RONJA som jeg har hatt en
del med å gjøre på langturlista på nettet ligger her. Den norske Bavaria 34
WALTZING MATHILDA har kommet, og de har gått sammen med svensken mye av den
tiden vi ikke har gjort det. Her er et nederlandsk par som har seilt i 18 år,
men som nå er lei. Derfra har jeg fått kart over Balearene og en nyttig
middelhavsbok. Han overtok mitt stativ for å bære bommene på dekk på veien opp
kanalene. I dag skal han kjøpe mer tåregass til sin shotgun, og vi skal fyre
løs ti skudd og så tette alle luker. Det går på norsk, svensk, engelsk,
fransgelsk, svårsk, englensk og veivende armer, men “man klarar sig”
som Gunnar sier.

Her i Port St. Louis blir jeg liggende til midten av
september. Da mønstrer Merete og Helge på, og vi seiler så snart vi får god
værmelding. I løpet av den tiden skal jeg drepe rotta, rigge båten, pusse opp
båten etter kanalturen, montere vindror, og ikke minst finne ut hvor vi skal.
Det er denne tiden jentene skal være hjemme. Da slipper de å gå rundt her mens
jeg jobber, og de slipper en overseiling de gruer seg litt til. Etter det skal
vi ligge mer stille, og håper det fungerer bedre med Vilde. Planene må man lage
underveis etter hvert som man ser hvordan ting fungerer. Karibien har vi
avskrevet, det blir for hardt for oss med barn om bord. Vi tenker på å enten
følge SYMBIOSE til Tunisia, et spennende og billig sted vi vet for lite om.
Alternativet er å følge i PANDIONS kjølvann til Spania. Trygt og godt, men
kanskje ikke så eksklusivt. Det beste ville vært å komme seg til Kanariøyene,
men det er tøft å komme seg hjem derfra. Både vind og strøm går sørover, og jeg
vi ikke ha med Dawn og Vilde på et så langt strekk. Men finner jeg mannskap
derimot, tror jeg vi satser på Kanari. Har du noen uker fri neste vår….????

Hilsen

Vilde Sofie, Dawn og Jarle

Kontinentkryssere

13. september:

– Du har gjort hol i min båt!

Jeg sitter i Port Saint Louis og det er høst. Port St. Louis
er stedet Gud glemte, og jeg ikke kommer meg ifra. Jeg har vært her i over to
uker nå. Det er to døgns seilas til Menorca og jeg har flere ganger vurdert å
seile dit alene. Men så har hver dag gått så fort at det er blitt utsatt. Nå er
det bare noen dager til mitt mannskap kommer på, så nå blir jeg. Når de så
kommer, er det ikke lenger noen grunn til å bli her.

Rotta

I forrige reisebrev skrev jeg om mitt nye mannskap, Rotta.
Han har nå heldigvis mønstret av. Jeg hadde lagt ut alle mine feller, samt en
god del gift på strategiske steder. I cockpiten satt jeg klar med en luftpistol
min gale nederlandske nabo hadde lånt meg. Jeg må ha slumret av for jeg våkner
plutselig av et smell, og ser rotta ligge på kjøkkenbenken ved siden av en
utløst rottefelle. Den sitter ikke fast, den er ikke død, men den ligger litt
fortumlet ved siden av fella og ser stjerner og planeter. Jeg legger an det
beste jeg kan og sender den en liten blyladning i buken. Den rykker til, og
roer seg noe ned. Med arbeidshansker og håv bæres rotta de få hundre meterne
over til Rhône, og kastes utti. Klokken er 0230, og kampen er over. Jarle har
vunnet tilbake sitt skip!

Siden har jeg, med unntak av en natt, vært alene om bord.
Skjønt sikker er jeg vel ikke. Både om natten, og under den nesten daglige siestaen
hører jeg lyder fra de 18 ungene jeg fantaserer om at den har fått. Jeg synes
jeg hører at det krypes, gnages, krafses og spises overalt. Det var nok bare
den ene rotta, men den har satt spor, både i båtens utstyr og i skipperens
minne. Huff, jeg håper det gir seg.

Mennesker kommer og går

Det er ikke bare rotta som har forsvunnet. De fleste andre
vi har møtt på kanalene har fått sine master på og forsvunnet ut i det store
salte hav. Det er hele tiden oppbruddsstemning her. Alle sjekker værmelding og
alle skal i veg bare været blir bra. Det er litt trist, for man blir fort kjent
her nede. Ser man noen med kors i flagget er man venner med en gang. Vi har
hatt mange fine opplevelser sammen og mange fine dager og kvelder på brygga.

Svensken, eller Gunnar som han nå egentlig heter, og jeg har
holdt mye i hop i det siste. Vi har sluttet å leke katt og mus med
Capitaineriet. Vi har lagt oss pent i gjestehavnen og betaler vår havneleie med
glede (?). Her jobber vi på båtene våre og tiden går i grunnen utrolig fort.
Trikset er å hele tiden ha noe man skal gjøre, men ikke jobbe så fort at man
blir ferdig. Da blir det aldri kjedelig. Man er alltid på vei for å ordne noe,
men har alltid tid til å stikke innom en båt på veien. Noen trenger hjelp til å
hive påhengeren på gummibåten, andre har en kake som skal spises (som regel
meg.). Svensken og jeg spiser ofte sammen, det er hyggeligere enn å spise
alene. Det vekker dog noe oppsikt der vi sitter på kaien med Kryssarklubbens
grill og lager mat, men du verden så godt det blir.

Overnattingsbesøk

Lørdag var det atter grilling på brygga, og like bak oss var
det motorsykkeltreff. Som tidligere nevnt har de jo sånt i byen i dette landet.
Siden både Gunnar og jeg er gamle “Bikere” så måtte vi bort og kikke.
Vi kom i snakk med folk, og den kvelden endte det med at jeg hadde
overnattingsbesøk i THULE. Jeg følte meg ganske trygg på den karen. Vi hadde
hatt samme typer sykler, han var Citroënmekaniker og kjørte 2CV. Sånne folk kan
man like.

Uvær

Været i Middelhavet er veldig greit. Enten blåser det
ingenting, eller så blåser det alt for mye, og som regel fra nord. Sist helg
blåste det fra sør, og med en styrke jeg sent vil glemme. Det var vind og regn
i ufattelige mengder. THULE lå med rumpa mot været og likte seg ikke. Jarle
satt inne og fikk ikke sove. Han likte seg ikke han heller. Da uværet hadde
gitt seg hørte vi at det var av såpass dimensjoner at det var nevnt i norske
nyheter. I dagene etter nådde det oss historier om dammer i Rhonens sideelver
som hadde gitt etter for vannet, og om 19 omkomne. Om det er en historie med
innslag av de kjente fjær og høns vites ikke, men jeg er i alle fall glad vi lå
trygt i havn her nede. Jeg har en soloseiler litt lenger ut på brygga. Han har
seilt før, og da det hele hadde gitt seg sa han bare “Crazy weather!”
før han gikk for å hvile ut.

Antares

Jeg har jobbet mye med båten i det siste, som sagt for å få
tiden til å gå. Den siste uken derimot har det neste ikke blitt noe
THULEjobbing. Grunnen er omtrent som følger: En svensk Allegro 33 kommer inn i
havnen, og to søte svenske jenter i sin beste alder hopper i land. Den ene
reiser raskt tilbake til Sverige, mens den andre blir igjen for å sette båten
på land. På en uke skal alt ordnes før båten skal forlates ett år. Dette kan
aldri gå bra. På en eller annen måte ender det hele med at både Gunnar og jeg
tilbringer de neste dagene med jobbing på ANTARES. Ikke bare har vi rigget våre
to båter for seilas, men jammen er vi i gang med å rigge ANTARES ned for ett
års velfortjent hvile. Og hvilket tempo og arbeidslyst det ble i radarparet
Gunnar og Jarle! Jenny har sin fylle hyre med å koke kaffe, hente verktøy og
notere på sin lange liste over ting som skal gjøres før båten atter skal på
vannet. Både Gunnar og Jarle ser på hverandre og lurer begge på hvor denne
plutselige ar!

beidslyst kom fra. Utrolig hvilken effekt nærværheten av en
svensk skjønnhet kan ha. (Og for mine venner som spør om slikt: Nei, det ble
ikke noe. Det hjertet er fylt av renner munnen over av. Jeg prater alt for mye
om mine tre jenter, Vilde, Dawn og THULE til at slikt kan hende.) Nåja, det er
i forbindelse med denne jobbingen hun en kveld ser meg dypt inn i øynene og
sier: “Du har gjort hol i min båt!”

Snart tomt, og snart fullt

Nå har Gunnar og jeg kjørt Jenny til flyplassen i Nice. Det
er ca 55 landmil i en dieselbil lånt av noen andre svensker. Det var en
opplevelse jeg sent vil glemme, i en bil som bråkte noe helt utrolig. Gunnar
har levd en stund og vært med på mye, men ikke noe slikt som dette. Som han sa:
“Jeg er vant til mange slags landbruksmaskiner, jeg har kjørt både traktor
og selvbinder, men aldri noe som bråker som dette.”

Jenny var den siste i en lang rekke venner som har reist av
sted. Nå er det snart tomt for kjentfolk her. Det er veldig gøy å bli kjent med
nye mennesker, men det er også litt trist at en må ta farvel med like mange.
Jeg trøster meg dog med at jeg neste uke får Merete og Helge om bord og at det
da i alle fall blir fullt liv her. Jeg har også hørt fra Vibeke og Bengt i
THEA. De tar innpå og er her snart de også. Kanskje ikke så rart de tar innpå,
når jeg ligger stille.

Men nå sitter jeg altså alene i båten. Høsten begynner å
gjøre seg gjeldende, og det er snart på tide å komme seg av gårde. Spansk
gjesteflagg er innkjøpt, og båten er klar.

Beste hilsner fra Jarle

30. september 2002:

Det finnes to typer motorbåter

Hvordan har det nye livet blitt om bord? Hvem har mønstret
på, og er alle like velkomne? Hvordan er det beryktede Ibiza, og hvorfor bader
Jarle i havnebassenget?

Det er nå slutten av september, og det er snart to uker
siden mitt nye mannskap mønstret på. De kom på i Port St. Louis, og vi har nå
endelig kommet oss av gårde derfra. La meg først få presentere de nyankomne:

Merete

Ung og vakker jente, nettopp kommet ut fra en lang og hard
utdannelse ved BI. Kombinert med noen års bakgrunn som amerikaner burde dette
love godt for en god økonomisk karriere. Foreløpig får hun brynet sine meninger
på skipperen, en radikal miljøverner som forebereder seg på å bli 30 år og
konservativ.

Helge

Jordnær bygningsingeniør med sans for å jobbe med
vedlikehold av båt. Helge er også motorsyklist, og har i tillegg sans for biler
med 4WD og alt for store hjul.

Kakerlakken Kalle

Gleden over å ha blitt kvitt rotta og fått om bord de to førstnevnte
var stor. Da vi på Ibiza oppdaget at det var enda flere som hadde mønstret på
ble vi noe nedstemte. Kakerlakker er et velkjent langturfenomen, og helt
harmløst. Det er bare litt ubehagelig når de løper over ansiktet ditt om
natten. Så langt har ikke vi kommet. Foreløpig har vi bare oppdaget en av dem,
og han satt i cockpiten. Skipperen viste i dette tilfellet ingen nåde og
blindpassasjeren ble sporenstreks henrettet med påfølgende drukning. La oss
håpe dette eksempelet skremmer de eventuelt øvrige kakerlakker fra borde!

Vindroret Owen

Mønstret som tidligere nevnt på i Travemünde, men har ikke
kommet til orde før nå. Owen ble montert på hekken mens Jarle hadde sine tre
jobbeuker i PSL. Med god værmelding og en mistral to døgn bak oss dro vi ut i
den beryktede Gulf of Lion (av svensker kalt lejonbukten.) Det var to døgn til
Menorca, og vi mente å skulle klare å lære oss vindrorets hemmeligheter innen
den tid. Skipperen hadde lest seg klok på saken, og bruksanvisningens 5-punkts
kortversjon var lært utenat. Vindfløya ble montert, roret gikk over bord, alt
ble koplet i hopes, og spente slapp vi rorkulten! Hva ville skje?

Ingenting hendte! Det vil si, båten fortsatte på sin kurs
mot Menorca. Dreide vinden eller ble vi slått til siden av en bølge rettet Owen
opp kursen og vi fortsatte fortsatt mot Menorca. Skipperen satt og måpte. Tre
sekunder tok det å lære seg å bruke vindror, og det er fortsatt to døgn til
neste veipunkt. Vel kan innstillinger og bruk optimaliseres og finpusses, og
det er vi i gang med, men skal jeg være ærlig må jeg si jeg ble imponert.

Det finnes to typer motorbåter

Jeg har hørt mye om været i det vestre middelhav. Om den
saken er de fleste enige. Enten blåser det nesten ingenting, og fra svært
skiftende retning. Da går det ikke an å seile. Alternativet er en Mistral,
Tramontana eller Scirocco. Da blåser det så mye at en ikke lenger kan (eller
bør / tør) seile. Derfor sies det her nede at det finnes to typer motorbåter,
de uten og de med mast. Vår vindrorsglede ble derfor ikke langvarig før seilene
måtte ned og dieselbrenneren måtte vekkes til live. Jeg har sagt det før og jeg
sier det igjen, 50 timer er alt for korte oljeskiftsintervall! Med nesten to
døgns gange mot Menorca var det jo plutselig på tide å skifte olje igjen. Selvfølgelig
ble ikke dette gjort, men å peile olja det kunne vi jo prøve. Det ble med
forsøket. Forsøk å peile olja på en stikke med 5 mm mellom “min” og
“max” mens båten ligger i vindstilla med gammel sjø. Får jeg jobb hos
Volvo Penta noen gang skal jeg i alle fall komme med 3 forslag til hvordan ting
kan gjøres bedre! Men når det er sagt så er min gamle sleggemekanikksmotor
utrolig trofast, og jeg har etter hvert blitt veldig glad i den, tross dens
feil og mangler. Det er jo ikke hans skyld at han er svensk..

Intensivcruise på Balearene

Det er snart to uker siden mannskapet mønstret på, og en
tredjedel av denne tiden har vi vært i sjøen. Vi har hele tiden hatt meldinger
om en mistral i ryggen (Gunnar lå igjen i PSL og målte 25-30 m/s), men hele
tiden klart å seile (les: to typer…) fra den. Den andre tredjedelen har vi
brukt til å sove etter de for oss lange etappene mellom øyene. Den siste
tredjedelen har dermed blitt et intensivcruise på Balearene. Vi har hatt tre
dager på Menorca, to på Mallorca og vi er nå på andre dagen på Ibiza. Nettene
bruker vi til å seile. Been there, done that, next island, please! Vi bør være
ute av middelhavet 1. oktober, og får heller gå grundigere til verks neste
gang.

Ibiza

Ibiza. Mye hadde vi hørt om dette stedet på forhånd. Jarle
hadde erfaring fra Mykonos og “Paradise Beach”, og våre forventninger
var svært preget av den norske kulørte presses beskrivelser av stedet. Dette
måtte i alle fall oppleves, og var nok også noe av grunnen til intensivcruiset
på de nordre øyene. Ingen av oss er beskjedne, så vi la oss til på brygga som
fører ut til den kjente og svært kommerse nattklubben “El Divira”.
Som eneste båt under ti meter ligger vi her blant middelhavets vel bemidlede.
Nabobåten, fylt til randen av trendy unge mennesker, heter ironisk nok
“Praise the Lord”. Jeg vil tro de tenker som Holy Riders i Norge:
Skal man redde fortapte sjeler så må man oppsøke dem.

Nydusjede, og med rene klær (funnet langt nede i bunken) dro
vi “på by’n” og var klare for det meste. Atter en gang stod vi og
måpte. Ibiza var jo flott! Det var gamleby, slott, bakgårdsresturanter og 50
millioner turister som skulle spise samtidig. Det var lys, blomster og en
koselig middelhavsatmosfære. Vi forstod etter hvert hvorfor øya var så populær,
også blant turister som ikke lever på nattklubb og sover på stranda. Denne øya
er bedre enn sitt rykte. Da vi utpå natta kom oss hjem hadde det fortsatt ikke
tatt av på El Divino. Men i kveld! I kveld, og i natt skal vi ut og oppleve det
hårreisende, vannvittige, umoralske og demoraliserende nattelivet på Ibiza. Om
vi ikke sovner da, før det hele tar av.

Snøfokk og bading

Noen har kryssfokk og andre har snøfokk. Meldinger fra min
kjære som nå er i Røros vitner om at det finnes kaldere steder å være enn her.
Vel blir det litt kjølig på kvelden, og vi vurderer ofte om det er nødvendig
med genser, men på dagen er det badebukse og solkrem som gjelder. Skipperen
holdt på med klesvasken og spratt som en apekatt mellom båt og brygge da han
fikk bruk for sin badebukse. Brått fant han ut at kombinasjonen BioTex og
betong var svært glatt, og i valget mellom vann og betong valgte han vann og
ble hengende i båtens fortøyninger. Siden apekatter også er flinke til å klatre
kom han seg fort opp i båten og hoppet tilbake til land der han nesten gjentok
sin fremførelse en gang til. Til stor skuffelse for gjestene på den lokale
taverna klarte han denne gangen å redde seg inn og ble stående på betongen.
Riktignok noen meter lenger inn enn planlagt. Etter dette ble betongen spylt.

Skipperen på Praise The Lord kom bort og sa noe på spansk,
og jeg fortalte på mitt eminente tegnspråksspansk at man ikke bare kan vaske
klær, men også kroppen trenger vask. Han bare gliste og gikk.

Og forresten. Ja, vi har sett delfiner.

Beste hilsner fra Jarle

8. oktober 2002:

Du hast mein Leben gerettet!

Har vi virkelig reddet et liv?

Er vi virkelig tilbake i Norge allerede?

Hvordan går det med alle kakerlakkene?

Karl og S/Y ASGAR

Vi må tilbake til Port St. Louis. Der møtte vi en
interessant tysker ved navn Karl. Han er soloseiler og har en liten båt. Da han
skulle rigge båten etter kanalturen samlet han sammen noen av oss på brygga, og
de rigget båten for hånd uten bruk av mastekran. Jeg skulle vært med, men kom
to minutter for sent. Da var de ferdige! Båten er gammel og knøttliten, men
stinn av elektronikk, to forseil på hver sin rull og en enorm hjemmelaget
sprayhood. Karl er sånn passe god i engelsk, og var glad for å treffe oss som
snakker tysk. En dag inviterte vi ham på ostekake (som viste seg ikke å være
ostekake, men likevel en veldig god kake). Karl var strålende fornøyd. Karl
skulle forlate PSL noen dager senere enn oss, og gå direkte til Gibraltar. Nok
om Karl i denne omgang.

Spanske fastland eller Norge?

Sist jeg skrev var på Ibiza. Derfra satte vi kurs for det
spanske fastlandet, men ting tyder på at vi seilte feil. Da vi kom frem snakket
alle norsk. Det var norske menyer på restaurantene. Det var skandinavisk frisør
og Sparebank1 eiendomsmegling. På supermarkedet hadde de tradisjonsrike norske raspeballer
fra Toro. Norske flagg hang på flaggstengene og skulle man selge sin leilighet
skrev man ikke “For Sale”, “A vendre” eller lignende. Det
holdt med et “Til salgs!” I marinaen var det som alltid også norske
og svenske flagg, og jammen traff vi igjen Kjell og Brit ombord i MAJA. De
kjente vi fra kanalene og Port St. Louis.

Båten full av kakerlakker

Det var faktisk ombord i MAJA at kakerlakkproblemet løste
seg. Dere husker vi fant en kakerlakk på Ibiza. Det tok ikke lang tid før det
krafset og knaste i hele båten. De er som sagt helt harmløse, men moro er det
jo ikke. Vi så dem aldri, men alle hørte dem. Spesielt var lyden kraftig i
kjølsvinet. Det måtte jo komme tenkte vi, og hver dag utsatte vi til i morgen å
gjøre noe med problemet. (Vi er jo i Spania….)

Ombord i MAJA kom vi i snakk om rotta, og jeg måtte fortelle
at kakerlakkene hadde overtatt. Det var da vi fikk løsningen. Det er ikke
kakerlakker. Det er fisk som spiser groe på utsiden av båten. Alle har de
lydene her nede! Å, som jeg var glad den kvelden. Lydene var der fortsatt, men
nå viste vi hva det var, og hvorfor vi ikke hadde sett dem. Foreløpig er
Ibizalakken den eneste vi har sett, men vi har nå begynt å vaske alt som skal
ombord, og sette sandalene fra oss på brygga.

Karl og S/Y ASGAR

Etterhvert kom vi til Cartagena. En stor og fin by på
spanskekysten. Livet gikk sin vante gang, og da vi stod opp neste morgen lå
Karl og S/Y ASGAR der ved vår side. Han hadde kommet i løpet av natten dirkete
fra PSL, og hadde hatt Mistral av storm styrke. Dermed kom han ikke inn til
noen av Balearene og måtte vente til været roet seg her sør. Hans planer om
PSL-Gibraltar i ett strekk var forkastet. Nå var han sliten og skulle sove.

Påfølgende kveld var det middag for både tysker og nordmenn
ombord i THULE. Karl har dårlig med kart og fikk se på våre. Vi fikk også
kopiert kart til ham, slik vi fikk vår kopi i Norge. Det var da vi fikk til
dette han utbrøt: Jarle, Du hast mein Leben gerettet! (“Jarle, du har
reddet mitt liv, først ostekake, så middag, så kart. Alltid noe å spise ombord
hos dere. Du har virkelig reddet mitt liv.”) Om vi har reddet et liv er
vel kanskje noe overdrevet, men hvem vet, kanskje kartene redder ham en dag?

Dagen etter lå det en stor perm på THULEs dekk. Det var
tidevannstabeller og havnekart for Storbritannia. Jeg skulle jo til nordeuropa
igjen, det skulle ikke han. Bare han holdt seg flytende noen år til nå som kom
pensjonen, sa han, med hula-hula-damer og bastskjørt i blikket.

Almerimar og Comfortina 32

Når dette skrives ligger vi i Almerimar og venter på deler
til maskinen. Dette er en yndet overvintringshavn for skandinaver, og allerede
første dagen var vi invitert til fest i den norske klubben. Blir vi her helt
til torsdag tror jeg nok vi stiller. Det kan jo være et godt sted å feire
skipperens 30årsdag. Jeg tror nordmenn tar med seg noen av drikkevanene hit
ned. Den norske klubben får nemlig mat gratis, om de betaler for drikken selv.
Nåja, mens vi stod der og pratet kom det kjentfolk forbi, igjen. I reisebrevet
fra Danmark fortalte jeg om et par i en annen norsk Comfortina som vi møtte
støtt. Nå stod de her nede de også. Vi seilte innaskjærs og de uttaskjærs, så
møttes vi her. Siden de hadde prøvd seg ute på det store havet spurte jeg etter
svakheter med båten, men det hadde de ikke funnet!

THEA og Theodor

Theodor og Vilde gikk på babysvømming sammen. Det var der vi
traff hans foreldre Vibeke og Bengt. Vi kjøpte Comfortina under kurset, og like
etter kjøpte de THEA, en Scanmar 31. Vi seilte i juni, de kom etter i august.
Nå ligger de på Balearene og reparerer maskinen, mens vi ligger her og
reparerer maskinen. Om ikke mange dagene tar de oss igjen, og vi skal prøve å
ta strekket over til Kanariøyene sammen. THEA skal fortsette over dammen til
Karibien, og det sies at har man først kommet så langt som Kanariøyene, så er
det vanskelig å ikke bli med over. Vi har nå nesten returmannskap på plass, og
det er jo veldig fristende da…. Som sagt; Planene blir til mens man går. I
dag fikk jeg telefon. Det var Theodor som ringte. I bakgrunnen hørte jeg
Vibeke: “Theodor! Hva er det du driver med nå?”

Bilder

Vi får en del spørsmål til denne spalten, og det de fleste
lurer på er hvor det blir av bildene. Svaret er som de fleste andre svar: Det
ligger på internett. Alle de reisebrevene dere får blir lagt ut på nettet noen
dager etter (det kommer selvfølgelig alltid til dere først 🙂 Om dere kikker
på siden http://no.photos.yahoo.com/comfortina32 vil dere finne flere bilder.

Og forresten…

Ja, vi har funnet den første flygefisken på dekk.

Beste hilsner fra Jarle, Almerimar 8. oktober 2002.

14. oktober 2002:

En mors beretninger…

…om livet før og under Den Store Turen…

…om hvordan det går med Vilde og Dawn etter at de reiste
hjem til Norge.

Tiden før avreisen

Det sier seg selv at det er mange forberedelser som skal til
før man kan dra avgårde på en så omfattende tur. Jeg er heldigvis gift med en
nevenyttig mann som både kan og liker å jobbe med båt. Det ble derfor naturlig
at det var han som utsyrte og klargjorde skipet. Dette medførte mange ensomme
ettermiddager, kvelder og helger på Vilde og meg, men når man vet at det må til
for at vi skal komme oss på tur, og være mye sammen, er det lettere å holde ut!
På den tiden spiste vi stort sett bare middag sammen, for jeg dro på jobb før
Jarle stod opp, og innen han var kommet hjem fra båten på kvelden var jeg
sloknet i senga…

Å være to store og en liten på tur i en 32-fot stor båt

Det er trangt, men det går! Selvfølgelig er det en stor
overgang å flytte fra leilighet til en liten seilbåt. Spesielt med en
energibunt av en 18 måned gammel jente… På forhånd var vi veldig spente på
hvordan det ville gå med Vilde ombord. Etterhvert forstod vi at dette kunne bli
slitsomt.

Vilde er en aktiv krabat, som krever mye oppmerksomhet. Som
vi pleier å si: Hun krever mye, men gir også utrolig mye igjen. Dette fungerte
blant annet dårlig når vi skulle gjennom de 200 slusene på vei mot middelhavet.
Det var ikke lett for tulla å skjønne at BÅDE mamma og pappa måtte jobbe på en
gang, og ingen hadde tid til henne. Når man står i bunnen av en 20 meter høy
sluse så ljomer det godt… På den annen side fungerte det veldig greit til å
skremme bort innpåslitne gendarmere og tollere!

De dagene vi kjørte fikk Vilde maur i kroppen. Hun skal helst
bruke alle musklene i kroppen på en gang, hele dagen. Det er ikke alltid så
lett på en liten båt, med stor redningsvest, og opptatte foreldre… Det var
ikke særlig morsomt hver gang vi kom til en ny sluse og Vilde står og peker og
hopper og sier “P’lan! P’lan!”. Hvordan skal man forklare et lite
barn at “Nei, nå må vi kjøre videre, og videre, og videre, for vi skal jo
dit og dit…”? Barn lever mye mer i nuet enn vi voksne.

I det hele og det store er jeg glad for at vi reiste med
Vilde. Vi har blitt mer sammensveiset alle tre, og bedre kjent både på godt og
på vondt. Man kommer også i kontakt med utrolig mange mennesker når man har
barn med seg. Vilde har lekt seg gjennom Europa med svenske, danske, tyske,
nederlandske og franske barn. Og vi har ofte kommet i prat med deres foreldre
og på den måten fått mange nye hyggelige bekjente. Vilde har også blitt proppet
full av slikkepinner, som barna får i nesten alle butikker, restauranter osv.

Før vi dro var det mange som sa at det ville bli slitsomt,
at det ikke ville gå osv. De fikk jo rett, men det vet man jo ikke før man har
prøvd! Et eksempel på at det KAN gå helt fint er S/Y Thea. De reiste fra
Sandefjord 10. august, og har snart tatt oss igjen. Ombord der er Vildes
bestevenn Theodor, som er tre måneder eldre enn henne. Sammen med foreldrene
Vibeke og Bengt har han det kjempefint ombord, og de tar fortsatt sikte på
Karibien. Vi gleder oss veldig til å treffe dem igjen på Kanariøyene!

Når det gjelder Jarle og meg var vi også spente på hvordan
det ville gå. Man har jo hørt en del om havarerte ekteskap og skilsmisser på
grunn av slike turer. Og ja, vi kranglet mye. Mer enn vi gjorde hjemme. Men det
er kanskje ikke så rart når man bor så tett opp i hverandre 24 timer i døgnet.
Heldigvis var det ingenting alvorlig, og vi ble alltid fort venner igjen. Vel,
nesten alltid da… Jeg skammer meg litt når jeg må innrømme at jeg nesten
begikk mytteri en gang. Det var etter en heftig krangel i Charlesville nord i
Frankrike. Da sa jeg “Nå stikker jeg!”, tok med meg Vilde, og gikk en
laaang tur. Stakkars Jarle trodde jo vi skulle reise, og løp ned på
togstasjonen for å se om vi var der.

Vilde og Dawn reiser hjem til Norge igjen

Det er fælt å krangle med og kjefte på dem man er mest glad
i på hele kloden. Det var hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for at Vilde og
jeg skulle ta en pause fra turen. Dette var heldigvis Jarle enig i, og støttet
meg 100%. Det er ikke vits å være på tur hvis man ikke har det noe godt, og DET
ER IKKE FLAUT Å SNU. Noen vil kanskje påstå det, men jeg synes det er tøffere å
innse at “Nei, dette går ikke!” og gjøre noe med situasjonen. Selv
kviet jeg meg litt til å komme hjem og møte alle hva-var-det-jeg-sa’erne, men
det gikk utrolig greit. Jeg har jo selvfølgelig fått mange spørsmål av typen
“Er ikke du ute og seiler da?”, men da er det bare å forklare saken
med et smil…

Nå som vi er hjemme ønsker jeg at jeg var på tur, når jeg
var på tur ønsket jeg meg av og til hjem. Det var det med gresset på den andre
siden da… Vi har bestilt billett til Lanzarote 25. oktober, og gleder oss
veldig til å treffe Jarle igjen. Jeg synes det er trist at jeg ikke får oppleve
den delen av turen som Jarle nå er på, men unner ham det, og håper han ikke
synes det er altfor trist at vi ikke er med. Men det er ikke SÅ moro å sitte
her hjemme og lese om svenske blondiner osv…

Vilde har forandret seg en del i tiden vi har vært hjemme i
Norge. Hun fylte to år 30. september. Hun lærer stadig nye ord, og har blitt en
riktig skravlebøtte. Hun har fått seg egen, stor seng, og er veldig kry av det.
Av og til hender det at hun løper bort til telefonen, tar av røret og roper
“Pappa….?”. Hun synes nemlig det er veldig morsomt å snakke med pappa
på telefon, og forteller alt hun har gjort. Tror hun gleder seg til å få
pappaen sin tilbake!

Hvor går ferden videre?

Drømmen har jo alltid vært å nå Karibien, og det var det som
var den opprinnelige planen. Men planer er til for å endres… Da jeg reiste til
Norge igjen hadde vi bestemt oss for å overvintre i Altea i Spania. Men etter
noen uker fortalte Jarle meg at han skulle fortsette mot Kanariøyene allikevel.
Jeg ble for så vidt glad for det, for vinteren på Kanariøyene er nok atskillig
varmere enn i Spania. På den annen side ble det da ytterligere en måned innen
Vilde og jeg skulle returnere til båten.

Nå, etter enda noen uker, tenker vi at har vi først kommet
så langt, er det ikke langt igjen over dammen. Og det blir kjipt å ligge igjen
når alle andre stikker over, spesielt Thea… Dessuten er det et ganske vanskelig
strekk å seile Kanariøyene-Norge, med motvind og motstrøm. Nei, dersom det blir
praktisk mulig tror jeg vi går for Karibien.

Å plassere Vilde tre uker i båten uten mulighet for å gå i
land er en umulig tanke. Derfor blir ikke vi med på en eventuell overseiling,
men ligger og venter på stranda enten på Kanari eller i Karibien. Jarle må da
finne seg mannskap, noe som kan by på diverse utfordringer…

Beste hilsner fra Dawn, Sandefjord 14 oktober 2002.

30. oktober 2002:

!Posible Mañana!

Dagens tekst består av to ord; Posible Mañana. Mañana betyr
noe slikt som “en senere dag”. Jeg tror ikke spanjolene har noe ord
for “i morgen” Det er enten i dag eller en annen dag, altså mañana.

Posible betyr “muligens” eller
“kanskje”. Posible mañana betyr altså “kanskje en annen dag”.
Kanskje i morgen, kanskje i overimorgen, kanskje neste uke eller…..

Deler fra Norge

Sist jeg skrev var i Almerimar, der vi ventet på deler til
maskinen. Den lokale Volvoforhandleren var av typen som var veldig posible
mañana, og som også måtte ha sin mekaniker på plass før han visste hva han
skulle bestille. Denne mekanikeren var i Almeria og han kom ikke hit før
posible mañana. Etter noen telefoner til Norge fant vi ut at delen vi manglet
(oljetrykksgiver) lå på lager i Sandefjord, og kunne sendes i morgen. Altså det
norske “i morgen” og ikke det spanske “mañana”. Saken var
grei, min far ble utsendt på handletur og dagen etter gikk det en konvolutt fra
Sandefjord mot Almerimar. Lykkelig uvitende var vi da om at også det spanske
postvesen jobber etter prinsippet posible mañana….

Torsdagsklubben

Da vi kom til Almerimar sa vi at vi skulle bli 2-3 dager. Vi
hadde seilt et stykke og ville hvile ut. Vi ble som tidligere nevnt invitert på
øl og tapas i den skandinaviske klubben, og nå som vi måtte vente på deler
kunne det kanskje hende vi ble så lenge at vi fikk med oss treffet på torsdag.
Torsdagen kom før posten og vi feiret skipperens 30 årsdag med nordmenn og
svensker. Vi endte opp i en svensk stålbåt og ble servert en god rødvin.
Svensken delte villig og da alle var enige om at vinen var god fikk vi høre
prisen. 52 cent for en flaske (ca 3,50 norske kroner (eller en 15-20
svenske….:-) Det var nok av vin ombord, han hadde kjøpt 100 flasker. 100
flasker for 350 kroner, det er det man betaler for 2-3 flasker hjemme!

Posten skal frem

De som bor i Almerimar har bodd der en stund. Havnesyken er
utbredt, og det er en populær overvintringshavn for skandinaver og engelskmenn.
Med god grunn. Havnen har alt en trenger og det er billig å bo der. Det er bare
en ting å utsette. Posten må via nabobyen El Ejido. Han som har ruten mellom El
Ejido og Almerimar jobber ikke hver dag. Noen ganger kan det ta en uke mellom
hver gang han kommer til Almerimar. Etter hvert hørte vi den ene
skrekkhistorien etter den andre om hvor lang tid posten hadde brukt fra
forskjellige steder i Europa. Det er like greit å inngå avtale om vinterhavn
med en gang var svaret vi ofte fikk.

Dagene gikk, det ble torsdag igjen, og vi skulle møte alle
våre venner på øl og tapas. Så kom posten! Gleden var stor og effektiviteten
enda større. Det ble skrudd motor og gjort båten sjøklar, to ukers ventetid var
over. At giveren ikke passet ble nesten oversett. Det er utrolig hva
rørleggertape og pakningsmasse kan utrette. På torsdagsklubben ventet de oss,
og vi rakk akkurat å stikke nesa inn for å ta farvel før vi kom oss ut av
havnen før mørket kom.

The rock of Gibraltar

Vi hadde planlagt turen til Gibraltar og funnet flere steder
vi skulle innom. Siden all vår tid var brukt i Almerimar gikk vi direkte til
Gibraltar. Hva gjør vel et døgn eller to i sjøen når vinden er god og delfinene
følger oss hele veien?

Gibraltar er et merkelig sted. Det er jo bare en stor stein!
Resten er Spania. Vi ankret opp på spanskegrensen, rett ved flyplassen. Fire
forskjellige myndigheter fra to forskjellige land kjørte rundt med sine raske
båter og passet på at vi tok dingen (jolla) til Gibraltar og ikke til Spania.
Vi hadde jo ikke sjekket inn der. Her har vi reist gjennom hele Europa uten en
eneste passkontroll eller innsjekking. Den lille steinen Gibraltar derimot, den
var det viktig ikke å forlate uten papirene i orden! Hele Europa bruker Euro,
men i dette knøttlille stedet har de sin egen valuta, Gibraltarpund. Heldigvis
er den likestilt med den britiske pund sterling, og heldigvis blir de ikke
fornærmet om en heiser britisk gjesteflagg og ikke Gibraltarsk.

Hjemme snakker vi om det lille anderledeslandet Norge, men
Norge er stort i forhold til denne steinen her. Siden min kone er halvt engelsk
og min datter derved kvart engelsk følte jeg meg faktisk litt hjemme her. De
hadde selvfølgelig engelsk mat i butikkene og båten ble fylt med Dawns
favorittsjokolade “Curly Wurly”, den perfekte gaven til
gjenforeningen på Kanariøyene!

Tiden hadde løpt fra oss så vi måtte prioritere
forberedelsene til neste strekk foran apekatter, huler og muséer. Den lille
steinen fortjener nok mer tid enn vi kunne avse.

Kjentfolk

Nå har vi vært på tur så lenge at vi ikke kan komme inn i en
eneste havn uten å treffe kjentfolk. I Gibraltar lå Karl og ventet på oss, og
han hadde selvfølgelig hatt storm på veien. Han hadde hatt stor sjø, tåke,
sturm und bestimmt windstärke 6-7, jeg vil ikke lyve Jarle, men wirklich sturm
hadde han hatt, og windstärke 8. Denne gang som alle andre ganger…. Karl
hadde kommet før oss (pga Almerimar…) og han hadde truffet Kenneth i QCOON.
Vi hadde vært naboer en uke i Almerimar og siden de begge kjente THULE regnet
de med at vi var på vei. Hvilket vi også var. Selv våre gode venner i THEA fra
Sandefjord tok oss igjen her, og gleden var stor!

Avreise

Alle var vi hissige på å komme videre. Det var kaldt og vi
ville sørover. Når blir værmeldingen god nok til reise? Posible mañana? Igjen
var vi i gang med å vente. Så ble det levelig værmelding og QCOON reiste den ene
dagen, Karl og ASGAR den neste. Karl seilte etter tysk tidevannsfilosofi, mens
vi ville vente noen timer. Vi hadde nemlig pratet med en brite og de har jo
greie på tidevann. Da vi var på vei ut var Karl på vei tilbake. Der ute var det
4-5 meter høye bølger og wirklich sturm!

Vi trosset “stormen” og dundret av gårde for
motor. Merete stod igjen på brygga med flybillett i hånden, og THULE, THEA og
danske MAIER dro avsted ut i det store Atlanterhavet. Hvordan Helge og Jarle
hadde det på den turen får vi svaret på i neste kapittel av den store
Thuleberetningen.

Beste hilsen Jarle

Hasta luego!

5. november
2002:

Canaries
here we come!

Thule skal ut på sin første virkelige havseilas. Turen fra
Gibraltar til Lanzarote er på 628 Nm. Det tilsvarer Sandefjord-Skagen tur-retur
tre runder. Uten stans, døgnet rundt. Er båt og mannskap klare for slikt?

Forberedelser

Aldri i Thules historie er en så lang tur blitt forberedt så
lite. Kanskje er det fordi vi nå begynner å bli vant til å seile, og vet hva
båten er god for? Kanskje er det fordi vi av kommunikasjonssvikt sendte to
puljer av gårde for å handle, og begge kom hjem med mat nok? Kanskje er det
fordi skipperen visste Dawn kom til å ankomme Kanariøyene før oss, og vi måtte,
bare måtte, komme oss av gårde? Kanskje var det fordi vi skulle på guttetur og
var udødelige? Vi reiste sammen med våre venner fra Sandefjord ombord i THEA,
samt deres danske kamerat Brian i MEIER. Sluttspurten ombord i disse båtene
tydet på at de hadde tatt like lett på forberedelsene som oss. I nattens mulm
og mørke forlater tre båter dieselbrygga i Gibraltar.

Avreise fra Gibraltar

Jeg har ikke greie på tidevann, og innrømmer det så gjerne.
Derfor hadde jeg engasjert meg og pratet med britene. De bør jo ha greie på
sånt. Vi dro derfor til anbefalt tid og fikk 3,5 knop motstrøm. Pilotboken sier
vi kan få opptil 2-3 knop mot, om vi drar på feil tid. Jeg har fortsatt ikke
greie på tidevann. Natten gikk og morgenen kom, vinden er svak og maskinen går
som en klokke. Vi var ute i Atlanteren og skulle følge Kanaristrømmen sørover.
Den går en halv til en hel knop mot Kanariøyene, men kan stoppes av
meteorologiske forhold. De forholdene kom selvfølgelig samtidig med oss, og
strømmen var ikke der. Men den var da heller ikke imot. Andre (eller var det tredje?)
dagen begynte det å blåse og vi kunne endelig heise seil og spare diesel. Med
liten kuling i ryggen og store behagelige atlanterhavsdønninger bakfra gikk det
unna som aldri før. Loggen økte fra 5 til 6 til 7 og endog enkelte ganger 8
knop. Rekorden ble satt i en surf ned en kjempebølge med 12 knop, og vi fant ut
det kanskje var på tide å reve og å hive ut litt tau som en brems. Dagene gikk
og vi så ikke annet enn vann og delfiner. En fisk bet på kroken og sikret oss
to måltider fersk mat. Vi tror det var en Dorado, skjønt sikre er vi ikke.
Vaktene gikk av seg selv, det var bare Helge og skipperen ombord. Vindroret
styrte mens vi spiste, sov og trimmet seil. Nattevakten holdt seg våken med å
skravle med THEAs nattevakt på VHF’en.

Hel&%¤#¤#es Furl¤#¤#exdrit!

En dag blåste det for mye for vår genoa, og vi ville bytte
til mindre seil med tykkere duk. Å få seilet ned i liten kuling bakfra er en
ting, å få opp det neste seilet noe helt annet. Rulleseilets fortreffelighet
viste seg kanskje ikke å være så fortreffelig likevel. I alle fall ikke med
våre kunnskaper. Om noen rulleseilsvante leser dette setter jeg stor pris på et
tips om bytting av seil andre steder enn i havnens smule farvann. Når så delene
løsner og profilen går ut av rullen blir det absolutt ikke bedre. Skipperen
bytter rulleseil ut med ukvemsord og kutterstaget settes. Stagseil er og blir
“failsafe”, og hardværsfokka er gull verdt.

THULE er også utrustet med lensespetakler, som også har fått
høre skipperens utvalgte ord. Jeg har lovet meg selv at dette er første og
siste båt med lensespetakler. På denne turen holdt en av dem på å hoppe ut av
sitt feste i masta (forsåvidt ikke noe problem, så hadde jeg vært kvitt
dem….) og en tur i masta ble nødvendig. Selvfølgelig ble kamera medbragt. På et
slikt langt legg har en tid til å tenke, og nå kan spetaklene slakkes og føres
frem til vantene med en line betjent fra cockpit, festet med clamcleat. Nå
fungerer det meget bedre. Storbommen har også fått permanent preventer på begge
sider, selvfølgelig betjent fra cockpit. Samtlige liner i tre rev, samt alle
opphal er også betjent fra cockpit, så det er ingen grunn til å ta seg en tur
på dekk om en ikke vil. Men du verden så mye tau i cockpit’en…..

Havneplass på Lanzarote?

Vinden løyer, Furlexen limes, vinden forsvinner og motoren
startes. Det er ett døgn til Lanzarote og vi har diesel på tanken. Uten
havneplass å gå til nærmer vi oss samme øy som Dawn og Vilde er på. Den store
regattaen ARC (Atlantic Rally for Cruisers) legger beslag på alt som er av
havner til slutten av november, men vi må inn til jentene. Vi bare må i havn på
Lanzarote, koste hva det koste må. Jeg hadde hørt mye om at en bør bestille
plass på Kanariøyene. Jeg syntes dette med bestilling var litt for
velorganisert for norske nordmenn på tur som ikke vil være bundet, men jeg
hadde da gjort noen forsøk. Jeg hadde sendt mail til alle jeg hadde adressen
til. Jeg hadde ringt til alle jeg hadde telefonnummer til. Jeg hadde rådført
meg med mine venner på det store internettet. Alle forsøk gav det samme
resultat: Ingen ARC-vimpel i salingshornet, ingen havneplass. Den tryggeste og
beste (?) havn på Lanzarote heter Puerto Calero. Dem hadde jeg både mailet og
snakket med. “Når ARCen!

har gått har vi plass, ikke før.” Da vi fikk
telefonkontakt med Dawn viste det seg at hun hadde hotell like ved Calero.
Opprop til Calero på VHF bekreftet det samme: Havnen var full!

Det var midt på natten. Vi hadde seilt 660Nm på fem og et
halvt døgn. Vi kunne vel påberope oss mangel av diesel og få ligge noen timer i
påvente av åpningstid. Tross negativ respons på VHF gikk vi inn og ble tatt
imot av verdens hyggeligste nattevakt. Joda, vi kunne få ligge på dieselbrygga
til neste morgen, og kanskje, bare kanskje var det en plass lenger inn. Neste
morgen kl 0800 møtte vi opp i kapteineriet. “Are you THULE? Yes, we have one free berth for a
10m yacht. For how long do you wish to stay?” Lykkelig betalte jeg
for en måned og har nå havneplass i verdens flotteste marina til samtlige
ARC-ere har forlatt Kanariøyene. Visst blir man overtroisk av å bo i båt, men
dette er nesten til å bli religiøs av! (Marinaen har pullere av polert messing
og betegnes i pilotboken som “spotlessly clean”)

Hotell i to uker

Dawn og Vilde kom ned på charterreise og har en liten
leilighet på hotell i Puerto del Carmen. Det tar 15 minutter å sykle til båten,
men den ligger trygt, så vi drar heller på stranden. Her har vi all mulig
luksus. Det er svømmebasseng, dusj, senger som står stille, og til og med lys i
kjøla. Vi skal bo her disse to ukene for så å flytte i båten igjen. Det skal
bli rart…..

THEA

THEA kom med dagslyset noen timer etter oss. De ble noen
timer og dro så videre til Gran Canaria der de skal treffe noen venner. De tok
med seg Helge som ville ned dit og treffe sin Merete som tok fly fra Gibraltar.
(Sjøsyk i ett til to døgn går, men i fem?) Om en uke kommer THEA tilbake og da
skal Vilde endelig få leke med Theodor. Det blir stas!

Beste hilsen Jarle og jentene.

Midlertidige landkrabber

25. november 2002

Are you crossing?

I forrige reisebrev ankom vi Puerto Calero på Lanzarote. Her
ligger vi fortsatt. Dawn kom med fly og hadde to ukers hotell inkludert, så da
bodde vi like gjerne der de første to ukene.

Vi var på stranden nesten hver dag, og Vilde storkoste seg
med sand og vann og sol. Vi bodde i Puerto del Carmen, en by som er fullstendig
preget av turistene. Men vi er jo turister, og vi hadde det flott. Det var
nesten som å ha ferie fra ferien. Bil leide vi en dag, og kjørte øya rundt.

Etter å ha flyttet tilbake til båten fant vi ut at det var
på tide med litt mer ferie. Dawns foreldre var på ferie på Gran Canaria, og vi
reiste dit med fly for å besøke dem. Tre dager bodde vi der, og disse tre
dagene hadde vi også bil. Det var stas å se igjen de to som er våre foreldre, svigerforeldre
og besteforeldre. Det ble også tid til en tur til Puerto Mogan der CARMENCITA
ligger. Der fikk vi hilst på Grete og Bjørn. Vilde er veldig fascinert av
“Bjørnen i det store blå huset” for tiden (Hun ser DVD som bare det)
Her møtte vi Bjørn i den store blå båten…

Det gikk nok en del mer penger enn vanlig disse ukene, men
en må jo unne seg en ferie iblant også, selv om en er på tur.

Family at sea

Det ligger noen norske båter her i havnen. En av dem er
FAMILY AT SEA fra Kristiansand. (Se Familyatsea.com) Vi hadde lagt merke til
dem både på grunn av navnet og siden de hadde leker på dekk. De hadde også lagt
merke til oss, siden også vår båt bærer preg av å ha barn ombord. Familien til
sjøs var veldig nysgjerrige på denne norske barnebåten der det aldri var noen
hjemme. Vi var jo alltid på hotell.

Vi ble etter hvert godt kjent, både voksne og barn. De
voksne pratet og diskuterte seilruter, mens barna gikk på besøk i hverandres
båter og løp viltert omkring på brygger og kaier. At ingen falt i vannet er
utrolig.

Cocktailparty

Seilere (dog kanskje ikke langturseilere…) har ord på seg
for å være fintfolk, og det fikk vi også forsøke en dag. Vi ble invitert på
cocktailparty hos Calero, mannen som eier havnen, og mye av området rundt. De
fleste andre i havnen var også invitert, og vi fikk god kontakt med folket hos
BLUE NAJAD. De var på seilkurs hos Norsk Seil- og Navigasjonsskole og skulle
være med ARC’en over til Karibien. Det var veldig hyggelige mennesker og Jarle
forsøkte å benytte anledningen til å plukke opp noen tips om seiling. Vilde løp
som vanlig rundt og sjarmerte alle.

Brian, MEIER og øl

Vår danske venn Brian fikk besøk av sin mor, og de ville
ligge i havn. Således havnet MEIER ved samme brygge som oss, og ble en ukes
tid. Brian har holdt følge med THEA siden kanalene og Vibeke har kommentert at
Bengt aldri har drukket så mye øl noen gang. Selv sier Brian at han aldri har
drukket så lite øl som etter at han traff Bengt og Vibeke. Nå var det vi som
skulle “slite” med denne hyggelige dansken som stadig kom og sa
“Jarle, skal vi nu ikke lige dele to øl?” Det er et hardt liv å være
seiler 🙂

Besøk fra Norge

Det er ikke bare vi som har hatt ferie denne tiden. Fra
Norge kom Lars Kyrre, Stine og Hans Christian på besøk en uke. De er barndomsvenner
av Jarle og ivrige regattaseilere hjemme. De bodde på hotell i Puerto del
Carmen, og nok en gang gikk turen til Oles Bilutleie. Denne gang ble det bil
for en hel uke. Det ble mye fart og moro, med restaurantbesøk, bølgesurfing og
ekskursjoner på øya. En dag var vi også ute og seilte. Jarle demonstrerte
vindroret mens regattagutta trimmet seil og diskuterte mastheadrigg kontra
brøkdelsrigg. Man snakker litt forbi hverandre når noen tenker komfort og
sikkerhet mens andre snakker fart og taktikk.

Også THEA hadde besøk fra Norge denne uken. Bengts foreldre
var på besøk, og således ble det hotelltilværelse på den gjengen også.

Are you crossing?

Det har vært en fantastisk tid med jentene ombord igjen, men
selv om tiden her på Lanzarote har vært preget av hotell og besøkende gjester
kan man selvfølgelig ikke unngå å få med seg hva som faktisk skjer her. Vi
befinner oss på Kanariøyene like før den store regattaen ARC skal gå. Den nye
ARC’en skal gå fra en marina like om neset her. Alle forbereder seg for overfarten,
og samtaletemaet er alltid om man skal over, når man skal over og hvilken rute
en skal velge over. Noen skal bli her i vinter, men det blir færre og færre av
dem. Vi hadde også bestemt oss for å bli her i vinter, men noe skjedde. Fra å
si at vi skal bli her i vinter begynte vi å si at vi vurderer å reise over.
Deretter sa vi at vi skulle over, og så begynte vi å se etter mannskap. Nå har
jentene reist hjem og Jarle har fått nytt mannskap ombord. Det er en engelsk
“quayjumper”. Det er ikke noe problem å få mannskap her, det er mange
som vil over, utfordringen ligger i å finne den rette. Roy virker som en ålreit
kar, og han har bodd ombord noen dager nå. Prøveseilasen til Gran Canaria vil
vise om han er et verdig THULEmannskap.

We are leaving!

Det blir bare Roy og meg ombord på overfarten, så mannskapet
er fulltallig. Båten er så godt som klar. Tiden begynner å bli riktig og om kun
kort tid seiler vi ned til Gran Canaria. Der ligger MEIER og THEA og venter på
oss, også de med to mann i hver båt. Rundt den 1. desember seiler vi sammen
sørover til Kap Verde øyene. Dit er det omtrent en ukes seilas, og vi gleder
oss stort til det. De fleste seiler forbi Kap Verde siden man er så fokusert på
å komme raskt frem til Karibien. På Kap Verde har de stort sett ingenting og vi
tror det blir en spesiell opplevelse å få noen dager der. Vi seiler så rett
vest over Atlanteren og det vil ta oss omtrent to uker å nå Karibien. Vi vet
ikke helt hvor vi reiser, men det blir nok Trinidad, Tobago eller Barbados. Vi
vil ha god tid over til å bestemme oss. Det blir nok jul på havet, men vi håper
på å få nyttårsaften på land. Siden vi nå er en nordmann og en engelskmann
ombord blir det jul to ganger, både den 24. og 25. desember. Om alt går etter
planen er dette derfor årets siste reisebrev fra meg, om de da ikke har fått
internettcafeer også på Kap Verde.

Neste gang jeg skriver blir antagelig fra den andre siden.
Det skal bli noen spennende uker!

Vi er egentlig klare for overfarten, det er bare 1000
småting som må ordnes først. Det er bare noen dager igjen nå…

Beste hilsen Jarle

2. januar 2003

Vem kan segla förutan vind?

Hvem kan seile foruten vind?

Hvem kan ro uten årer?

Hvem kan skilles fra jentene sine, uten å felle tårer?

Å krysse Atlanteren…

Det er mange som har krysset Atlanteren før meg. Folk gjør
det hele tiden, i små og store båter. Noen seiler sivbåter over, andre ror. En
nederlender jeg snakket med på Gran Canaria sa det var så enkelt at han kunne
gjøre det alene, baklengs og med bind for øynene. Selv har jeg aldri krysset
noe hav før, og jeg ser på kartet at det er stort. På GPS’en lyser tallet 2609
Nm mot meg. Det er avstanden fra Gran Canaria til et waypoint sør for Barbados.
2609 Nm i direkte distanse.

I reell seilas blir det lenger. 3 uker uten å se land og
uten annen kontakt med verden enn dem man kan nå med en VHF. 3 uker uten
mulighet for å angre eller snu. Ingen mulighet for å hoppe av og sette seg på
bussen. 2609Nm er langt. Veldig langt. Tvilen ligger der. Vil jeg? Tør jeg?
Skal jeg? Jeg har tenkt på det lenge, vært psykisk forberedt noen år, men nå
står jeg her og skal gjøre det. 2609Nm.

Vi bunkrer båten så den ligger tungt i vannet og 1. desember
heiser vi seil før vi ombestemmer oss. Vel ute på havet er det kuling og store
bølger. Vi raser av gårde mot Barbados mens GPS’en tikker sakte nedover. Den
store skjelven har gitt seg og vi er igang. Bare 2598Nm igjen nå så er vi
der…

Kulingen

Når vinden blåser forbi Kanariøyene må den luften som ikke
kommer over øyene passere mellom øyene. Derfor blåser det ekstra mye i områdene
mellom og sør for øyene. Disse områdene kalles akselerasjonssoner og der er det
markant mer vind enn ellers. Vet man om det og rever på forhånd er det ikke noe
problem. Vi seilte fra Pasito Blanco på sørenden av Gran Canaria, med en
akselerasjonssone på hver side. Det blåste godt! Vi fikk opp litt klut og dro
avgårde sørover. Hei hvor det gikk!

Det både varte og rakk og etterhvert som både kart og
pilotbøker var sjekket flere ganger fant vi ut at vi måtte være ferdig med
akselerasjonssonene for lenge siden. Det blåste fortsatt godt og det gikk i
riktig retning. Var det passaten vi hadde funnet? Så langt nord? Vi var på ca
27 grader nord og vanligvis må man ned til et sted mellom 20 og 25 grader, men
hvem har sagt at dette er et vanlig år? Det blåste fortsatt godt og det meste
vi målte var 40 knop. Liten storm begynner på 41 knop.

Med kun hardværsfokka på kutterstaget og med en solid trosse
slepende bak som brems lenset vi avgårde i god fart gjennom natten med bølgene
bakfra. Heldigvis gikk det sørvestover. Brytende sjø vil jeg få bakfra så
retningen kunne ikke vi rå over. Det var godt det var ca 2500 mil til kysten i
le.

Hvem kan seile foruten vind?

Så løya det. Og det løya og det løya. Det vi trodde var en
sterk passat var bare et sterkt blaff. Vinden forsvant nesten helt. Vi satte
kursen sørover for å lete etter passaten. Hver gang det begynte å blåse steg
stemningen og vi jublet over å ha funnet den. Hver gang forsvant vinden igjen.
Vi hadde 200 liter diesel med oss, men vi kunne da ikke bruke det enda? Vi
seilte sakte sørvestover. Vi hadde vind fra alle kanter. Noen dager hadde vi
vind fra vest, noe man ikke skal få her på denne tiden. Da var jeg glad jeg
hadde en båt som seiler godt mot vinden også.

Så fikk vi vindstille og lå enkelte ganger en hel dag med
seilene pakket sammen. Atlanteren er utrolig stor. Spesielt i vindstille. Det
rart å se et så stort hav ligge der som et speil. Så kom dønningene fra et uvær
i nord, og båten rullet. Uten seil oppe rullet og kastet hun på seg så
skipperen ble tullete. Det MÅ da blåse snart.

Maskinen ble startet den 10. desember. Vi dundret sørover og
vestover, og hver dag var det nye teorier om hvor passaten kunne være. Jeg tror
ikke lenger det er noe som heter Passat. Jeg tror det er noe folk har funnet på
for at ikke Atlanteren skal virke så stor.

Det var flere enn en gang jeg ønsket jeg hadde mine gode
venner Lars Kyrre og Hans Christian ombord. De kjenner lusa på gangen og kan
sitte i timevis å stirre på dem. Med rorkulten i ene hånden og skjøtet i den
andre tyner de ut den siste halve knopen. Jeg ligger på dekk og leser Ragnar
Kvam jr. mens vindroret Owen styrer.

Vi begynte etterhvert å bli bekymret for om vi hadde nok
mat. Vi hadde helt klart med oss for lite, og slikt skal aldri gjenta seg mer.
Skipperen hater å være sulten og utsiktene til å være sulten i flere uker var
ikke fristende. En dag delte vi maten i 20 dagsrasjoner og håpet det ikke kunne
være mer enn tre uker til land. Vi hadde fått en del Dorado, men etterhvert som
krokene begynte å ruste forsvant fiskelykken også.

Sosial seiling

Det sies at man ikke møter andre der ute på det store havet.
Det er ikke sant. Hver gang vi så en båt eller ble sett av en båt ble det
opprettet radiokontakt. Det er rart hvor artig det er å snakke med folk bare
fordi de også er langt av land. Dagens moderne båter har både SSB, e-post og
telefoner så jeg fikk ved enkelte anledninger send beskjed hjem om hvordan det
gikk (eller rettere sagt hvordan det ikke gikk).

Det som ble diskutert på radioen var selvfølgelig hvor
vinden var. En hadde værfax og opplyste om at på 40 grader vest skulle det
blåse. Jeg jublet og takket, hvorpå han minnet meg om at det var en ukes
motorgange til 40 grader vest, og etter en uke var ikke hans værmelding gyldig
lenger. Enkelte båter snakket vi med i dagevis, andre forsvant etter en stund.
ALEXANDRA LOUISE hadde vi kontakt med helt frem, og de ligger nå på ankeret som
nærmeste nabo. Vi var ikke alene om dette med maten. Da det var ca 2 uker igjen
hadde en annen båt mat for 12 måltider før de måtte over på bare ris. Så ille
hadde ikke vi det.

Passatforbud

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, man blir
overtroisk av å bo i båt. Da vi etterhvert innså at begrepet passat bare var
noe tull innfant vi oss med situasjonen og innførte passatforbud. Det var ikke
lov å verken snakke om, tenke på eller rope på passaten. Den finnes ikke.

Så etter et par dager begynte det å blåse. 20 stabile knop
fra vest, dag ut og natt inn. Det var selvfølgelig ikke passaten, den finnes jo
ikke, så vi pratet om andre ting som sol og varme. Og fisk. Vi heiste de to
største forseilene på samme forstag, pakket sammen storseilet og duva (Hei
Andreas) av gårde i god fart mot Barbados. Vinden er stabil, båten seiler og
Owen styrer. I loggboken står det bare “Nothing to do but wait!”.
(Mannskap, og dermed også loggbok er engelsk.)

Jul og Christmas

Før rasjoneringen hadde skipperen lurt unna den beste maten,
og på julaften kom den frem igjen. Jeg disket opp med tradisjonsrik norsk jul.
Masten ble pyntet med norsk, engelsk og bardbadosk flagg. Som en honnør til
Brian som også var her ute et sted hang vi opp det danske også. Først var det
risgrøt, kokt på ris, boksemelk, sukker og margarin. Senere kom det ovnsbakte
hermetiske skinker og grønnsaker fra boks. Selv Roy som er avholdsmann smakte
på “the traditional Norwegian Akkevitt”.

Tilslutt var det kaffe og Cognac, og bare julekakene
manglet. Så kom julenissen med gaver, deriblant en boks med pepperkaker. Så
manglet vi intet. Dagen etter var det Christmas, og Roy stelte i stand en
improvisert engelsk jul.

Happy Ship?

Jeg har en tante som følger spent med på hvordan det går med
oss. Hun sier noe sånt som at hun hopper over det seiltekniske, men leser
heller to ganger om de medmenneskelige relasjoner. Vår Atlanterhavskryssing bød
ikke på de store seilmessige utfordringene. De hadde vi heller på de nevnte
relasjoner.

Som Jan E. Holvik sier: “… flere langturer har skåret
seg på grunn av mannskapsproblemer enn dårlig sjømannskap og værproblemer til
sammen…” og videre: “… å basere seg på å finne nødvendig mannskap
i en av de tradisjonelle utseilingshavnene for overfarten kan lett bli å be om
juling…” Og Ragnar Kvam jr.: “… en skipper eller mannskap i
psykisk ubalanse er farligere enn den verste storm.”

Vi har ikke hatt verken juling eller psykisk ubalanse
ombord. Derimot kan jeg si at båten alltid har vært trang fysisk, nå var den
også trang psykisk. Og hvem sin skyld er det? Tåpelig spørsmål! Å ha et happy
ship er skipperens ansvar, men klarer han det ikke, er det da hans skyld? Hvor
er grensen mellom ansvar og skyld? Nåja, man må være minst to for ikke å passe
sammen.

Barbados og immigrasjon

Da vi nærmet oss Barbados fikk jeg en merkelig følelse. Vi
hadde ventet på dette lenge, men nå hastet det ikke å komme til land. Hadde det
ikke vært for mangelen av mat kunne jeg seilt tusen mil til. Jentene kommer
ikke før den andre januar, så hva skal jeg på land å gjøre nå? Men Barbados
nærmet seg ubønnhørlig, og med revet genoa listet vi oss siste biten rundt
South Point for å komme frem i dagslys. Da solen sto opp (dvs her spretter den
opp) gikk vi inn i deep water harbour og klappet til kai. Vi var fremme!

Man skal innom tre ikke samkjørte kontorer hos toll,
imigrasjon og helsemyndigheter. Det er mye papirarbeid, men for en som har
sittet ti år på kontor selv for å skrape sammen til reisekassa var det ikke
avskrekkende. Det verste var immigrasjonen. De har så strenge lover som det går
rykter om. For at Roy skulle komme inn i landet måtte han vise sin flybillett
ut av landet, hvilket han ikke hadde. Han reiser jo på lykke og fromme, men
Barbados er ikke mer villig til å fø på utlendinger her enn vi er hjemme. Jeg
hadde båt og slapp rett inn, mens han måtte pent finne seg i å stå innskrevet
på min mannskapsliste til han fant en ny båt. I desperasjonen forsøkte han å
spille på de nære bånd som tidligere hadde vært mellom England og Barbados og
bad om et unntak. De nære båndene består så vidt jeg husker av at hans forfedre
tok immigrasjonsoffiserens forfedre som slaver fra Afrika og lot dem jobbe seg
i hjel her. Fortjenesten brakte de med seg hjem til England. Jeg ble litt kvalm
og smilte stille da offiseren lente seg sakte tilbake i stolen og sa et rolig:
“I’m sorry sir.”

Med Roy forsatt påmønstret gikk vi og la oss på ankeret i
Carlisle Bay, det eneste stedet det er lov å ligge. Roy fant frem badebukse og
svømmebriller og svømte fra båt til båt. Han har et tillitsvekkende ytre og
fant fort en ny båt. Dagen etter var vi tilbake hos immigrasjonen og fikk ham
skrevet ut hos meg og inn hos en britisk soloseiler. Noen timer senere var Roy
på øyhopping i Karibia.

Jeg ligger her og venter på jentene. Det er noen dager til
de kommer, men båten trenger stell etter den lange etappen. Det blir noen varme
dager med svetting og jobbing, men å jobbe med noen man er glad i er en sann
glede.

Jammen kom vi oss til Karibia, gitt!

Mange hilsener fra

Jarle og Thule.

Havseilere.

Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin
brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor Jorden;
og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke
sant at havet er troløst; for det har ikke lovet noe: uten krav, uten
forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste
sunne i den syke verden.

Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle
Sanger, mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte.
For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt
med det.

Alexander Kielland.

Statistikk

Direkte distanse Pasito Blanco – Bridgetown: 2609 Nm

Utseilt distanse: 2970Nm

Brukt tid: 25 døgn + 17 timer = 617 timer.

Gjennomsnittsfart: 2970 / 617 = 4,8 knop. Inkl alt. Seil,
motor, og drift i vindstille uten seil eller motor.

Makstid ARC: 4 uker. I ARC er 98 % av båtene over ti meter.
Vi er under ti meter. Vi seiler med underrigget mannskap (kun to mann), begge
med lite seilerfaring. Med uflaks hva passaten angår, synes jeg ikke resultatet
ble så verst likevel.

Maks vind målt: 40 knop.

Min vind målt: 0 knop.

Vindretninger: Alle.

Temperaturer: 26 grader om natten, 30 om dagen. ca 28 i
vannet. (Plussgrader)

Snødybde: 🙂

Motortimer: ca 100

Manuell styring: Ikke i det hele tatt.

Meldinger sendt hjem: 3. Takk til ELJAY, SEATRAIL og
DECIBEL.

Observasjoner: Delfiner rundt baugen, flygefisk på dekk,
dorado på kroken og fugl i lufta hele veien. (Hvor sover sjøfuglene?) Både
lystbåter og skipstrafikk. Stadig kjattring på VHF (dog med noen dagers
mellomrom)

Ødelagte ting: Intet.

Ødelagte ting på andre båter: Masse.

Contrast 36 seilte 3 dager før oss og brukte 17 døgn.
Passaten er urettferdig.

THEA reiste en dag eller to etter oss og dro innom Kap
Verde. Når de kommer hit er avhengig av passaten, men jeg regner ikke med å se
dem før neste år.

MEIER ventet på deler og så på et uvær som skulle gi seg.
Ingen aner når han kan komme.

Forventninger til returen: Gleder meg vilt og hemningsløst.
Har allerede begynt å tenke på rutevalget. Det får vi ta en annen gang. Nå skal
vi først sitte 4 måneder på stranden og drikke kald øl mens Vilde leker med
sand og vann.

17. januar 2003:

Barbados

Forrige reisebrev sluttet med at vi kastet anker i Carlisle
Bay, utenfor Bridgetown, Barbados. Der ligger det fremdeles.

Det vet jeg, for jeg har vært nede og kikket på det flere
ganger. Her ligger det godt, og vi har foreløpig ikke sett mange grunnene til å
dra det opp og komme oss av gårde. Tiden på Barbados har gått så alt for fort.

Gammeltår, THEA og KEES (länk)

Jeg feiret jul på havet, men overgangen til det nye året
skulle feires på land. Jeg hadde ingen store forventninger til kvelden. Det var
den annen januar da jentene skulle komme jeg hadde forventninger til. Jeg hadde
ikke vært her lenge før jeg var invitert til to selskapligheter, men likevel
gikk tankene til venner i Norge med snø, ski, sæter og påfølgende
nyttårshopprenn.

Hjemme feirer vi nyttårsaften. Her feirer de
gammeltårsaften, eller old years eve som det heter. Egentlig er jeg vel mer
enig i den betegnelsen. Uansett hva man kaller det hørte jeg under min lunch
noen rope “Jarle – Jarle” på klingende norsk. Der kom THEA og kastet
anker like ved vår side. Min påstand om at jeg ikke skulle se dem det året slo
feil, og glad var jeg for det. Det stod bra til med både THEA, mannskap Andreas
og skipper Bengt. Andreas hadde fått flybillett hjem samme dag, og skulle feire
nyttår høyt til himmels. De to glade skippere hadde mye å prate om, og feiret
både nyttårsaften, oldyearseve, Atlanterhavskryssing og ellers hva feires
kunne. Først var det en hyggelig grillaften for oss yachties på stranden,
deretter en dundrende og kommers fest på “the Boatyard”. Der fant vi
også skipper og mannskap fra den nederlandske båten KEES, og gjensynet ble
behørig feiret. KEES møtte vi først i Puerto Calero, Lanzarote, deretter møttes
vi så vidt på VHF da de gikk inn i Pasito Blanco og vi ut. De kom inn for å
søke ly for været, vi gikk ut for å krysse Atlanteren. De hadde forsøkt å
advare oss for været, vi forstod det som at vi ble ønsket god tur og lykke til.
Vi fikk skylde på fremmede språk og knitrende radio.

Dagen etter måtte jeg svømme over og vekke Bengt klokken 16.
Han skyldte på en hard overfart.

Jentene kommer og utforsker øya.

Jentene kom med flyet og Dawn hadde sin søster Lisa med seg.
Vibeke og Theodor fra THEA var på samme fly. Siden Bengt og jeg hadde fått
beskjed om at flyet var forsinket satt vi på restauranten mens de tok taxi til
båten. Det er ikke vanskelig å finne, alle båtene må ligge samme sted. Man kan
visstnok kjøpe en “cruising permission” for å få tillatelse til å
seile rundt øya, men det har ikke vi tatt bryet med. Vi har heller reist øya
rundt med buss. Her er det flere busselskaper og rutetidene er mer pålitelige
enn det Oslo Sporveier kan vise til. Prisen er en og en halv Barbadosdollar,
eller ca 6 norske kroner. Da kan man sitte på bussen så lenge man vil, og
gjerne få en tur rundt hele øya. Hvor langt kommer man i Norge for 6 kroner, og
kan ta med seg barn gratis? Det er moro å tusle rundt i Bridgetown og kikke,
men der er så mye lagt opp for turistene fra cruiseskipene. Mer gøy er det å se
øya med bussen. Her er små steder der folk bor i sine små eneboliger. De er
malt i all verdens farger og det ene huset er mer fargesprakende enn det andre.
De fleste er godt holdt, men noen ganger lurer vi på om et hus er på vei opp
eller ned.

En busstur gikk til Harrisons Cave, og hele familien frydet
seg over å kjøre liten buss ned i dryppsteinhulene. En annen busstur gikk til
Barbados Wildlife Reserve. Her løp og kravlet det spennende dyr så tett at man
kunne ta på dem. Vilde hadde gledet seg til å se apene, og heldigvis kom det en
flokk mens vi var der. Hun går fortsatt rundt og sier “Apekatt,
Apekatt!”

Skal man hjem er det bare å stille seg opp i veien. Det er
aldri lenge å vente før det kommer en buss som skal tilbake til Bridgetown.
Innen den tid har man dog måttet takke nei til ørten minibusser som gjerne
kjører oss hjem for en billig penge, men dog langt dyrere enn de halvannen
Bajandollars bussen skal ha.

Bussturen går fra den milde karibiske kysten, der det er
lange hvite strender, rolig vann og duvende palmer. Midt på øya er det svaiende
sukkerplantasjer, og mange banantrær. Vilde vet nå hvor bananene kommer fra, og
har selv undersøkt om det var ekte bananer. Øya er ikke så veldig høy, men gir
likevel god utsikt fra toppen. På den andre siden, ut mot Atlanteren er
landskapet tøffere. Her er der brattere, og villere natur.
Atlanterhavsdønningene braker mot kysten og skaper stor kontrast til den
Karibiske side.

Bardados

Det er et merkelig sted dette. Det ser i første øyekast ut
som et U-land, men etter å ha vært her noen uker ser man at det ikke er det.
Bussene går til tiden. De har departementer for det meste, inklusive et eget
strandsonedepartement, som vi gjerne kunne hatt også hjemme. Det er alltid en
politimann i gatene, og det meste fungerer. Veiene er litt hullete, men det er
de da også hjemme i verdens rikeste land. I alle butikker er det helt greit å
betale med VISA-kort, og ingen krever at en stakkars turist skal ha lokale kort
fra ICA eller DanKort, slik holdningen er i det nordlige Europa. Jeg forsøkte
meg endog med mitt Shellkort da jeg fylte bensin til jolla, men den gikk ikke.
“Shell-Card ???” – spurte hun og viste kortet mitt til resten av
stasjonen. Nei slikt hadde de ikke sett før. VISA gikk dog greit.

Det sies at det bor 80% svarte her. Da lurer jeg på hvor de
20% hvite er. Ser man bort fra USAnerne med Hawaiisjorte og kamera på magen er
de stort sett sorte som natten alle sammen. Nå vet jeg hva det vil si å skille
seg ut. Jeg syntes det var litt rart til å begynne med, men nå tenker jeg ikke
over det lenger. Nå har jeg begynt å få den vaggende gangen, sier “Are you
cool, man?” og har fått Rastaflettet håret.

Jeg er så heldig å ha tilbragt tiden her med to pene hvite
norske damer, min kone og hennes søster. Det vekker oppsikt, og det legger ikke
negerne skjul på. Liker de noen går de bort og sier det. Siden de ser det er to
damer og en mann tilbyr de seg mer enn gjerne å fylle plassen til den manglende
mann. Jeg tar det som et kompliment, men jentene sier det er ubehagelig. De
liker det nok litt også, tenker jeg.

Dette er også det første stedet vi har vært hvor det ikke er
McDonalds. Det er uvant, men den lokale Chefette er en god (om ikke bedre)
erstatning. Vi vet, for vi har vært der noen ganger.

Stranden, og Vilde som kasteball mellom foreldrene.

Vi bor like utenfor the Boatyard. Her er det en flott strand
med trampoliner i vannet og ølservering på land. Det er et ypperlig sted å
tilbringe dagen, hvilket vi da også gjør. Vilde elsker å bade, og vil sjeldent
på land igjen. Hun svømmer rundt med armringer på, og elsker å bli kastet frem
og tilbake mellom sine foreldre mens de står med vann til oppunder armene.
“Mere, mere!” roper hun.

Jolla bringer oss ut til båten, og vi sparer mye havneleie
ved å ligge der på ankeret. Dog savner vi det sosiale ved å bo i havn. Der
snakker man med nabobåten som om man skulle kjent dem lenge, og har man kors i
flagget er man kompiser med en gang. Når man ligger på ankeret er det ikke like
naturlig å bare tusle forbi og si hei.

The Boatyard (länk)

The Boatyard står omtalt i pilotboken som et sted å få
gratis vann og dusj. Vi får også gratis tilgang til det de bleke tursitene fra
Cruiseskipene betaler for, av andre fasiliteter på stranden. The Boatyard er
ikke som navnet skulle tilsi et båtverft, men en kombinasjon av døgnåpen
strandbar og diskotek. Strandbaren liker vi, den gir hyggelig bakgrunnsmusikk
og stemning på stranden. Når solen går ned og vi skal sove starter diskoteket.
Det er utrolig som lyden bærer over vann. Jarle sover med propper i ørene, og
alle lurer på hvordan Vilde får sove. Heldigvis sovner hun som regel før det
tar helt av. Hadde det bare vært fredager og lørdager skulle vi da holdt ut,
men for turister er det ingen forskjell på dagene, og det er fest hver natt.
Jeg vet ikke når de slutter å spille, så lenge har jeg enda ikke vært våken.
Dawn og Lisa derimot var der engang til det var slutt og de måtte geleides til
jolla.

Vi har derfor et hat/kjærlighetsforhold til The Boatyard. Vi
elsker dem på dagen, men forbanner dem om natten.

Jarle i avisen?

En dag jeg var i en butikk la betjeningen merke til min bok
med tittelen “The Atlantic Crossing Guide” og vi kom i snakk om
seiling. Hun ble imponert over at vi kom fra et land så langt borte, og at vi
hadde seilt over Atlanteren med så lite mannskap. Hun sa stolt at hun hadde
skjønt det var meg da hun så jeg kom inn, og pekte på boken. Hun hadde lest om
meg i avisen.

Jeg tror nok ikke det var meg hun hadde lest om, men jeg
ville ikke ødelegge gleden hennes ved å fortelle at det er ganske mange båter
som seiler til Barbados på denne tiden av året.

To uker går utrolig fort, og Lisa sitter allerede på flyet
hjem. Vi har vært på tre forkjellige kontorer igjen og klarert ut, så i morgen
reiser vi videre. Målet er Tobago, og vi har store forventninger til den øya.
Der heter den lokale “Boatyard” the Sunday School, men er heldigvis
bare åpen på søndager. Har jeg hørt da…

Hilsen

Vilde + Dawn + Jarle

Almost Bajan.

26. januar 2003:

Tøff tur til Tobago

Jentene har ikke seilt på sjøen på en lang stund, og første
turen blir rett ut i det store Atlanteren. Hvordan går det? Jarle må på kontor
med båtpapirene igjen, siden det nå er et nytt land. Men er det bare enkelt? Og
hvordan er ankerfestet i Scarborogh?

Etter to uker reiste Dawns søster Lisa hjem til det kalde
Norge. Vi syntes vi nå hadde sett nok av Barbados og dro av gårde mot Tobago.
Det ble en tøff tur! Vi er såpass langt ut i sesongen at passaten har
stabilisert seg mer.

Fra B’dos var det rett ut i Atlanteren igjen. For å komme
til Tobago må vi mer sør enn vest og får dermed både vind og sjø fra siden.
Nærmeste land i lo er Afrika. Atlanterhavsbølgene er store og jentene har ikke
seilt på sjøen på lang tid. Begge jentene ble sjøsyke og begge kastet opp.
Vilde var relativt pigg mellom slagene. Hun pekte på sitt eget spy og sa
“Grøt” eller “Saft” avhengig av hva som kom opp.

Dawn lå slått ut på cockpitbenken. Cockpiten tjente
etterhvert de fleste formål. Den var bysse, køye, sykestue, toalett, lekeplass
og arbeidsplass for seiling. Dawn var dårlig oppe og enda værre nede. Jarle er
heldigvis forskånet for sjøsyken og forsøkte å hjelpe jentene så godt hen
kunne. Dawn lå på benken i le mens Jarle satt med spente med spente muskler i
lo og holdt seg fast med Vilde på fanget. Intet hvilehjem dette nei!

Med Vilde på fanget krøp Jarle rundt og justerte vindror,
trimmet seil og holdt utkik. Jammen er det bra båten stort sett klarer seg
selv. Vilde ropte “Hoi, en bølge” i det ene øyeblikket, og
“Vilde syk i magen” det neste. Jarle satt med spy fra skrittet og
ned, mens cockpiten var alt annet enn appetittelig.

Vilde sov noen ganger og da forsøkte Jarle stille sine egne
behov som å spise, drikke, gå på do og sove. Det kalles intervallsøvn og består
i å sove et kvarter, kikke rundt, sove et kvarter og kikke rundt igjen. Det går
på et vis med litt trening. Er det trafikk i nærheten blir det kortere
intervaller.

Da den nye dagen begynte å nærme seg fikk vi en del squalls.
En squall er en liten men veldig intens regnbyge, som ofte tar med seg en
vindøkning på en 10-15 knop. Er det lyst kan en se dem på god avstand og jeg
forsøkte styre unna de fleste. Vi tapte nok noe tid på det, men det ble mer
behagelig. Etterhvert kom de så tett at det var nytteløst å komme unna, og det
var bare å la det stå til Ved innseilingen til Scarborogh gikk vi med en squall
foran, en squall bak, et rev på ene siden og land på andre. Vilde lå under en
presenning i cockpiten og sov mens regnet plasket ned. Etter et drøyt døgn i
sjøen kastet vi slitne men glade ankeret bak moloen i Scarborogh. Det gule
flagget henger under hornet, og det er på tide å finne frem de viktige papirer
for å besøke kontorrottene på land.

Først skal immigrasjonen besøkes, men den fant vi ikke. Så
er det tollen, men de ville ikke snakke med oss før vi hadde vært hos
immigrasjonen. Så fant vi til slutt immigrasjonen, men der var det stengt og de
åpnet ikke før mandag morgen. Dette var lørdag. Det kunne de vel ha sagt hos
tolla, mente vi mens vi i tropevarmen gikk i de stekende gatene i den skitne
byen.

Plutselig legger Jarle merke til en båt som har slitt seg.
Frykten iler gjennom den slitne kroppen, mens han griper Vilde og løper ut på
kaia. Det er ikke oss men en tysker. Jeg puster lettet ut, men steike heller,
vi kan da ikke stå og se på dette. Bengt og Jarle skiller lag med jenter og
barn, lar toll være toll og immigrasjon være stengt. Med beina på nakken får vi
løsbikkjene etter oss så vi går så fort og behersket det er mulig ned til
jollene. Jeg har glemt å fortelle at jolla punkterte på veg til Tobago, så den
må pumpes opp igjen. Vi ror så det fosser samtidig som fergen kommer inn men må
snu. To båter sperrer dens veg. Ikke bare tyskeren, men også THULE er nå ute på
egenhånd. Det profesjonelle mannskapet på den digre yachten TIMONEER vi har som
nabo har fått kontroll over tyskeren. Bengt og Jarle får kontroll over THULE.
Det er trangt i havnen, men jeg frister et nytt ankerfeste mellom megayachten i
millionærklassen og Kystvakten med rustne kanoner. Det er 11 meter dypt, litt
mer enn jeg liker.

“Om ankeret slipper igjen er det billigst å treffe
kystvakta” sier Bengt idet han ror hjem til seg selv. Jeg kikket på det
blanke skroget til mannen som antagelig har 3 egne advokater, og på det rustne
skroget med 3 kanoner som kanskje fungerer. Sliten etter seilasen vil jeg ikke
sitte ankervakt i natt. Idet solen går ned ror jeg ut enda et anker med en god
del meter kjetting. På dette senker jeg helt ned til bunnen nok et anker med en
kjettingstump som daumann, og sender en takknemlig tanke til Thorstein som gav
meg det før jeg reiste hjemmefra. Med tre ankre og over 100kg kjetting ute
låner jeg det siste bort til Bengt og stuper i køya. Jammen fikk jeg bruk for
alt jernet jeg har fraktet med meg.

Selv uten vekkerklokke er jeg oppe en 3-4 ganger for å
sjekke, men vi ligger godt. Jeg treffer verken advokater eller kystvakt i løpet
av natten. Musikken dundrer over Scarborogh, men den lille familien sover godt.

Det er søndag morgen, og sånn passe uthvilt tusler jeg på
dekk for å få et overblikk over situasjonen. Så brøles det fra kystvakten:
“CHANNEL ONE-SIX!” Selv etter min ytterst korte militære karriere går
jeg rett i rett, gjør honnør og løper ned til radioen. Han har sett mitt gule
flagg, lurer på når jeg kom og hvor lenge jeg skal bli. Jeg sier jeg skal reise
så snart jeg får sjekket inn mandag morgen. Offiseren synes ikke dette er raskt
nok, hvorpå jeg siterer åpningstidene fra det stengte immigrasjonskontor. Igjen
går jeg i rett, gjør honnør, pusser støvlene, graver skyttergraver og stryker
skjorter. Radioen brøler
“I AM TELLING YOU, THE OFFICE IS OPEN AND YOU SHOULD CLEAR IN NOW!” Man
diskuterer ikke med kystvakten i Tobago.

Jolla pumpes igjen, og heldigvis er kontoret faktisk åpent.
Den hyggelige damen der hadde med seg sin lille negergutt på jobb, og Vilde
frydet seg over å ha fått en ny venn. På hver sin side av en glassrute som
antagelig var skuddsikker kastet de småmynter til hverandre gjennom en luke. Vi
betalte våre dollars, fikk våre papirer og dro til tollen. Han gryntet litt
over at vi ikke kom i går og fikk sine dollars. Vi fikk enda flere papirer med
viktige stempler.

Jolla pumpes. Ankerene samles inn. (Ankerwinch er forresten
for pensjonister.) Gulflagget (som en gang var en T-sjorte) fires, og vi
forlater Scarborogh med full prupp på Volvo’n. La oss håpe vi aldri vender
tilbake.

Etter noen timers motorseiling i fantastisk vær er vi på
andre siden av øya. Det blir en nervepirrende tur mellom revene, men vi får vår
belønning. Ankeret kastes i sandbunn på 5 meters dyp, mens det bryter på alle
kanter. Det er bare THEA og THULE her. Endelig har vi funnet vår første
Karibiske frihavn.

Jolla er nå helt sammenpakket, så Bengt ror oss alle inn til
stranden. Alle bader, ungene løper om kapp og de voksne står bare og glaner.
Nok en begivenhetsrik tur er over.

Hilsen

Den lille familien på tur i den store verden.

8. februar 2003:

TBA

17. februar 2003:

Besøk fra USA, ankringens kunst og THULE en meter fra
undergang

Sandefjord våren 2002:

” Her!” sier Egil og peker på en fluelort i kartet. ”Her er
det. Det er Tobago Cays. Kommer dere til Karibien så skal dere dit. Der er det
bare fantastisk!”

Jeg har nettopp vært på besøk i Egils flotte Colin
Archer-skøyte, og sitter nå hjemme hos ham og kikker i kart og pilotbøker. Egil
har seilt endel, også i Karibien. Jeg har ikke seilt så mye, og suger til meg
det jeg kan av informasjonen. ”Tobago Cays er stedet altså,” tenker jeg, og
siden har det ligget der i bakhodet.

Karibien vinteren 2003:

Mange land, mange formaliteter.

Tobago Cays må ikke forveksles med øya Tobago. Øya Tobago
ble vi ferdig med i forrige reisebrev, og vi er nå igang med Grenada og
Grenadinene. Det er forresten to forskjellige land. Grenada heter det ene landet,
og består av øyene Grenada, Carriacou og noen mindre øyer. Neste land heter St.
Vincent and the Grenadines. Her inngår hovedøya St. Vincent, Union Island,
Bequia og en rekke små holmer og skjær, deriblant nasjonalparken Tobago Cays.

Det er litt forvirrende med alle disse landene. Hver gang en
forlater et land må man sjekke ut, og når man så noen timer senere kommer til
neste land må det sjekkes inn der. Det tar noen timer og noen kontorer og så er
det gjort. Hvorfor danner de ikke en Karibisk Union og samler alt dette på ett
sted? Hvorfor klarer de ikke engang å samle alt på ett kontor i en bygning i
hvert land? Hvorfor må de ha alle opplysninger i 4 eksemplarer og på 3
forskjellige skjemaer, og hvorfor kan de ikke spandere på seg en PC så de slipper
å rote rundt i disse støvete manuelle arkivene? Det er vel en form for
konservativ sysselsetting.

Det har alltid vært nødvendig med så mange skjemaer, så
hvorfor er det ikke det i 2003? Seilbåtene strømmer jo på likevel. På Grenada
tenkte jeg vi skulle ha det litt moro med dem, og sjekket som vanlig inn på
vårt flotte papir fra Sjøfartsdirektoratet. Da jeg senere skulle sjekke ut
brukte jeg nummeret fra småbåtregisteret, men ingen løftet et øyebryn. Så mye
engasjerer de seg i våre 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer. Det er
flott i Karibien, men to ting her trekker ned. Det er skjemaveldet og det er
alle folka som skal ha penger av oss hele dagen.

Spør om veien til supermarkedet, og fyren skal ha 2 dollar
for å peke ut retningen. Søpla får man ikke ha i fred før det kommer en kar
løpende og skal bære den de 50 meterne det er til containeren. ”It’s too far
for you. Give me some change and I’ll take it.” Når var 50 meter med en
søppelpose for langt for en staut norsk viking på tur?

Besøk fra USA

Det var en gang en by som het Leningrad i et land som het
Sovjetunionen. Begge deler heter noe annet idag. Nåvel, der møtte jeg en jente
jeg siden den gang har hatt som brevvenn, og som nå kom for å hilse på. Jeg
møtte opp på flyplassen og håpet at hun ikke hadde forandret seg for mye på 12
år. Sovjetunionen hadde jo endret seg litt siden sist… Det gikk greit, og vi
fikk henne ombord.

Vi langturseilere har en egen oppfatning av hvordan en
amerikansk flybåren turist skal være. Vi så for oss 4 kofferter, speilrefleks
og hårføner, stiletthæler og imperialisme, men ble positivt overrasket. Ingrid
møtte opp med bare håndbagasje, og skled raskt inn i båtens harmoni. En seilers
drømmegjest.

Ingrid brukte halve ferien sin på å besøke oss, og var her
dermed en hel uke. (Jammen glad jeg bor i Norge…) Hva er vel en uke for
mennesker uten kalender? Dagene gikk så alt for fort, men noe rakk vi da å
gjøre innimellom spising, soving og bading. En dag kostet vi på oss en taxitur
øya rundt, og fikk se krydderplantasjer, kakaoplantasjer, regnskog og
fossefall. Spesielt fossefallene hadde vi hørt mye om og gledet oss veldig til.
Egentlig må jeg si jeg ble litt skuffet. Det var ikke noe galt med dem, men det
skal jo litt mer til for å imponere en nordmann som har syklet både opp og ned
Måbødalen, samt sett både Vøringfossen, og brua mellom Seljestad og Låtefoss.
Likevel var det deilig å kunne dusje i en foss av ferskvann.

”Prickly Bay is delightful”

… står det i vår amerikanske pilotbok, og vi seilte ut i
Atlanteren og inn i Prickly Bay, bare for å finne ut at det var like oppskrytt
som ”Beautiful Beach” i Buccoo Bay på Tobago. Det er stadig vi ikke er enig med
vår veiviser Chris Doyle, og pilotboka hans har vi omdøpt til ”Den store
restaurantguiden” siden den handler mer om slikt enn om seiling.

I Prickly Bay ble Ingrid utrustet med kamera og heist 16
meter over vann. Det ble noen flotte bilder. Her hadde vi også den O’store
avskjedsmiddagen, og vips så var hennes tilmålte uke slutt.

Sandy Island og Union Island

For oss gjenværende gikk ferden videre nordover, og til
Paradisøya Sandy Island. Det er en sandbanke i havet med tre palmer og noen
busker. Å kalle det øy er vel egentlig på grensen. Vi har etter hvert sett noen
sandstrender nå, så dagen etter gikk ferden videre til et nytt land på Union
Island. Her måtte vi på flyplassen for å finne toll og immigrasjon.

Det sies at det ligger et lavtrykk og tuller med været ute i
Atlanteren. Slikt har ikke jeg noe greie på, men jeg merker jo at det blåser.
Vindmåleren viser sjeldent under 30 knop for tiden. 30 knop er stiv kuling og
hjemme i Norge ville man kanskje betenkt seg litt med å dra ut i slikt vær. Her
tusler livet videre omtrent som vanlig, mens vindmølla renner over av
elektrisitet. Det er spennende å kaste ankeret i stiv kuling, men etter noen
forsøk fikk vi det da til å sitte på 12 meters dyp. Så viser det seg at de har
ferger på Unionsøya, og de pleier å kaste anker der vi har kastet vårt. Så er
det bare å flytte seg. Nå blåser det 36 knop, og vi snakker om sterk kuling.
Jeg har fortsatt ingen ankerwinch. Våre venner i den norske Bavariaen GALADRIEL
(sy-galadriel.com) ligger like bortenfor, og mer muskelkraft blir tilkalt over
radio. Vi får ankeret opp, og ut på nytt sted. Slikt er spennende i vindstyrker
som dette. For å være sikker vil jeg gjerne ha ut mere jern, og Hans Morten
blir nå sendt ut med neste anker i jolla. Å kjøre gummidinge i sterk kuling er
heller ikke lett, men heldigvis så vanker det en øl pr anker, minst.

På Union er det trangt i havnen. Alle venter på at været
skal roe seg, så det er mulig å gå ut til Tobago Cays, stedet alle snakker om.

Tobago Cays

Etter noen dager er det kjedelig å vente, så ankrene samles
inn, og vi tøffer avgårde mot det som skal være rene himmelriket. Med GPS,
kart, høy puls og GALADRIEL på behørig avstand bak forsøker vi å beholde vann
under kjølen og snirkler oss blant revene ut mot Tobago Cays. Det er spennende,
og i denne vinden skal man helst ikke sneie borti noe.

Vel på plass kastes ankeret på sandbunn i krystallklart
vann. Vi kikker rundt blant rev, hvite strender og palmer. Vi har kommet til
Tobago Cays, og det er like fantastisk flott her som det sies. Dette var ingen
bomtur! Dette er Paradiset, men også der finnes det slanger…

Bytte av anker

Vi har funnet en liten holme å ankre bak, men den gir ikke
mye le for vinden. Hans Morten kjenner meg etterhvert og kommer uoppfordret
bort med dingen og får en stor paraplydregg og 15 meter kjetting ombord. Det
hele kastes et stykke fra båten, men paraplyen ligger jo bare oppå sanden. Det
vil vel bremse noe om vår venn Bruce mister grepet, men jeg skulle gjerne hatt
ut sandankeret istedenfor. Alle gutta synes i grunn det er gøy å dykke, så vi
bestemmer oss for å bytte anker uten å ta opp kjettingen. Sandankeret kastes like
ved paraplyen, men dette uten kjetting og tau. Så begynner jobben med å sjakle
løs det ene ankeret, for så å sjakle på det neste, alt mens det hele ligger på
5-6 meters dyp. Det er ikke mye man rekker å gjøre der nede når man stadig må
opp og hente luft, men når tre mann dykker på skift går det i grunnen ganske
fort. OK at det ville vært enklere å gjøre det hele på dekk, men det går sport
i det meste, og snart er jobben gjort.

Venezuela neste?

Det blåser og det blåser. Jeg får høre historien om at GALADRIEL
hadde en leiebåt som nabo natten før, og at den hadde mistet ankerfestet. Det
var med nød og neppe de hadde klart å unngå skade. For å få sove godt bestemmer
jeg meg for å kjøre ut mitt 10kg Bruce i tillegg til de to ankerene jeg
allerede har ute. Mens Dawn legger Vilde starter jeg dingen og raser ut i
mørket. Ankeret går over bord og et tau går i propellen. I stiv kuling og uten
motor er en gummibåt totalt uten kontroll. Jeg forsøker å ro, men det er
nytteløst. Jeg sikter på en av de andre båtene, og klarer heldigvis å klore meg
fast i den mens jeg driver forbi.

På GALADRIEL la de merke til en herreløs dinge som raste
forbi i natten. De kunne ikke se om det var noen ombord, så en av deres dinger
ble sendt ut for å se om det kunne være meg. Jeg hadde jo tross alt reddet
deres dinge noen dager i forveien, uten at de selv visste de hadde mistet den.
Dawn ble livredd da hun fikk spørsmålet om hvor jeg var, for det kunne hun jo
ikke svare på.

Idet Hans Morten finner meg hengende på siden av en fremmed
seilbåt har jeg fått maskinen igang, og sammen kjemper vi oss tilbake på plass.
Hans Morten roper i natten: ”Du må ikke drive av her, da blir Venezuela neste
stopp!”

THULE en meter fra havari.

Det er ikke bare vi som har hørt at det er flott her.
Etterhvert strømmer det på med båter. Vi har nå kommet såpass langt nord at det
ikke lenger bare er cruisere som oss, men også leiebåter som seiler rundt. Det
begynte så smått på Grenada, og blant Grenadinene kryr det av dem. Det kreves
ikke stort for å få lov til å leie en 40 fots katamaran, og de er vår alles
skrekk. Været kan vi takle, men en leiekatte på ville veier er mer
uforutsigelig. I all fortviletheten over leiebåtenes oppførsel er det lett å
glemme at også vi startet seilerkarrieren på leid kjøl. I mangel av
sertifikater viste vi ”Statens tjenestebevis”. Det var det eneste papiret vi
hadde med oss som så offisielt ut, men som bare hadde norsk tekst. Nå er det vi
som sliter med slike luringer på sjøen.

Nåvel, vi lå godt ankret opp på Tobago Cays på andre dagen.
Det er mye vind og strøm her så vi ligger med to ankere pr båt, og jeg har det
tredje klart på dekk. Så kommer det to slike leiekatter og legger seg foran
oss. Istedenfor å ligge med to ankere pr. båt, så legger de heller to båter pr
anker. De surrer to noenogførtifots katamaraner sammen, og ligger på ett litt
snaut sandanker. Så kommer det selvfølgelig en squall, som det alltid gjør, og
det lille ankeret må selvfølgelig gi opp. Både vind og strøm er sterke og fører
dem rett mot oss.

Vi sitter nede og holder på med ett eller annet idet vi
hører mye roping og skriking utenfor. Om det var fra kattene eller fra
GALADRIEL, der alle var på dekk for å se vites ikke, men da jeg kom på dekk var
det ikke langt igjen til oss, og båtene var fortsatt sammensurret. Ingen hadde
maskinen igang. Noe rådvill står jeg der tafatt og ser på. Skal jeg hente en
fender? Hva hjelper vel en fender mot to ville katter i god fart? Jeg hopper i
jolla og starter min illsinte 4,5 hesters Mercury, mens Dawn tar på Vilde
vesten og venter i cockpiten. Jeg kan ikke stoppe kattene med jolla, men jeg
håper å kunne dytte dem såpass til siden at de driver forbi og ikke på oss.
Håpet er ikke stort, men noe må en jo forsøke på. En meter før baugspydet vårt
får den ene katta start, og spyr ut halvforbrent diesel og møkkete kjølevann.
Den ene katta har fortsatt ankeret ute, den andre katta har full prupp på
maskinen og jeg sitter hostende i jolla og skyver dem til sides mens jolla
fylles av deres kjølevann. Ekvipasjen snur seg et halvt tørn og går akkurat
klar av THULE. Et øyeblikk er jeg redd de nå skal ta turen over mot GALADRIEL,
men de kommer seg heldigvis mot strømmen. Når de så får start i begge båtene og
de igjen vil legge seg foran oss svirrer jeg som en klegg rundt i alle
retninger med jolla. Enda jeg bare kan to ord fransk tror jeg de etterhvert
forstod de var uønsket og lusket stille videre.

Det var skummelt da vårt anker løsnet på Tobago, men det var
enda nærmere undergangen da vi nesten fikk disse kattene på besøk på Tobago
Cays.

Dagen etter skjer det igjen. En amerikansk cruiser ankrer
opp bak oss, og mens han dykker ned for å se på ankeret setter en katte seg
fast i ankertauet hans. Enda så grunne de er disse kattene. Den illsinte 4,5
hesters Mercury er igjen på farten og sammen med andre tilstrømmende klarer vi
å redde amerikanerens ankringsutstyr som han må slippe for å komme seg løs og
vekk fra katta.

Nå tør vi ikke mer. Vel er Tobago Cays et Paradis, men tre
slike hendelser på tre dager er nok, og GALADRIEL og THULE sier takk for seg og
tøffer hvert til sitt. Det er tross alt tryggere å gå ut i sterk kuling enn å
ligge stille på Tobago Cays.

Hilsen Thullingene på tur.

Sail more. Work less.

6. mars 2003:

Dramatikk eller kjedelige dager?

Dramatikk eller kjedelige dager?

Reisebrev fra Rodney Bay, St. Lucia. Torsdag, 6. mars 2003.

Er det virkelig så dramatisk i Karibien? Hva skjer etter to
måneder med palmer og hvite sandstrender? Hvordan går det med seilingen? Hvor
er Thule nå, og har Jarle virkelig forelsket seg?

Dramatikk eller kjedelige dager?

Jeg har fått et par tilbakemeldinger fra folk som synes det
høres ut som vi har en dramatisk tur. Når jeg tenker meg om så kan det kanskje
høres slik ut, men det er nok en overdrivelse. Stort sett så består dagene av
en tur til land der stranden, butikken eller nettkafeen er dagens høydepunkt.
Så er det hjemom for siesta når dagen er på sitt varmeste, og om vi har god
tiltakslyst den dagen drar vi atter en gang til land. Om det ikke regner da.
For det regner mye her. Da drypper det fra dekket og ned på loffen, og det er
skorpe på pålegget, og alt er ikke bare vått, det er også totalt hensiktsløst.
Slik går dagene uten at det skjer så veldig mye å skrive hjem om. Derfor gjør
vi da ei heller det. Vi skriver om de dagene det er spennende. Enkelte dager
spør vi oss selv om hvorfor vi egentlig er her. Langt fra folk – omgitt av sand
og salt og vann. Hvorfor er vi ikke et helt annet sted? På Martinique, kanskje,
hvor vi kan få tak i ting vi trenger. Hvor vi kan reise inn til byen og gå på
et supermarked og kjøpe det vi har lyst på. Og kunne velge blant et utvalg,
ikke bare ta den eneste boksematen de har der og den tørre loffen fra i går,
mens en kranglete datter sitter på armen og maser om den isen de ikke har i
denne butikken. Sånn er det å være i Karibien noen ganger, særlig om morgenen.
Men noen andre ganger, eller for å si det på en annen måte, noen ganger, i båt
om morgenen i Karibien, og i livet ellers også, forsåvidt, noen ganger er det
all right.

Vi har nemlig snakket om det her en stund, både ombord hos
oss og hos flere andre i den lille skandinaviske landsbyen vår som vi kaller
det. Vi er nemlig en liten gjeng med båter som mer eller mindre bevisst treffes
igjen i havn etter havn. Den ene har hørt hvor den andre er, og noen har hørt
det er fint der, men ikke her og så videre. Vi har snakket om at det etter
hvert begynner å bli ganske forutsigbart å være i Karibien. Vi har på flere
båter fått et luksusproblem. Her sitter vi, omgitt av palmer og sandstrender og
26 graders badevann, og klager. Vi har ikke noe å finne på. Vi tar ting for
gitt. Vi er lei av sand mellom tærne og salt på ryggen. Vi vil ikke hjem, det
er ikke det, men ting er ikke lenger nytt og spennende. Dessuten er vi lei av
kjedelige butikker, tiggere og folk som skal selge oss ubrukelige ting til
fantasipriser. Og skulle vi en gang kjøpe noe og finner frem våre EC-dollars,
nei så mener de vi er amerikanske turister som skal betale med US-dollars. Da
koster det 2,67 ganger mer. Jeg er lei av å bli tatt for å være amerikaner. Jeg
er lei av at det tas for gitt at jeg har engelsk som morsmål. Noen ganger har
jeg lyst til å gjøre som en kar jeg møtte, nemlig gå rett ut av bussen og rope:
”We are NOT americans!”

Bequia

Men det var nå seilturen vi skulle prate om. Forrige
reisebrev endte med at vi nærmest rømte fra Tobago Cays etter at vi hadde vært
rundingsbøye i den store charterkatamaranregattaen. Derfra gikk turen til
Bequia der vi likte oss veldig godt. Det var fin strand, kjentfolk og passe
stor by med brygge for jolla. Dessuten var det ikke så mye mas om å kjøpe ting.

Det er mange båter i Bequia. Alt fra Johnnys lille 25 fots
havseiler til 53 meter lange ATMOSPHERE. Der ombord har de badebasseng i
cockpiten og jollene i ankerbrønnen! Folket på GALADRIEL har vært ombord og
forteller om vanvittige tilstander. GALADRIEL er en noenogførtifoter. Det er en
størrelse det fortsatt står respekt av i Norge. Jeg tok et bilde av de to
båtene sammen, og der rekker GALADRIELs mast til ATMOSPHEREs andre saling. Den
har seks tilsammen. Jammen er det forskjell på folk!

Det var også i Bequia vi traff igjen våre venner fra
Sandefjord i CARMENSITA. Vi har vært ombord hos Bjørn og Grete utallige ganger
der hjemme for å låne pilotbøker, studere kart og notere tips om havseiling.
Likevel var det litt spesielt å komme ombord i en kjent båt så langt hjemmefra.
Jeg snakket om størrelser. Hjemme er CARMENSITA med sine 18 meter en av
fjordens største lystseilere, ja kanskje den største. Her i bukta forsvinner
hun bare i mengden som en middels stor båt.

Så kom cruiseskipene. De ankrer opp utenfor oss og kjører
passasjerene sine inn med lettbåter på størrelse med våre seilbåter. Og siden
de er viktigere enn oss må de selvfølgelig ha hele dingebrygga. De må nemlig
legge til longside siden turistene ikke kan klatre over rekka slik vi cruisere
kan. På land luktes det penger. Ingen ser lenger forskjell på en cruiser og en
amerikansk turist. Maset blir merkbart verre, vi har sett vårt og vi seiler videre
til St. Vincent.

St. Vincent

St. Vincent
er siste øy i landet ”St. Vincent and the Grenadines”. Vi skulle nok
sett mer av denne øya, men vi var allerede lei av å være melkeku for øyenes
nasjonaløkonomi, og her var det ille. OK at de er fattige og vil selge ting,
men hvorfor kan de ikke selge ting vi har bruk for? Sjakler for eksempel. Folk
kommer padlende på surfbrett og skal selge armbånd og fugler laget av
kokkosnøttskall som han påstår han har laga sjøl som sitter der med butikken i
fanget. ”You need a memory of St.Vincent” sier han. Hadde han solgt sjakler
skulle jeg kjøpt en, ikke fordi jeg trenger det men fordi jeg kan støtte ham og
en gang få bruk for det jeg kjøper. Da vil jeg huske St. Vincent. Men hva i all
verden skal jeg med et perlearmbånd? Og ikke nok med det! De lar oss ikke
engang få ut ankeret før de klatrer ombord. En var endog så frekk at han rodde
frem og tilbake ettersom jeg la om kursen og ikke ville slippe meg inn på
ankringsplassen før jeg hadde snakket med ham.

På St. Vincent var vi noen timer, og jeg var den eneste som
var i land. Jeg sjekket ut av landet og vi reiste videre. St. Vincent er en
fattig øy og hadde sikkert trengt mine dollars, men akkurat den dagen orket vi
ikke mere mas.

Ut å seile igjen…

Jeg har tidligere nevnt pilotboken vår, eller ”Den store
restaurantguiden” som vi kaller den. Dagens sitat lyder slik: ”The northbound passage from St. Vincent to St.
Lucia can be hard on the wind and hard on the body. The north end of St.
Vincent is unbelievably gusty on occasion and more than a little bumpy. It is
not unusual to have gusts of 30 to 40 knots.” Denne gangen hadde
pilotboken helt rett.

Tradisjonen tro ble det nattseilas og da jentene dagen etter
hadde sovet ut rusen fra sjøsyketablettene, møtte de en sliten og fortumlet
skipper i cockpiten. Vel kan jeg seile hardt mot vinden, men det får da være
måte på. Og å drive å slå seg frem i nattens mulm og sjøsprøyt gidder ikke en
langturseiler, så om morgenen ble det full motor rett mot vind og strøm og all
verdens squalls. Det gikk i to knop over grunnen. Da jeg den morgenen sjekket
inn i den idylliske og meget fotogene Marigot Bay var jeg litt flau over ikke å
vite navnet på ”Port of entry”, ei heller hvilket land jeg sjekket inn i. Det
siste ble det da heldigvis ikke spurt om. At jeg sjekket inn den 24. mars
istedenfor den 24. februar gjorde vel heller ikke tollerens inntrykk bedre.
Hvordan kunne jeg vite hvilken måned det var?

Rodney Bay

Marigot Bay er som det rene Paradis, men også det kan bli
kjedelig i lengden så vi rullet ut seilet og dro til det velkjente Rodney Bay.
Når jeg sier rullet ut seilet så er det det vi gjør. Vi heiser da aldri seil.
Storseilet er godt sammenpakket. Jo, forresten det var en gang jeg var virkelig
hard-core seiler og brukte både to seil og vindror. Det var etter at jeg hadde
hørt GALADRIELs ville historie om at de en dag hadde tatt et slag. Da måtte jeg
vise at jeg kunne seile jeg også, men stort sett så blir det motorseiling.

Rodney Bay altså. Det er hit ARC går, og det ligger en og annen
her med ARC-flagget oppe, men ellers så er det en stor, men søvnig marina. Når
jeg tenker meg om så er det den første marinaen siden Europa, men vi ligger
heller ute på ankeret. Inne i lagunen flyter båtene i noe som knapt kan kalles
vann, og vi liker å kunne bade fra båten. Hva dusj er har vi jo likevel glemt.

Rodney Bay er ikke så mye mer enn en stor marina, men de har
det vi trenger her. De har strender, steder å gå tur og ikke minst
supermarkeder med utvalg! For første gang på utrolig lenge fikk vi kjøtt som
ikke het ”Corned Beef”. Vi kjøpte den største vi fant.

Her i Rodney Bay har barnevogna igjen kommet i bruk. Vi
liker å gå tur. Vi har tatt buss til hovedstaden Castries, men kan ikke
fortelle så mye moro derfra. Og så har Jarle forelsket seg. I en svensk liten
skjønnhet. Den er 25 fot og langkjølet. Den er en ”Storfidra” og er i Karibien
for tredje gang. Både den og hennes danske eier passer perfekt til filosofien
”Go small, go simple, go now!” Alle ser på større båt, bare langturseilere ser på
mindre.

For n-te gang traff vi igjen våre venner fra KEES. De var en
snartur innom for å sjekke ut. ”We are leaving, it’s too commercial here.”
Jaja, tenkte vi, vi får være litt politisk ukorrekte, men vi liker oss her.
Forresten gleder vi oss til å reise til Martinique, som er neste øy. Der er det
visst enda mer sivilisert og utviklet. I vår skandinaviske landsby går det
rykter om at de til og med har McDonalds der!

Mange hilsener fra oss i Rodney Bay

Sail fast,
live slow!

27. mai
2003:

TBA

11. juni 2003:

Møte i høy sjø Antigua – Azorene

I forrige reisebrev reiste jentene hjem til Norge. De bor nå
hos bestemor og bestefar som jeg regner med er storfornøyd med så celebert
besøk.

Selv gjorde jeg båten klar for den lange etappen, og
plutselig kom dagen da mitt nye mannskap landet på flyplassen. Mitt nye
mannskap er Myten Lars, en eksentrisk akademisk kunstner, hvis arbeider verden
foreløpig ikke har sett. Lars er den som for noen år siden lånte meg sin
seilbåt så jeg skulle lære å seile. På så måte var han en del av begynnelsen.
Nå mønstrer han på for å bli en del av avslutningen også. Kunstneren Myten Lars
er gift, og hans kone er gravid. Dermed har vi fått tidspress, og må seile hjem
på kortest mulig tid. Vi håper å være hjemme til St. Hans, slik at vi har
to-tre uker igjen til terminen. Tidspress på havet er ingen god ting.

Devil-may-care

Etter boka skal man når man forlater Karibien først gå nord
til man er omtrent på høyde med Bermuda. Der skal man dreie øst og seile på
vestavind til Azorene. Det finnes en alternativ rute som Jimmy Cornell kaller
for ”the Devil-may-care route”. Det er direkteruten fra Antigua til Horta. Man
krysser stillebeltet diagonalt og i bytte for en kortere rute får man lite
eller ingen vind. Det er derfor det heter seg at man skal ”carry all possible
fuel and water”. Vi bunkrer 220 liter diesel og tar denne ruten, i håp om at
det dette året er god vind å få.

Thule er ingen klassisk langturseiler. Hun er lett, har
finnekjøl og brøkdelsrigg. Hun er laget midt inne i Sverige, av folk som knapt
har sett saltvann. Men i motsetning til tradisjonelle langturbåter seiler hun
faktisk mot vinden. Idet vi forlater Antigua går vi jo rett ut i passaten, som
vi får rett i nesa. Thule legger seg over, fyller seilene og stamper seg frem. I
lange tider pløyer hun østover, mens vi hører på radioen at vårt reisefølge
blir presset mer og mer nord. Dette blir bra!

Reisefølget

Som dere vet er det mange norske båter her, og vi kom oss
avgårde sammen med et lite norsk felt. Vi startet noen timer etter dem, men
fikk kontakt med den bakerste båten på VHF og meldte oss på i den uformelle
regattaen. De tre norske båtene NADJA, ESMERALDA og LOUISE III, samt
østerrikske SLEIPNIR seiler sammen og har eget nett på SSB-kortbølgeradioen.
Selv har vi ingen mulighet til å delta i samtalen der, men håpet på å være
nærme nok for VHF kontakt.

Forrige gang fortalte jeg at jeg hadde bestilt SSB-mottager,
men den kom aldri. Hver dag bekreftet butikken at den var på vei, helt til de
en dag bekreftet at den ikke kom i det hele tatt. Sånn er Karibien. Jeg kastet
meg rundt, fant en SSB-mottager et annet sted på øya, og på vei til flyplassen
for å hente Lars plukket jeg også opp min nye mottager. Selvfølgelig var det
busstreik den dagen, så jeg fikk sponset den lokale taxinæringen. Uten tid til
å forske på radioen ble den bare hevet ombord og ut i Atlanteren bar det.

Senere skulle det vise seg at mottageren ikke var av de
beste, og jeg fikk ikke inn en eneste værfax. Veldig utydelig kunne jeg få inn
en stemme fra US-coast guard som meldte været for et stykke ut i åpen sjø, men
ellers intet. Bortsett fra Norgesnettet. De fire ovennevnte hadde radiotreff to
ganger i døgnet, og utvekslet posisjoner og værmeldinger. Dette var vår redning
og eneste tilgang til værmelding. Uten å vite det har disse båtene vært til
stor støtte for oss. I tillegg har det jo vært stor stas å høre hvordan vi lå
an, og hvordan de andre hadde det.

Diesel

Så langt på turen har jeg i hver havn hørt på historiene om
hvor mye galt som kan skje på en overfart, og priset meg lykkelig over at lite
går galt på Thule. Slik ble det ikke denne gangen.

Ikke lenge etter at vi forlot Antigua, mens vi lå skjeft og
stampete mot passaten, begynte det å lukte diesel. Det ble værre og værre, og
til slutt skvalpet det en god skvett rundt i salongen. Det var da ikke slik det
var ment da de sa carry all possible fuel and water? Før jeg dro hadde jeg
skiftet alle oljer og filtre på den trofaste grønne maskinen, og jeg hadde
plundret litt med å få diesel grovfilteret tett. Var det dette som var gått
lekk? I stampende motsjø og skvalpende diesel fikk jeg ålet meg inn i
maskinrommet og strukket armen inn under akterkabinens køye for å konstatere at
filteret holdt tett, men at det fortsatt kom mer og mer diesel. Var det tanken
som var lekk? Etterhvert fikk jeg jobbet meg motstrøms og fant ut at lekkasjen
kom fra stuerommet akter. Og der, ganske riktig, der stod det en 25-liters
jerrykanne og lakk. Alt annet var jo fylt til randen, så det var ikke annet å
gjøre enn å la kanna gå over bord, og dermed mistet vi raskt et døgns
motorgange. At man ikke bør satse på for gamle og dårlige kanner fikk vi
bekreftet noen døgn senere da en 20 liters kanne også gikk lekk. Der fikk vi
reddet det meste men en 7-8 liter forsvant likevel. På strekket der det påpekes
viktigheten av nok drivstoff hiver vi altså 30-35 liter til sjøss. Det er en
stor andel av våre totale 220 liter. Holder det gjennom vindstilla til Azorene?
Fra nå brukte vi ethvert vindpust til å seile, og hørte fortvilet på radioen at
de andre gjorde 6 knop for maskin mens våre seil hang og slang.

Vann

Da vi hadde blitt kvitt alt griseriet i salongen og fått
vasket skuta utallige ganger fant vi neste lekkasje. Fra ankerluka lakk det inn
i forpiggen, og Jarles køye ble kliss våt. Siden vi gikk hardt mot passaten var
jo baugen like mye under som over vann, og det er kanskje ikke meningen. Så var
det igang med å lete seg frem til en ny lekkasje, og dytte innpå med
pakningsmasse. Nesten tett ble det, og vi håpet vi nå hadde fått vår dose
motgang, men så gildt var det ikke.

Seilene kommer ned

At vi ikke fikk ned noen værfax har jeg nevnt, men at
seilene kom ned fikk vi erfare. Etterhvert kom vi jo til stillebeltet, og vi
hørte på Norgesnettet at alle de andre norske startet maskinene for å gå
nordover eller rett mot mål, alt ettersom hvor det til enhver tid var vind i
sikte. De forsvant ut av VHF rekkevidde, og vi satt der og klødde oss, skal vi
bruke dieselen nå, eller vente til det beryktede Azores High? Der er det nemlig
også vindstille.

Vi tøffet litt på dieselvind, men hver gang det kom
blåsevind gikk seilene til topps og vi seilte noen mil videre. Å ligge sånn å
akkurat klare å seile, mens dønningene hiver båten fra side til side tar hardt
på psyken. Jammen tok det hardt på utstyret også. Først tok rulleseilet
kvelden. Lageret i den delen som heiser seilet takket for seg, og kulene kom
fallende ned. Ikke lenge etter kom hele seilet ned, og en rask inspeksjon
konstaterte at vi ikke kunne rulle noe seil på dette utstyret på en stund. Det
er fortsatt 15-1600 mil til Horta. At jeg hadde lagt igjen 15.000 kroner hos en
av verdens største masteprodusenter hjelper lite når utstyret deres ikke holder
et år engang. Nåja, både Lars og jeg har lært å seile før rulleseilets inntog,
og det var ikke annet å gjøre enn å krype frem på dekk for å bytte seil
ettersom vinden ombestemte seg. Det ble byttet mellom genua og fokk ved lite
vind. Ved mye vind brukte vi hardværsfokka på kutterstaget. Skulle den også bli
for stor har vi en stormfokk vi kan hive opp. Med disse fire forseilene på to
forstag, og tre rev i storen har vi gode kombinasjonsmuligheter. (I tillegg har
jeg også med en spinnakker og et superseil, så det skal ikke mangle kluter på
denne skuta.)

Da vi så hadde innfunnet oss med denne situasjonen kom
storbommen ned. Kombinasjonen vindstille og gammel sjø gjør at alt, absolutt
alt ombord blir kastet fra side til side og opp og ned og frem og tilbake. Så
også storbommen, og en dag sa bomopphalsfestet takk for denne gang og bommen
datt rett ned på en lite fornøyd skipper. Linen sa spiojng og forsvant til værs
i vill fart, surret seg rundt windex, vindmåler og VHF-antenne før den falt ned
på andre siden av masta. Under slike forhold er det vanskelig å finne folk som
melder seg til å ta en tur 16 meter over vann, så fallet ble godt surret, og
der får det henge til vi er trygt i havn i Horta.

Maskinen startes

Tilslutt er det ikke mulig å seile lenger, selv for en
overrigget Comfortina. Maskinisten purres, og det går videre på dieselvind.
Norgesfeltet melder om at det ikke er noe vind noe sted, så vi forbereder oss
på mange timer motorgange, og håper på et lite Azores High i år, siden vi
kanskje får snaut med drivstoff. Langt fra land, og uten vind svikter plutselig
den ellers så trofaste dieselbrenneren. Den går, men det er ikke noe driv i
den. Løsningen gir seg raskt, det er tau i propell og ror. Etter noe innsats
får vi løs en tugge med tau og gammelt fiskegarn, og ferden kan fortsette.

Melding hjem

Nostalgiske som vi er seiler vi midtfjords med VHF som
eneste kommunikasjonsmiddel. Men selv om havet er stort er vi ikke alene der
ute, og ser vi noen så roper vi på dem. Også denne gangen har vi fått sendt
både e-post og telefax hjem, og jeg vet det er folk der hjemme som setter pris
på det. En dag vi nettopp hadde sendt avgårde en e-post via et tyrkisk
frakteskip kom et norsk skip fra Bergesen på lufta. Han hadde overhørt
samtalen, og dersom det var norske seilere på fjorden ville han gjerne tilby
seg sin assistanse. De hadde telefon, e-post, fax, HF-radio og hva det skulle
være. Nattevakten der ombord var like pratesjuk som nattevakten hos Thule, og
vær, destinasjoner og gamlelandet ble diskutert frem til neste vaktskifte. To
meldinger hjem på samme dag syntes jeg var noe i overkant, så jeg fikk ham heller
til å melde vår posisjon til Norgesnettet. Gleden var stor da vi noen timer
senere samlet oss rundt radioapparatet og hørte vår posisjon bli meldt inn og
notert.

Azores High

Slik gikk nå dagene (og nettene). Det gikk nordover og det
ble kaldere og kaldere. Selv uten damer ombord ble det temmelig rått i senga,
og etterhvert var ikke madrassene lenger fuktige, de var våte. Skodde, regn og
blåst akkumulerte under dekk, og vi frøs. Det skal ikke stikkes under en stol
at det etterhvert utviklet seg en viss hat-stemning, og selv med varmeapparatet
på full guff ble det aldri behagelig. Havet er rått og kaldt så langt ute og så
langt nord, spesielt om natta. Og med lang nord mener jeg 35 grader. Jeg
grøsser når jeg tenker på at Sandefjord ligger på cirka 59.

Seil vekslet med motor, motor vekslet med seil og vi fikk
aldri stabile vinder. Likevel klarte vi nå på et vis å krabbe oss nærmere og
nærmere målet. På radioen meldte folk at de gikk tom for diesel, og vår
sparsomme holdning i starten gav nå resultater. Skipperen fisket frem flere
kanner med diesel, og da stilla igjen kom 250 mil fra Azorene gliste vi og
fyrte igang. Vi hadde diesel nok, og etterhvert fikk vi faktisk også litt vind.
Vi tok igjen Louise III. De lå og drev med spridde seil og ingen fremgang. De
har et beist av en motor, men det hjelper så lite når den drikker alt for mye
diesel.

Møte i høy sjø

Siden Luoise III hadde for lite deisel og vi for mye avtalte
vi et møte. Vi seilte 6 knop med fulle seil og vindroret styrte. Louise III
fyrte igang det ovenfor nevnte beist og kom opp på siden av oss. I grov sjø og
frisk bris / liten kuling ble en tamp hevet over og en dieselkanne surret fast
før den gikk overbord. To kanner på tilsammen 35 liter ble overført slik, og
stemningen steg betraktelig hos Louise III. Vi hadde finregnet på forbruk og
avstander, og vi skulle nå begge ha en god mulighet for å komme i mål på en god
tid og med diesel på tanken.

Horta, Faial, Azorene, Portugal

I følge boka er det noe som heter Azores High. Det er det
konstante høytrykket og vindstilla som ligger over Azorene. Da vi hadde 200 mil
igjen og ventet oss vindstille fikk vi isteden 30 knop vind rett imot. Vi la
oss over og kjempet oss mot målet, mens Louise som er en ekte langturseiler
ikke klarte høyden og slo seg fram på nyanskaffet dieselvind. Vi kom tilslutt
fram, riktignok på nordsiden av øya istedenfor sørsiden, men greit nok. De
siste timene fikk vi heller brenne diesel og mot vær og vind gjorde vi to knop
på full gass. 17 hester og foldepropell er ikke mye når verden går imot.

Nåja, vi kom inn på 21 døgn og det er 2100 mil fra Antigua.
Det blir 100 mil i døgnet mot målet. Vi har korteste båt av de vi har seilt
sammen med, og vi har brukt desidert minst diesel. Sånn sett er vi stort sett
fornøyde. Her i Horta må vi jobbe som besatt i noen hektiske dager, før vi
setter kursen mot England. Dette er dog en annen historie, og det kommer vi
tilbake til.

Hilsen

Gutta på tur

”Båter har bare en oppgave her i livet. Det er å gå i
stykker, og det gjør de.”

Sitat fra Jarle.

”Langturseiling er som å stå i en iskald dusj og rive i
stykker tusenlapper.”

Gammelt langtursitat.

8. juli 2003:

Det er akkurat sånn det er! Hjemme i Norge …

Det er skrevet og
fortalt mye om seiling til havs. Ikke alt har slått til synes nå jeg. Passaten
for eksempel er oppskrytt. Eller når noen forteller deg at å seile til Karibien
er å komme to døgn sør for Kanariøyene og så sette seilene mot vest. Der står seilene
urørt i tre uker til ende.

Dersom noe høres ut til å være for godt til å være sant, så
er det kanskje det. Nåvel hjemturen derimot har vært mer etter boka. Det sies
at returen er ”cold, wet and foggy” og fra forrige reisebrev husker vi at turen
til Azorene var nettopp det.

Horta, malerier og Peter’s

Horta, på Azorene, svarte også til forventningene. Horta
havn er livlig med masse seilere. Maleriene på moloveggene er så flotte som de
skriver om. Spesielt artig er det jo å se på malerier fra båter en kjenner
eller har møtt. Maleriet til våre venner fra Thea hadde knapt tørket da vi så å
si ramlet over det. De hadde nettopp reist og siden vi var i tidsnød fablet vi
om å bruke deres maleri og bare tilføye ”+THULE” der det stod ”THEA,
Sandefjord, Norway.”

Vi anså et eget maleri på moloen som så langturseilermessig
viktig at vi satte av tid til det. Legenden Lars er av det kunstneriske slaget,
så han fikk den oppgaven. Preget av sin egen livssituasjon ble det malt en
gravid havfrue med Thulevimpel. Den yngre del av seilermiljøet stod måpende og
kommenterte havfruens puppestørrelse, og som erfarne seilere måtte vi bekrefte
at det var slik havfruer så ut.

Også Peters Cafe Sport svarte til forventningene. Vi ble
plutselig så veldig sportsinteressert. Alle som har seilt til Horta har også
drukket øl hos Peter, og det bærer cafeen preg av. Her henger flagg og vimpler
fra alle land og klubber. Selv Thule fant et flagg å avse. Den store
diskusjonen gikk rundt temaet: ”Når må man forlate Horta for å få dobbelt tidevann
ved Dover?” Men nå var det nå slik at mannskapet skulle hjem til fødsel, så vi
ble bare bevilget et par dager i havn, før det bar ut på havet igjen. 5 båter
dro i følge fra Horta og kursen ble lagt mot Falmouth.

Storm i Biscaya

Skal man krysse den Biscayiske Bukt så skal man ha storm, så
det fikk også vi. Med 50 knop i kastene syntes vi det var nok, og heldigvis
varte det hele bare en dag. Men så har vi da opplevd det, og båten imponerte
som aldri før. Med bare hardværsfokka på kutterstaget, og stormfokka klar på
dekk gikk det av gårde i god fart mot målet. Vi hadde jo lest at det var storm
i Biscaya, alle har jo det, så vi var på en måte psykisk forberedt. Det er på
havet som på land, en felles fiende er samlende, og knaskende på stormkjeks til
middag taklet vi hardværet mye bedre enn vindstilla. Med skjerpede sanser og
retrettmuligheter for alt (bortsett fra å gå til land) hadde vi faktisk en
flott opplevelse i fascinerende vær. Heldigvis gav det seg før de virkelig
store sjøene fikk tid til å bygge seg opp.

England

Vel fremme i Falmouth ble vi møtt av hundrevis av båter.
Først syntes vi det var litt voldsom mottagelse av noen skandinaviske båters
ankomst, men så forstod vi at det var en regatta som startet. Regattaen het ”To
the Azores and back”, men siden det var feil retning stilte vi ikke til start.
Vi fikk ringt Norge og det var fortsatt ikke kommet noe barn, så Myten Lars
stilte opp til det siste strekket også. Nordsjøkart ble innkjøpt, og vi
rådførte oss med kartselgeren om hvordan vi best kom oss gjennom den fryktede
engelske kanal. ”Where are you going, sir?” spør mannen med britisk aksent.
”Nårvai!” svarer vi på perfekt Norwenglish, og peker på den lille fliken av
Norge som har lurt seg inn på kartet hans. ”Oh! Thats a long way, sir!” sier
kartselgeren, men vi har seilt langt og har fått langturseilerens syn på
avstander. Vi anser oss for nesten å være fremme og svarer: ”Not really, it’s
not even a thousand miles. We’ll be there within a week.” Slik kan man bli når
tid og rom slår seg sammen og alt man ser er vann.

Selv med så kort vei til Norge fylte vi opp vår fulle
dieselkapasitet, 250 liter, og dro av gårde. Vi spøkte med at vi kunne kjøre
til Norge for maskin, og at vi ikke behøvde vind til å seile. Vi dro i liten
kuling, og tankene var fokusert på tåke, vannvittige mengder båter, kuling fra
alle kanter, regn og hissig kystvakt. Kanalen og nordsjøen er beryktet. Men
vinden døde ut, og maskinen ble startet. Deretter gikk den, mer eller mindre
kontinuerlig helt hjem til Norge. Noen blaff kom det, men ellers var det nesten
havblikk fra England til Norge. Litt skuffet var vi for ikke å få typisk
nordsjøvær, men vi hadde jo sloss mot Biscaya, så det fikk holde for denne
gang. Men trafikken, den var etter boka. Det var båter og skip i alle størrelser
og retninger. For oss som var vant til å ha hele Atlanteren for oss selv og som
ikke ble forbauset om det gikk en dag uten å se andre virket det trangt. Dette
er verdens mest trafikkerte område, og som liten plastseiler har vi vikeplikt
for alt som flyter, uansett hva reglene måtte tilsi. At man i tillegg
oppfordres til å holde spesielt utkikk etter u-båter så vi bort fra. Hvordan
ser man etter en u-båt?

Ved kryssing av trafikkseparasjonssonene var det som å
krysse gata hjemme. Man venter til det er en ledig luke i trafikken, og så
løper man over så fort det lar seg gjøre. Det er forresten ikke så veldig fort
når en har fullastet båt (og vel så det) og 17 hester i jerngenoa’n. Vi seilte
kanskje 20 timer fra England til Norge, ellers var det dieselvind hele veien.

Etter noen dager kunne vi skimte land nord for oss. Norge! The cold rocks of Norway. Gamlelandet,
fedrelandet, 17.mai, olje og alt det der. Nå lå det der. GPS’en viste under 100
mil til Sandefjord, og fendrene ble funnet frem. GPS’en viste 60 mil til
Sandefjord og fortøyninger ble gjort klar. GPS’en viste 40 mil, og vi slo av
farten for ikke å dundre i brygga. Avstander er ikke lenger som det aldri har
vært!

Hjemme!

Vi runder Bonden, og krysser av for det siste waypoint før
Sandefjord. Bonden er en liten stein i havet, med en varde på. Definitivt ikke
noe sted å dyrke poteter, men likevel typisk norsk å kalle stedet for Bonden…
Solen står opp, og blant sjarker og ivrige lystfiskere kommer en jolle i
rasende fart. Thorstein har overnattet på Flaten (marginalt større skjær enn
Bonden) og stiller som velkomstkortesje. Noe har han skjønt om langturseiling,
og drar opp bløtkake og en norsk øl fra sekken. Det får så være at ordfører og
hornmusikk forsov seg, men at folk overnatter på Flaten for å ønske oss
velkommen, det imponerer!

På kaia stod to glade jenter og ventet oss. Vilde hadde
vokst mye, men Dawn var den samme unge. Lars satte seg på første tog. De siste
6 ukene hadde vært et hardkjør av en seilas, med mye seiling og lite
havneligge, vi skulle jo hjem til fødselen. Dagen etter at vi klappet til kai,
ble hans kone lagt inn på sykehuset. Vi har nå vært hjemme nesten to uker, og
Lars har blitt far til en liten jente, lenge før terminen. Det høye tempoet var
ikke bortkastet!

Hverdagen

Min egen lille jente har som sagt blitt stor. Hun har så mye
å vise frem. Barnehagen har ferie, mens Dawn har begynt å jobbe, så jeg er
fulltidspappa. Samtidig skal båten ryddes, vaskes og selges. Vi har funnet hus,
og banken skal overbevises. Jeg må finne jobb, og rydde opp i alt som har
ligget brakk mens jeg har vært borte. Fra et liv der verden består av båt, seil
og vann i fire timer av og fire timer på har jeg plutselig blitt kastet inn i
en verden av mobiltelefoner, avtalebøker, 1000 ugjorte ting og tidspunkter.
Overgangen var bråere enn ventet, og når palmer er byttet ut med furu, og
vanntemperaturen har sunket 15 grader så savner man de hvite strendene og det
bekymringsløse livet til sjøs. Når det hele er over ser man hvor fint det var.
Det er nesten så en begynner å spille lotto, og drømmer seg tilbake til blått
vann, gullmakrell og bare føtter.

Jarle

Sammanfattningen …

Hvordan går det med gjengen fra Thule? Hvordan går det med
Thule? Hva har vi lært? Ville vi gjort det igjen? Fant vi noen gang meningen
med livet der ute? Hvordan fungerte utstyret, og hva var det viktigste? Her
følger siste reisebrev i beretningen om Thules ferd over havet.

En hel familie i en båt på under ti meter. Det kan aldri gå
sa folk, men det gikk da på et vis likevel. Båten heter Comfortina og den lyder
sitt navn med rette. Den gav oss all den komfort og trygghet vi trengte.
Selvfølgelig kunne det vært fint med større båt noen ganger, men vi savnet det
egentlig sjeldent. Det er først nå når vi kommer hjem at vi ser hvor ”kummerlig”
vi egentlig hadde det. Her hjemme har vi varme (som alltid fungerer), det er
lys i kjøla, ferskvann i dusjen og man behøver ikke engang se på voltmeteret
før man slår på lyset. Barnevakt og barnehage er i nærheten og butikken har alt
vi trenger, og attpå til snakker de norsk der. En større båt er utvilsomt mer
komfortabel, neppe mer sikkert, ganske visst dyrere, og vi klarte oss helt
greit med 32 fot.

Ingen reiser på langtur med en Comfortina, sa min seilmaker
første gang jeg besøkte ham og siktet til brøkdelsriggen. Det må han nok nå
bite i seg. Med kutterstag og lensetakler følte jeg aldri at riggen viste noe
som helst antydning til å gi seg. Jeg trodde jeg bare skulle se mastheadriggede
båter der ute, men det gjorde jeg ikke. Mange seiler med brøkdelsrigg, og mange
med adskillig spinklere saker enn det Comfortinaen vår var utstyrt med. Idag
reiser man med moderne finnekjølede båter med spaderor og brøkdelsrigg.
Tradisjonelt skal man ha en langkjølet, tung og traust båt på tur, men slik er
det ikke lenger. De har fordeler og ulemper begge konseptene, men den
diskusjonen får vi ta en annen gang.

Jeg sitter her og har ikke stort å fortelle om seilingens
gleder og sorger lenger. Vi har gått i land. Vi har kjøpt oss hus. Vilde har
begynt i barnehagen. Båten er solgt, og ny men mindre båt er anskaffet. Jeg må
innrømme at det stakk langt inn i hjertet da jeg rodde fra Thule og inn til
land for siste gang. Jeg stod igjen på stranden og så noen andre seile avgårde
med vår båt. Vi hadde ikke hatt henne så lenge, men vi hadde opplevd så utrolig
mye med henne at vi tok henne som en del av familien etterhvert. Selv Dawn
måtte felle en tåre da hun hadde reist. Men hverdagen og ikke minst banken
krever sitt, og det var en nødvendighet vi hele tiden har vært innstilt på.

Men en mann uten båt, hva er nå det? En liten norskbygd
ALO-Mikkel 26 ble anskaffet. Det er en mere lommebokvennlig båt, og vi har
allerede store planer for henne. Sørlandskysten, Svenska västkusten, og kanskje
også Skagen skal utforskes. Nå har vi fått vår langtur, nå har vi sett mye
vann, og nå kan vi si vi har vært der. Nå kan vi tygge på sitatet om at
”Drømmer dør bare når de blåses til live.”

Vi er jo vant til å ha en mast mellom oss om natten, men da
vi flyttet på land begynte vi også å sove i samme seng. Slikt gir resultater,
og nå går Dawn med stor mage og bærer på vår neste lettmatros, så en dag til
sommeren blir vår lille familie litt større. Selv om vi bare har fått ett barn
foreløpig, så har vi jo den tradisjon i vår lille familie at vi tar alle nye
barn med på en seiltur…

I korte trekk er vel det alt som har skjedd med oss, og
dette reisebrevet er mest ment for å gi noen tanker om langtur, sett i et
perspektiv der vi har vært på land en stund.

Skulle vi kjøpt båt igjen nå under de samme forutsetninger
som da vi reiste ville vi kjøpt en tilsvarende båt i tilsvarende størrelse, men
billigere. Det er vel og bra med fin og flott båt, men det trenger man ikke. En
båt til halve prisen ville gjort samme nytten, men gitt mer penger til utstyr
og moro. Å kjøpe båt i Norge er vel heller ingen nødvendighet. Norge er et dyrt
land, og økonomisk er det vel litt tullete å kjøpe båt her for å ta den ut av
landet. Det første og siste strekket fra og til Norge blir ofte bare transport
likevel, så hvorfor ikke kutte ut en eller begge av dem. Man kan finne billige
båter i Middelhavet, Kanariøyene og spesielt i Karibien, så hvorfor ikke kjøpe
dem der? Da starter man reisen der man skal være. Den tiden andre bruker på å
komme til varmen, kan man nå bruke i varmen og bli kjent med båten. Skal man
for eksempel til Karibien ville jeg sterkt vurdert å skaffe seg kjennskap til
båter og marked på internett, fly over Atlanteren og legge inn skambud på båter
der. Så kan man bruke hele året i det varme paradis for så å selge den igjen og
fly hjem. De pengene man bruker på fly kan man spare på at man ikke trenger alt
utstyret en Atlanterhavskryssing krever. For å seile blant øyene trenger man
ikke nødvendigvis flåte, nødpeilesender, vindmølle, kortbølgeradio og dyre yachtmastersertifikater.

Kan man akseptere å leve med lite eller ingen bruk av
kjøleboks, eventuelt endel motorgange kan man også spare seg for alt som heter
vindmølle og solceller. Skal man ikke seile lange strekk trenger man heller
ikke vindror eller autopilot. Det jeg prøver å si er at en utrangert charterbåt
har alt man trenger av komfort og sikkerhet for seilas mellom øyene, og man får
mye båt for pengene. Fly-seil-selg-og reis hjem tror jeg er et godt konsept.
Gjør det enkelt og gjør det nå. Jeg tror mange fokuserer så mye på utstyr og
forberedelser at det til slutt blir den beste grunn til ikke å reise.

Likevel vil jeg si det har en egenverdi å vite at man har
seilt hele runden, og selve kryssingene syntes jeg var utrolig fasinerende, men
tar man kryssingen kun for transportens del ville jeg heller brukt fly.

Sikkerhet og kommunikasjon

Skal man likevel krysse et hav, som jeg selv ikke ville vært
foruten, er et stadig tilbakevendende tema sikkerheten. Der ute på havet tenkte
jeg sikkerhet hele tiden. Det er først nå jeg ser hvor mye man tar for gitt her
hjemme, men det er vel fordi hjelpen alltid er i nærheten. Der ute er selen ens
beste venn. Nødpeilesenderen og flåten på dekk skal man aldri bruke, men de
sikrer nattesøvnen. Det er ikke få kvelder jeg har ligget og planlagt hvordan
jeg skal få ut flåten og hva jeg skal ha med meg. Disse to tingene er ikke bare
en nødvendighet ved havari, de er også en nødvendighet for at tankene skal ha
noe å hvile på.

Jeg spurte en kamerat hva han hadde lært på tur. Jeg lærte å
seile sakte, svarte han. Jeg lærte å ikke utnytte båtens fartspotensiale. Jeg
lærte at dersom jeg tenkte på å reve seil, så var det allerede for sent. Jeg
lærte at det viktigste var å komme frem, og ikke hvor fort man kom frem.

VHF hadde vi med, det er ingen nødvendighet men utrolig
kjekt å ha, og det har vel de fleste. Kortbølgeradio så jeg etterhvert mer og
mer nytten av. Ikke bare for kontakt med andre seilere, men også til
værmeldinger er det nyttig. Det er alltid en risiko for å få en storm, men med
gode varsler kan man til en viss grad styre unna og være forberedt. En god
SSB-mottager holder, men jeg savnet i grunn en sender også. Men igjen, det har
med økonomi å gjøre. Satelittelefonene begynner å bli billige, og dette kan
erstatte både nødpeilesender og SSB-radio. Selv har jeg ingen erfaring med
dette, men det er verdt å undersøke for kommende seilere.

Synet på livet

Ute på tur var verden så intens. Det var så mange
opplevelser. Vi var alltid på vei til noe, og på vei fra noe. Her hjemme er det
jobb og TV og kvelden. Der ute bodde vi alltid tett på hverandre og på andre
seilere. Der ute kan man invitere ukjente på pizza av den grunn alene at de har
båt med langturpreg. Her hjemme vet vi knapt hva naboen heter, selv om man har
bodd tett i lang tid.

På seilasene var alt man gjorde livsviktig. På de lange
etappene tok man ingen sjanser. Et uheldig øyeblikk der man sklir på en
seilpose på et vått dekk kan ende med døden om man ikke har selen på seg.
Tanken på sikkerhet og det at man skal hjem til mor og barn ligger alltid i
hodet. Her hjemme kjører man på E18 og hører om ulykker på radio uten at det
ofres en tanke.

Alt man gjør har betydning ute. Alt man gjør gjør man for at
familien skal ha det bra, for at båten ikke skal dregge i løpet av natten , for
at pengene skal strekke til, for at båten skal være trygg, for at man skal
komme seg til paradiset og hjem igjen. Hjemme får jeg en følelse av at alt er
betydningsløst og uvesentlig. Hjemme kan ikke ankeret slippe, stormen kan ikke
ta meg, og alt jeg vil ha er bare en håndsrekning unna. Man får en annen
oppfatning av hva som er ”viktig”.

Meningen med livet!

Vi reiste ut for å finne meningen med livet. Vi fant den
ikke før vi kom hjem.

Det heter seg at: ”Drømmer dør bare når de blåses til live.”
Nå har vi blåst vår drøm til live, men den døde ikke av den grunn. Den ble bare
sterkere. Vi må ut igjen. Vi vet ikke hvor, vi vet ikke når og vi vet ikke med
hvilket konsept, men vi vet vi skal ut igjen. Jeg har tidligere sagt at det
faktisk går an å bli lei av palmer og hvite sandstrender. Nå sitter vi med hvit
snø og strøsand og forstår ikke at det i det hele tatt er mulig å gå lei av
Karibiens Paradis….. Men nå, her hjemme, har vi som sagt funnet meningen med
livet. Meningen med livet er å jobbe og tjene nok penger til en dag å komme seg
ut på tur igjen. Komme seg ut på tur og føle kontrastene mellom for varme
sandstrender med for lite å gjøre den ene dagen, og 3 timersvakter, våt, kald
køye og sviktende utsyr langt til havs den neste dagen. Meningen med livet er
der ute, på veg til alt og på vei fra alt. På veg til det ene gresset grønnere
enn det andre. Norge er bare et sted man ankrer opp noen ganger for å sette
ting i perspektiv, og for å bunkre kapital til neste gang man kan heise seil og
stille kompassrosa mot S.

Jarle



« Previous